Det er i hovedsak to forhold som kan leses ut av rapportene. For det første har private kommersielle barnehager gjennomgående lavere kostnadsnivå enn kommunale. Forskjellen skyldes for det meste forskjeller i lønn og pensjon til de ansatte. For det andre har private barnehager mange muligheter til å ta ut utbytte uten at dette nødvendigvis må føres i regnskapet som utbytte.
Dette er alvorlige signaler. I løpet av perioden barnehageløftet har fungert, har det vokst fram en rekke mangemillionærer i barnehagesektoren. Den økte kommersialiseringa har også ført til økt aksept for at private aktører skal kunne melke fellesskapets kasser. Under forrige valgkamp brukte høyresida barnehageløftet som et eksempel på hvordan eldreomsorgen bør se ut.
For å stå rustet til en ny diskusjon om hvordan vi ønsker at fellesskapets midler skal bli brukt, har vi laget et sammendrag av de to rapportene.
For velferdsstaten har ved flere anledninger påvist hvordan enkelte kommersielle aktører i barnehagesektoren benytter seg fullt ut av de inntjeningsmulighetene dagens regelverk åpner for. Vi mener derfor det er helt nødvendig å innføre utbytteforbud i barnehagesektoren, på samme måte som det i dag er utbytteforbud for privatskoler. Bare slik kan vi sikre at alle pengene kommer barna til gode.
Gullgraving i sandkassa?
Rapporten ”Gullgraving i sandkassa? – Profittmuligheter og uttak av verdier fra private barnehager” er utarbeidet av forskeren Trond Erik Lunder. Den gjennomgår de ulike mulighetene som finnes for at private aktører kan ta ut penger fra barnehagesektoren. Rapporten tegner opp et bilde av en privat barnehagesektor der eierne tar ut betydelige overskudd fra barnehagedriften. Dette har da også vi i For velferdsstaten tidligere dokumentert i heftet ”Private sugerør i fellesskapets kasser”.
For å kunne lage et generelt bilde av private barnehager har Lunder delt de private barnehagene hovedsakelig i to grupper: Barnehager med profittmotiv (aksjeselskap (AS), ansvarlig selskap (ANS), eneeierforetak og delt ansvar (DA)), og barnehager uten profittmotiv (forening, stiftelse, samvirke/andelslag og begrenset ansvar).
I følge rapporten er det tre hovedmetoder for å ta ut utbytte fra de private barnehagene:
- Regnskapsført overskudd
- Skjult utbytte
- Redusert kvalitet
1. Regnskapsført overskudd
Lunder finner at barnehager med profittmotiv i gjennomsnitt har høyere overskudd enn barnehager uten profittmotiv (for eksempel familiebarnehager). Han påpeker riktignok at variasjonen i overskudd er større innenfor hver gruppe enn mellom gruppene, noe som betyr at det er rom for forskjellige driftsfilosofier i hver kategori. Som både vi og denne rapporten har påpekt, er overskudd likevel ikke den eneste måten å ta ut penger fra barnehagene på. Et eksempel på dette var da Espira barnehager ble solgt, med enorme overskudd. Oppbyggingen av verdier på private hender muliggjør med andre ord stor personlig berikelse på offentlig finansierte velferdstjenester.
Regelverket for tilskudd må derfor tilpasses virkeligheten. Lunder finner da også at ordinære private barnehager (utenom familiebarnehager og åpne barnehager) har et samlet netto overskudd på 572 millioner kroner i 2010. 68 prosent av de ”ordinære private barnehagene” gikk med overskudd dette året (side 22).
For å anslå størrelsen på hva som tas ut i utbytte, har Lunder justert for blant annet eneeierforetakene (siden daglig leder i mange eneeierforetak blir lønnet gjennom utbytte) og opprettholdelse av egenkapital. Han kommer dermed fram til et justert overskudd på 338 millioner kroner for ordinære private barnehager.
2. Skjult utbytte
Skjult utbytte er en samlekategori for utbytte som skjules gjennom ulike regnskapsteknikker eller organisering av konsern. For det første kan ubytte skjules gjennom lønnsposten, hvis eier tar ut lønn. Det er ikke mulig å finne ut av hvor mye eier faktisk jobber i barnehagene. I For velferdsstatens arbeid med temaet har vi eksempelvis kommet over barnehager hvor lederlønnen har vært på rundt 1 million kroner.
Den andre måten å skjule utbytte på, er gjennom husleien. Det er ikke uvanlig at en barnehage er eid av et eiendomsselskap som leier ut selve barnehagebygget til et driftsselskap. Begge disse selskapene er eid av samme morselskap eller personer. På den måten kan eiendomsselskapet fakturere en unaturlig høy husleie og på den måten ta verdier ut av driften. Denne rapporten bekrefter da også at husleien i barnehager med profittmotiv er gjennomgående høyere enn i barnehager uten profittmotiv. Det tas forbehold om at gjennomsnittsalderen er klart lavest for barnehager med profittmotiv, og at det i så fall er naturlig at kostnader er noe høyere.
En tredje metode å skjule utbytte på er gjennom fremmedtjenester. En barnehage kan kjøpe tjenester av andre firmaer, som for eksempel regnskapstjenester eller konsulenttjenester. Disse firmaene er gjerne i samme konsern som barnehagen, og verdier kan slik overføres gjennom overprising av de aktuelle tjenestene. Rapporten finner at omtrent 10 prosent av barnehagene med profittmotiv har betydelig høyere utgifter til fremmedtjenester enn de uten profittmotiv (side 54). Andre metoder inkluderer internlån, noe som ikke var mulig å identifisere med det tallmaterialet forskerne hadde tilgjengelig.
