En av de viktigste søylene i velferdsstaten er de universelle, brede ordningene. Den som mister jobben eller blir rammet av sykdom skal ha rett på økonomisk hjelp fra fellesskapet, uten å måtte stå med lua i hånda på et offentlig kontor. Boligpolitikken var lenge bygd opp rundt de samme prinsippene. Hele befolkningen skulle få tilgang til gode boliger til overkommelige og regulerte priser. Husbanken hadde et tilbud til store deler av befolkningen – med politisk fastsatte renter.
På denne måten ble boligpolitikken brukt til å jevne ut de økonomiske forskjellene og sikre alle tilgang til bolig. Men de siste tre tiårene har boligpolitikken gradvis endret seg. Markedet ble sluppet til på stadig flere områder, og de brede ordningene ble gradvis avviklet. I dag snakker vi nesten utelukkende om markedsutviklingen når boligpolitikk skal diskuteres.
Men skulle ikke bolig være en rettighet og ikke et spekulasjonsobjekt? Jardar Sørvoll fra Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) har skrevet en rapport om norsk boligpolitikk fra 1970 til 2010. Her viser han blant annet hvordan boligpolitikken har gått fra å favne bredt til å dreie seg om bare de mest utsatte gruppene i samfunnet. Gjennom det han kaller ”den boligsosiale vendingen” på 90-tallet, ble forvandlingen fra universell boligpolitikk til individbasert og behovsprøvd boligpolitikk fullført. Sørvoll viser til en rekke politikkområder hvor dette er tydelig, blant annet:
- Vi har gått fra generelle til selektive låne- og støtteordninger.
- Boligpolitikken dreier seg nå først og fremst om bestemte gruppers problemer, som ungdom, eldre, flyktninger, ”vanskeligstilte”, bostedsløse, osv.
- Statens rolle er nå ikke å sikre retten til bolig, men å tilrettelegge for ”velfungerende boligmarkeder”.
- Kommunen har gått fra å være tilrettelegger for allmenn boligbygging til å konsentrere seg om vanskeligstilte.
- Husbanken har gått fra å være allmenn boligbank til en ordning for de dårligst stilte.
Dette henger sammen med den generelle politiske utviklingen siden begynnelsen av 80-tallet, hvor markedskreftene har fått økt spillerom. Resultatet har vært en kraftig økning av de økonomiske forskjellene, med påfølgende sosiale problemer.
En av de aktørene som har jobbet tettest med resultatet av de økende forskjellene, er Velferdsalliansen. Derfra har vi invitert Berit Mathisen for å gi oss en oversikt over hvordan situasjonen er for dem som sliter mest på boligmarkedet. I Oslo fortsetter byrådet å selge unna kommunale boliger, selv om det er enkelte som har ventet i over et halvt år på å få tak over hodet. Hvordan påvirker dette hverdagen til folk? Hvilke grep må tas for å bedre situasjonen? Og hvordan presser vi markedet tilbake igjen fra boligsektoren?
Selv om boligpolitikken har fulgt den politiske utviklingen i samfunnet for øvrig, er det fullt mulig å ta grep for å sikre bedre tilgang til boliger for folk flest. Norske boligbyggelags landsforbund (NBBL) er organisasjonen for norske boligbyggelag. De jobber med sosial boligpolitikk og er aktive i den offentlige debatten om temaet. Vi har invitert assisterende direktør Tore Johannesen for å presentere hvilke grep NBBL mener kan bidra til å øke tilgangen til bolig og utjevne forskjellene på boligmarkedet.
