Massakren på Utøya og terrorangrepet på
våre demokratiske institusjoner har skapt en svært
spesiell ramme omkring høstens kommunevalgkamp. Vi har
mistet ufattelig mange flotte unge politiske aktivister. Mange av
de overlevende er såret for livet og enda flere har opplevd
grusomme scener. Familier, venner og bekjente sitter igjen i
bunnløs sorg og savn. Det er fortsatt tid for å
gråte, sørge og støtte hverandre.
I sorgen og ettertanken skal vi imidlertid ikke glemme at
udåden var politisk begrunnet. Gjerningsmannen etterlot seg
et omfattende såkalt ”manifest”, et sammensurium
av tekster, men der kjernen er velkjente ideer og posisjoner fra
høyreekstreme kilder i inn- og utland, en blanding av
islamofobi, konspirasjonsteorier, reaksjonær politikk og
kristenfundamentalisme – samt et utilslørt hat mot den
politiske venstresida. Sånn sett var massemyrderiene på
Utøya og bombingen av regjeringskvartalet politisk
begrunnede handlinger.
Vi er enige med dem som understreker at den beste måten
å møte dette groteske angrepet på, er med mer
demokrati, mer åpenhet, mer toleranse, samhold og
solidaritet. Hundretusener av oss viste at det er dette vi vil, da
vi tok til gatene og møtte terrorangrepet med blomster,
samhold og kjærlighet. Når vi nå skal gå
inn i en valgkamp, som nettopp dreier seg om hvilket samfunn vi
ønsker å utvikle, så er tida inne til å
konkretisere hvordan vi styrker demokratiet, åpenheten og
toleransen.
Da må vi også erkjenne at det vi har opplevd gjennom
de siste tiårene, med økt markedsmakt, privatisering
av velferdstjenester og økende sosiale og økonomiske
forskjeller, har bidratt til å svekke demokrati og
åpenhet, samt skapt større avstand mellom velgerne og
de vi velger. I Soria Moria-erklæringen til den
rødgrønne regjeringen i 2005 ble dette uttrykt
på en meget klar og utvetydig måte:
«Folkestyret er under press. Beslutningene
overføres i økende grad til aktørene i
markedene, til kapitalsterke privatpersoner, organisasjoner,
byråkrater og andre som ikke står til ansvar overfor
folket i valg. Dette fører til sviktende tillit, avmakt og
mindre engasjement og deltakelse i samfunnsspørsmål
hos folk flest».
Skal vi utvide demokratiet og åpenheten, må vi med
andre ord ta tak i denne virkeligheten og foreslå konkrete
reformer og tiltak som endrer strukturene, og som trekker
befolkningen, brukerne og de ansatte langt sterkere med i
prosessene for hvordan vårt samfunn skal organiseres. Da
må vi ikke minst sikre oss at befolkningen og våre
folkevalgte organer har kontroll og styring med våre
skattefinansierte tjenester og fellesskapets eiendom. Det har vi
ikke dersom regnskaper og styringsdokumenter omgjøres til
bedriftshemmeligheter gjennom privatisering og
konkurranseutsetting.
Følgende tre områder er avgjørende dersom vi
skal bruke kommunevalget til å utvide demokratiet, styrke
åpenheten og samholdet i vårt samfunn:
* Nei til Adecco-samfunnets
utrygghet
Avsløringene av de systematiske
bruddene på lov- og avtaleverket innen en rekke av de privat
drevne sykehjemmene (ikke bare Adecco) sist vinter, var et varsku
for oss alle. Omfattende sosial dumping også på andre
områder dokumenterer en utvikling på arbeidsmarkedet
som vi ikke vil ha. Det krever endringer, politiske vedtak og
tiltak. Profittmotivet må ut av våre velferdstjenester.
Tiltakene mot sosial dumping må utvides. Folk må
få den tryggheten som ligger i faste ansettelser, heller enn
å bli kasteballer i et ustyrlig og grumsete
utleiemarked.
* Offentlige penger til offentlige tjenester –
ingen private sugerør i kommunekassa
Gjennom
de siste årene har vi sett en helt ny og alvorlig utvikling
innen de private delene av de skattefinansierte velferdstjenestene.
Der ideelle institusjoner, lokale aktører, foreldre og
omsorgspersoner tidligere etablerte barnehager eller sykehjem som
et supplement til de offentlige institusjonene, har nå et
knippe såkalte ”velferdskonserner” kommet inn og
fått dominerende posisjoner. De er organisert som omfattende
og uoversiktelige konglomerater av konserner hvor eierne sitter
på alle sider av bordet og kjøper og selger tjenester
mellom egne selskaper. Flere av selskapene har eiere registrert i
skatteparadis, og høyest mulig avkastning på investert
kapital er målet. Vi ser nå hvordan disse selskapene i
økende grad bruker sin makt for å presse
lokalpolitikerne. Dette må stanses. De offentlige pengene
må i sin helhet komme tjenestene til gode. Lokalpolitikerne
må holde de kommersielle konsernene utenfor den satsningen
som nå kommer innen omsorgssektoren. Politikerne må
starte arbeidet med å gjenerobre eierskap og kontroll over de
kommersielle barnehagene og barnevernsinstitusjonene.
