Nye undersøkelser viser at helseforskjellene mellom barn
er økende. Oddrun Samdal er forsker ved senter for forskning
om helsefremmende arbeid, miljø og livsstil (Hemil-senteret)
ved Universitetet i Bergen (UiB), og var én av
foredragsholderne på Velferdskonferansen i år. Hun har
nylig lagt fram tall som viser at helseforskjellene
blant norske barn er store, og faktisk blant de største i
Europa. Hovedfunnet er at barn av foreldre med lav utdannelse og
inntekt kommer dårligst ut når det gjelder sunn mat,
snusbruk, prestasjoner på skolen og helseplager.
Dette er alvorlige funn. For det første tyder det sterkt
på at klasseforskjellene har økt de senere
årene. For det andre er dette nok en dokumentasjon på
at barns velferd er sterkt avhengig av foreldrenes inntekt og
utdanning.
I boka Ulikhetens pris dokumenterte Kate Pickett og Richard
Wilkinson hvordan forskjeller har en direkte sammenheng med en
rekke samfunnsproblemer, som rusmisbruk, levealder og psykisk
helse. Jo jevnere fordeling i et samfunn, jo færre problemer.
Funnene er så sterke at det er trygt å konkludere med
at utjevning av forskjellene vil være det viktigste bidraget
til å løse sosiale problemer. Men for å
oppnå fordeling som fører til resultater, må det
settes i verk kraftige tiltak.
Forskjellsutviklingen i Norge
Den kanskje mest anerkjente måten å måle
inntektsulikhet i et land på er å regne ut en
såkalt Ginikoeffisient. Dette er et tall mellom 0 og 1, der 0
er absolutt likhet og 1 er et samfunn der én person sitter
med alle verdiene. Jo lavere tall, jo mer lik fordeling. SSB
publiserte i mars oppdaterte tall for
forskjellsutviklingen i Norge.
Det store bildet viser at inntektsforskjellene har økt
kraftig de siste 25 årene. Den sterke økningen i
forskjeller i 2004-2005 er litt spesiell, ettersom den skyldes de
rikes tilpasning til et nytt skattesystem. I 2005 tok nemlig
kapitaleierne ut rekordutbytter for å slippe unna den
annonserte utbytteskatten som ble innført fra 1. januar
2006. Men deretter har forskjellene i inntekt ligget litt over det
høye nivået som ble etablert fra midten av 1990-tallet
– og det på tross av at finanskrisa i 2008-09 bidro til
å redusere inntektene (utbyttene) noe for de rikeste.
Det er verdt å merke seg at gini-tallet ikke måler
ulikheter i kapitalverdier og eiendom. Her øker nemlig
forskjellene enda sterkere. Kapital har også i mye
større grad enn på 1980-tallet blitt flyttet til
utlandet gjennom investeringer og plasseringer i skatteparadis.
Dermed blir målet for inntekstforskjellene antakelig bare et
anslag.
Det er lite som tyder på at forskjellsutviklingen har
snudd de siste årene. I beste fall kan vi si at
inntektsforskjellene i Norge nå har stabilisert seg, men
på et høyere nivå. Lønnsfesten for de
rikeste fortsetter. Et
eksempel så vi i E24, VGs nettside for
næringslivsnyheter, der de nylig slo fast at
næringslivstoppene i Statoil, Telenor, Kongsberg Gruppen,
DNB, Norsk Hydro og Yara i snitt fikk 17,56 prosent
inntektsøkning i fjor, mot 4,2 prosent for folk flest.
Rolf Aaberge fra SSB, som også innledet på
Velferdskonferansen i år, har sammen med Anthony B. Atkinson
foretatt en
gjennomgang av toppinntektene i Norge. Blant annet med bakgrunn
i dette notatet har Manifest analyse laget en lettfattelig oversikt
over utviklingen
for de rikeste i Norge. Denne ble også presentert på
Velferdskonferansen. Mens de 0,01 prosent rikeste i Norge tjente 26
ganger så mye som gjennomsnittsinntekten i perioden
1980-1989, hadde dette steget til 178 ganger mer enn
gjennomsnittsinntekten i perioden 2000-2008. Mens det i 2004 var 62
milliardærer i Norge, hadde dette tallet økt til 168 i
2010.
Hovedpoenget er at det er viktig ikke å se seg blind
på Gini-tallene. