Der Spiegel spiller på Marx’ velkjente
åpningsord i ”Det kommunistiske manifest”, om at
det er kommunismens spøkelse som går omkring i Europa,
altså arbeidernes revolusjonære fortropp. Slik er det
ikke i dag. Det er markedenes og finanskapitalens spøkelse
som herjer. Det dramatiske i situasjonen er at det faktisk ikke
finnes en fag- og arbeiderbevegelse som er i stand til å
fremme et alternativ til det markedsliberale regimet,
finanskapitalens dominans og den dype og ødeleggende krisa
som nå utfolder seg med styrke i Europa. Dermed benytter
særlig finanskapitalen krisa til å omforme Europa i
sitt bilde. I de mest kriserammede landene opplever vi derfor at
offentlig velferd saneres, offentlig eiendom selges ut til
spottpris, lønninger og pensjoner kuttes dramatisk, stadig
flere kastes ut fra sine hjem, arbeidsløshet, fattigdom,
nød og elendighet har en eksplosiv vekst.
Det er EU-kommisjonen og Den europeiske sentralbanken, med
støtte fra Det internasjonale pengefondet (IMF), som
koordinerer og leder an i denne makterobring (for å bruke Der
Spiegels betegnelse). I tillegg har EUs og Euroens stormakter,
Tyskland og Frankrike, tatt kontrollen i omformingen av EU for
å sikre at det er bankenes og finanskapitalens Europa som
skal sikres – på bekostning av folk flest. Dette skjer
uten noen som helst demokratisk legitimitet. Utviklingen er farlig
– med sine sterkt autoritære trekk.
Mangelen på opposisjon og alternativer til denne
politikken er slående. I så vel Hellas som Portugal og
Spania var det sosialdemokratiske regjeringer som lojalt
gjennomførte de første formidable kriseangrepene
på velferdsstaten og fagbevegelsen, inntil de alle ble kastet
ut av regjeringskontorene av frustrerte velgere. I dag er det kun i
noen få unntakstilfeller at sosialdemokrater sitter med
regjeringsmakt i EUs medlemsland (Danmark er et av unntakene).
Heller enn å møte krisa med krav om tøyling av
finanskapitalen, nasjonalisering av banker og finansinstitusjoner
og en stimuleringspolitikk for å bekjempe
arbeidsløshet og nød, har de altså gjort seg
til tjenere av finansmarkedenes krav.
Noe av det siste det spanske sosialistpartiet gjorde før
det tapte regjeringsmakta, var å sørge for en
grunnlovsfesting av kravet om å holde underskuddene på
statsbudsjettet lavt, i tråd med Maastrichttraktatens
konvergenskrav. Disse kravene setter en grense for statsgjeld
på 60% og for underskudd på statsbudsjettet på
maksimalt 3% av brutto nasjonalprodukt. Det den spanske,
sosialdemokratiske regjeringa i realiteten gjorde, var altså
å innføre et forbud mot å drive velkjent,
sosialdemokratisk motkonjunkturpolitikk (keynesianisme) i noen
omfattende grad. Mer enn noe illustrerer det den dype politiske og
ideologiske krisa på venstresida i Europa. Sosialdemokratiets
rolle utenfor Europa blir av den svenske EU-vennlige,
sosialdemokratiske tenketanken Arena, karakterisert som et
”globalt, sosialdemokratisk kollaps”.
Det er vanskelig å holde oversikt over utviklingen i
Europa i disse dager, for endringene skjer raskt. Hittil har
imidlertid lønningene i det offentlige blitt satt ned
– til dels dramatisk – i minst ti medlemsland i EU. Det
samme har skjedd med pensjoner. Dette er gjennomført ved
regjeringsdekreter, eller i ”beste” fall ved
parlamentsvedtak, men uten noen forhandlinger med fagbevegelsen.
Når tariffavtaler og det arbeidsrettslige system ensidig
settes ut av kraft på denne måten, kan det vanskelig
karakteriseres som noe annet enn et formidabelt nederlag for
fagbevegelsen. Alt i alt står fagbevegelsen i Europa overfor
et mulig historisk nederlag av dimensjoner. Følgene av det
er det svært få som overskuer.
På tross av dette klenger fagbevegelsen i Europa seg til
noe de i EU-terminologien kaller ”den sosiale
dialogen”. Det vil si at de later som om etterkrigstidas
klassekompromiss fortsatt er intakt, og at to- og
trepartsforhandlinger fortsatt er redskaper for å fremme
fagbevegelsens interesser. At klassekompromisset har brutt sammen,
og at de kreftene de søker dialog med, dag og natt angriper
velferd, lønninger og pensjoner og selve grunnlaget for de
faglige rettighetene, ser ikke ut til å svekke de europeiske
fagorganisasjonenes tro på at ”den sosiale
dialogen” representerer veien fram.
Slik lider fag- og arbeiderbevegelsen i Europa også av
historieløshet. Det ser ut som om man har glemt hvilke
kamper man måtte gjennom for å bli tatt alvorlig av
motparten, at ”sosial dialog” ikke var et resultat av
at man bønnfalt arbeidsgiverne om ”en plass ved
bordet”, men at man gjennom mobilisering og kamp satte seg i
respekt og dermed overbeviste arbeidsgiverne i praksis om at de
hadde mer og vinne gjennom forhandlinger enn gjennom fortsatt
konfrontasjon.
Arbeiderbevegelsen forvaltet i sin tid systemkritikken. Man
hadde innsikt i og forståelse av at kapitalismen, og i
særdeleshet den uregulerte versjonen av den, produserte
jevnlig tilbakevendende kriser, økende ulikhet,
arbeidsløshet, nød og elendighet. I dag, når
systemet opplever sin dypeste krise siden 1930-tallet, har
systemkritikken i stor grad forstummet. I Tyskland har
åpenbart debatten kommet lenger enn hos oss (jfr.
introduksjonen til denne artikkelen). «Ethvert fornuftig menneske
må i dag utøve kapitalismekritikk», ble det
eksempelvis uttalt i den liberale ukeavisa die Zeit (25.11.2011).
Hvem som uttrykte det? Det var dessverre verken representanter for
fagbevegelsen eller for de tyske sosialdemokratene.
Uttalelsen falt i et intervju med den tidligere
generalsekretæren i det tyske høyrepartiet CDU, Heiner
Geissler. Vi får neppe høre det samme fra Erna Solberg
eller Jan Tore Sanner her i landet. Men finnes det noen i den
rødgrønne leiren som kan plukke opp hansken?