* Ta tjenestene tilbake – sats på de ansatte
og brukerne
Fra departementer til kommunestyrer og
andre offentlige institusjoner er det for tida en enorm fokusering
på anbuds- og innkjøpsprosesser. Regelverk og
veiledninger spys ut. De private aktørene tilbys
rådgivning og hurtigfil i eventuell klagebehandling, mens
ingen gir råd om hvordan man kan unngå anbudshysteriet
– for heller å satse på å utvikle
velferdstjenestene i egenregi, og i nært samarbeid med
innbyggerne, brukerne og de ansatte. Selv om mektige krefter
arbeider for å slippe de private profittinteressene inn i
vår velferd, finnes det faktisk fortsatt et handlingsrom for
nettopp å satse på egenregi. Vi vil ha lokalpolitikere
som vil satse på det. Vi vil ikke være kunder på
et velferdsmarked. Vi vil være ansvarlige politiske
medborgere, aktører som ikke bare kritiserer utenfra, men
som er aktivt med og utformer våre velferdstjenester,
vårt lokalsamfunn. Det er med andre ord tid for å ta de
konkurranseutsatte tjenestene tilbake. Det er også
økonomisk det beste.
Opprøret vi har sett i Storbritannia den siste tida
understreker ytterligere behovet for å bruke våre
politiske institusjoner til å bygge samfunn og fellesskap.
’There is no such thing as society’ (det finnes ikke
noe slikt som samfunn), sa Margaret Thatcher. Utsagnet er
meningsløst, men det må sies at
påfølgende regjeringer i Storbritannia har gjort mye
for å undergrave samholdet og mye av det som bidrar til
å skape et samfunn. Markedsorienteringen har tiltatt,
fattigdommen har økt, og en voksende andel unge ekskluderes
både fra skole, arbeidsliv og samfunn. Forskjellene har
økt dramatisk, noe som i følge Wilkinson og Pickett
(”Ulikhetens pris”) fører til at de fleste
sosiale problemer forverres. Når markedssamfunnets ideal
først og fremst dreier seg om vår rolle som
konsumenter og kunder på et marked, er det konkurransen
mellom oss, og ikke samholdet og solidariteten som premieres. Da
må man ikke overraskes om det dannes subkulturer uten tillit
til samfunnets institusjoner og med et utbredt hat til samfunnets
eliter.
Desto viktigere blir det å holde fast på at
”there is such thing as society”, og la det være
drivkraften i vår politiske kamp. Det er vårt mål
med de tre omfattende, politiske kampsakene vi har skissert her. De
kan bidra til å demokratisere våre kommuner, til
å aktivere oss som samfunnsborgere. Vårt utgangspunkt
er at folk flest, uansett kulturell eller religiøs bakgrunn,
først og fremst ønsker trygghet for seg og sine i et
sosialt fellesskap. Bruk derfor kommunevalgkampen til å
fremme samholds-Norge mot markeds-Norge. La den også bli et
kraftfullt svar til terroristen. Styrk fellesskapet og de
demokratiske institusjonene! Styrk åpenheten, toleransen og
de humane verdiene som terroristen hater så sterkt! Slik
hedrer vi også best minnet etter alle dem som ble revet fra
oss.
Valgkampverktøy fra For
velferdsstaten
Privatisering, konkurranseutsetting og
private løsninger vil i mange kommuner stå høyt
på agendaen i valgkampen fram mot høstens lokalvalg.
For velferdsstaten ønsker å bistå alle som
kjemper for en sterk, offentlig og fellesskapsorientert
velferdsstat. Derfor vil vi minne at noen av ressurssene som finnes
på For velferdsstatens nettsider:
Ta tjenestene tilbake – Er det noen som sier at
man ikke kan drive kommunale tjenester i offentlig egenregi, at noe
bare må på anbud? Her finner du For velferdsstatens
veileder til å bevare, eller ta tilbake, velferdstjenester i
offentlig regi. Skoleringshefte, kronikk, PowerPoint-presentasjon
m.m.
Private sugerør i fellesskapets kasser –
Fører privatisering av offentlige tjenester til ”mer
velferd for pengene”, slik høyresiden hevder? Her
finner du fakta om de kommersielle velferdsselskapene, deres eiere,
store overskudd og hvordan de konkurrerer på de ansattes
vilkår, dårligere kvalitet og kreativ
regnskapsføring. Skoleringshefte, videoforedrag, kronikker,
avisdebatter og selskapsinformasjon.
Offentlig-privat samarbeid (OPS) – Har
høyresiden i din kommune lansert tanker om å
inngå OPS-avtaler, slik at private skal eie bygningene og
kommunen leie? Les rapporten ”Dyrt og dumt” av Halvard
Bakke, eller se på erfaringene fra Storbritannia som nå
må bruke enorme summer på å kjøpe seg ut
av slike avtaler.
Verktøykasse for lokalaktivister – For
velferdsstatens verktøykasse for lokalaktivister inneholder
blant annet ”Avslør NHO Service sin
privatiseringspropaganda”, «Bli lokalaktivist på
1-2-3», ”Bli med på jakt i selskapsjungelen”,
”Hvem eier de private barnehagene i din kommune?”,
”Innbyggerinitiativ mot sosial dumping”, samt flere
ressurssider, foredrag, kronikker m.m.
