Innbyggerinnitiativ

Kommuneloven ble endret i 2003 og en av endringene går ut
på at innbyggerne har fått muligheten til å reise
en sak for behandling i de politiske organene. Dette
innbyggerinitiativet er hjemlet i lovens § 39a. Det
er en form for direkte demokrati, der innbyggere samler et antall
underskrifter bak krav om at et bestemt forslag blir behandlet av
kommunestyret eller fylkestinget (initiativrett). Loven definerer
visse minimumsvilkår for at forslaget skal behandles. Er
disse kravene innfridd, er kommunestyret eller fylkestinget
forpliktet til å ta stilling til forslaget. De som står
bak et initiativ, har imidlertid ikke krav på noe bestemt
utfall av saken. 

Lovendringen skjedde etter at en forskningsoppgave hadde vist at
det over en periode på 30 år var gjennomført mer
enn 500 folkeavstemninger, og at vel halvparten av norske kommuner
hadde benyttet seg av det. Nesodden kommune utarbeidet eksempelvis
i 2002 et eget regelverk for lokale folkeavstemninger, etter en
kontroversiell utbyggingssak. I Tyskland har det vært avholdt
mer enn 2.800 velgerutløste folkeavstemninger siden 1990.
Denne deltakerformen øker i hele Europa, og formaliseres i
form av lovgivning. Forskeren Aimée Lind Adamiak mener at
deltakelse mellom valgene i form av innbyggerinitiativ og lokale
folkeavstemninger vil øke den generelle deltakelsen i
samfunnet, og ikke svekke politikernes rolle, slik mange frykter. –
Valgdeltakelsen lokalt har bare sunket de siste tiårene. Det
er bekymring for et demokrati i krise, sa hun til Kommunal Rapport
11.06.2002.

Etter lovendringen har det vært innbyggerinitiativ i alle
deler av landet og innen et mangfold av saker, fra utbygging og
byutvikling, til konsekvens av strippeklubber i hovedstaden,
kollektivtilbud, bompenger, veisalting, skolesammenslåinger
med mer. Initiativet kan også være et nyttig redskap i
en mobilisering for å ta tjenestene tilbake, mot sosial
dumping, eller mot private sugerør i kommunekassa (se
eksempel). Fra 2011 er det også mulig å samle
underskrifter elektronisk.