For å få en samlet oversikt over mulig skjult utbytte har forfatteren sammenlignet ordinære private barnehager med familiebarnehager. Til grunn for dette ligger en antakelse om at en familiebarnehage ikke har insentiver til å ta ut midler, og at deres kostnader dermed gjenspeiler de reelle kostnadene. Å få et totalbilde av skjult utbytte er en vanskelig statistisk øvelse, og anslagene vil dermed bli usikre. Lunder kommer fram til et anslag som tilsier at det er i overkant 300 barnehager som tar ut skjult utbytte, noe som tilsvarer 15 prosent av barnehagene med profittmotiv. Hvis dette er tilfelle utgjør skjult utbytte til sammen 65 millioner kroner.
3. Redusert kvalitet
Den siste metoden for å øke overskuddet, er å redusere kvaliteten i tjenestene. Den enkleste måten å gjøre dette på, er å redusere på bemanningstettheten. Lunder finner da også at barnehager med profittmotiv har noe flere barn per ansatt enn de uten profittmotiv. Differansen er likevel i snitt nokså beskjeden, og tilsvarer i overkant av en 20 prosent stilling (side 69). Det er likevel nokså sterke insentiver til å spare inn på antall årsverk i en profittorientert barnehage, noe som er illustrert ved at en innsparing på én assistentstilling vil mer enn doble overskuddet i den gjennomsnittlige private barnehagen. Dette er oppsummert i rapporten: ”Andelen profittmotiverte barnehager i sektoren (etter vår kategorisering) har økt de siste årene, og dersom andelen fortsetter å øke, kan man komme til å se at en større del av dette profittpotensialet hentes ut. (…) Den økonomiske gevinsten ved en relativt liten reduksjon i bemanningen, kan også være betydelig sammenlignet med gjennomsnittlig overskudd.”
Oppsummering
Rapporten anslår at omtrent 400 millioner kroner har blitt tatt ut i utbytte i 2010. I en rekke mediesaker har tallet vært anslått til 600-700 millioner. Som nevnt er imidlertid usikkerheten stor, og det som overhodet ikke blir med i disse anslagene, er verdier som bygges opp over tid i barnehagene, og som først realiseres når barnehagene eventuelt selges, slik vi har sette flere eksempler på.
Det er et stort, og økende, problem at regelverket åpner for at slike aktører fritt kan operere i sektoren. Det mest naturlige kravet for å få bukt med problemet, vil dermed være å innføre utbytteforbud over samme lest som det regelverket regjeringen har innført for skolesektoren.
Analyse av kostnader i barnehagene i 2010
Rapporten ”Analyse av kostnader i barnehagane i 2010” er forfattet av forskerne Sigbjørn Hjelmbrekke og Trond Erik Lunder. Dette er en fortsettelse av en årlig rapportrekke.
For vårt formål er det sammenstillingen av kostnader i private, kommersielle barnehager og kommunale barnehager som er mest interessant. Rapporten viser nemlig en betydelig forskjell mellom kostnadene i private og kommunale barnehager. Kostnadene for en helårsplass for et barn over to år er omtrent 22.000 kroner høyere i en kommunal barnehage enn i en privat, ordinær barnehage.
Årsaken til den store forskjellen er i hovedsak lønns- og pensjonsvilkår, med særlig vekt på pensjon. Nøyaktig hvor mye som skiller private og kommunale barnehager på dette feltet er vanskelig å fastslå nøyaktig, da ”det kan sjå ut til at ein del pensjonskostnader skjuler seg under andre personalkostnader.” (side 32)
Videre identifiserer rapporten følgende årsaker til kostnadsforskjellene:
- Det er lavere personaltetthet i private barnehager.
- ”Det er ikkje noko som tyder på at kommunale barnehagar har større tettleik av førskulelærarar enn ordinære, private. Men dei kommunale har langt fleire faglærte barne- og ungdomsarbeidarar mellom assistentane.” (s. 33)
Barn med særskilte behov
Et siste interessant funn i denne rapporten er at private barnehager generelt har langt færre barn med særskilte behov.
Mens 6,7 prosent av barna i kommunale barnehager har nedsatt funksjonsevne, er tallet i ordinære private barnehager 4,1. I kommunale barnehager har 14,2 prosent av barna minoritetsspråklig bakgrunn. I de ordinære private barnehagene er dette tallet 5,1. Og der 4,7 prosent av barna i kommunal barnehage får tilbud om særskilt språkstimulering, får bare 1,3 prosent av barna i ordinære private barnehager det samme.
Hva dette skyldes sier rapporten ingenting om. Forskjellene er imidlertid så høye at det er all grunn til å undersøke dem nærmere.
Oppsummering
Denne rapporten slår altså fast at kommersielle aktørers inntog i velferdssektoren ikke bare betyr at vi mister mulighetene for å kontrollere at pengene faktisk går til det de skal, men også at ansattes lønns- og arbeidsvilkår blir svekket. Dette har vi også omtalt tidligere på våre nettsider.
Debatten om rapportene
Rapportene har blitt debattert i enkelte medier siden de ble publisert. Blant annet har Private barnehagers landsforbund (PBL) gått kraftig ut mot rapporten.
Forfatternes svar til PBL kan du lese på Dagsavisens Nye meninger.