Det har blitt grundig dokumentert at samfunn med små
forskjeller også er de beste samfunnene å leve i.
Økende forskjeller produserer sosiale problemer. Det
viktigste vi kan gjøre for å motvirke disse, er derfor
å bekjempe de økonomiske forskjellene. Dette må
få politiske konsekvenser. Når politikerne behandler
sosiale problemer som isolerte og uavhengige fenomener, er det
symptomene som behandles, mens årsakene til problemene ikke
tas på alvor.
I England er det etablert en egen organisasjon, Equality Trust, som jobber
med økonomisk ulikhet. De formidler forskningsresultater og
sprer kunnskap om temaet. Deres funn er samlet i boka Ulikhetens pris. Sue
Christoforu fra Equality Trust kommer til Velferdskonferansen 2012
for å presentere disse sammenhengene. Resultatene deres er
overbevisende, og konsekvensene ganske entydige, nemlig at den mest
effektive måten å bekjempe sosiale problemer på,
er ved å redusere forskjellene i samfunnet. For å sette
det på spissen: Finansdepartementet kan være et vel
så viktig departement for å redusere kriminalitet og
helseproblemer, som justis- og helsedepartementene. På
velferdskonferansen har vi derfor fått finanspolitiske
talspersoner fra de fleste partiene til å stille til debatt
om temaet, så vi kan finne ut hva som er de reelle politiske
forskjellene.
I
Fordelingsmeldingen, som nylig ble behandlet i Stortinget,
skriver regjeringa at «En sterk offentlig sektor har
vært og er en forutsetning for utjevning og likeverdige
vilkår for alle. For å redusere ulikheter i
levekår vil regjeringen utjevne økonomiske og sosiale
forskjeller og bekjempe fattigdom. Velferdssamfunnet bygger
på universelle tilbud. Det er viktig for at marginalisering
og ekskludering ikke skal gå i arv.» Dette kan vi
slutte oss helhjertet til. Men det er likevel grunn til å
spørre om disse formuleringene blir fulgt opp i praksis
– ikke minst sett i lys av at forskjellene har økt
også i vårt land de siste tiårene, det vil si i
markedsliberalismens æra.
Historisk sett har det vært store forskjeller mellom rike
og fattige i Norge. Velferdsstatens framvekst i etterkrigstida
bidro sterkt til å motvirke dette. Utjamninga skyldtes
både en sterk velferdsstat og en omfordelende skattepolitikk,
og ikke minst en sterk fagbevegelse som sørget for at
lønnsforskjellene i arbeidslivet ikke ble for store. Slik
ble Norge og Norden de mest utjevnede samfunn i verden. Denne
utviklingen stagnerte imidlertid og snudde som et resultat av
markedskreftenes offensiv fra omkring 1980. Forsker ved Statistisk
sentralbyrå, Rolf
Aaberge, har i en årrekke studert forskjellsutviklingen i
Norge, og i denne rapporten
viser han oss hvordan de rikeste har befestet sin posisjon. Han
kommer til velferdskonferansen for å gi oss et overblikk over
situasjonen.
Sosialforsker ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Sissel
Seim, har forsket på de aller fattigste i vårt samfunn.
Hun har sett på hvordan fattigdom skapes og
befolkningsgrupper marginaliseres, og hvordan de fattige
organiserer seg. Hun skal presentere sitt arbeid knyttet til
fattigdom blant barn og om fattigdommens
dynamikk. Leder av Velferdsalliansen og daglig leder av
Fattighuset i Oslo, Johanna
Engen, vil forklare hvilke
tiltak som kan motvirke fattigdom blant de stadig flere som
faller utenfor det organiserte samfunnet. Hun foreslår blant
annet å sikre inntekt på nivå med de satser som
Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) har beregnet er
nødvendig for å føre et verdig liv. Dette er
for øvrig et tiltak som også NAV anbefaler i sin
Årsrapportering til Arbeids- og velferdsdirektoratet, oktober
2011.
På 1990-tallet fikk vi en ny økonomisk
maktkonsentrasjon i Norge. Utreder i Manifest analyse, Lars
Gunnesdal, vil presentere resultatene fra rapporten
Det nye Norge. Her presenterer han også forslag til
politikk som kan bidra til å utjevne forskjellene i Norge.
Blant annet foreslår de å avskaffe skjermingsfradrag av
aksjeutbytter, innføre toppskatt og trygdeavgift for inntekt
fra aksjeutbytte, gjeninnføre ”kakseskatten”,
progressiv formueskatt og progressiv arveskatt.
Det foregår en omfattende og vedvarende kamp om
fordelingen av samfunnets ressurser og de verdiene som skapes
gjennom arbeid. Fordelingen er nært knyttet til demokratisk
styring, omfordeling gjennom skattesystemet og eksistensen av
universelle offentlige ytelser som kommer alle til gode. I siste
instans dreier det seg om fordelingen av økonomisk og
politisk makt.
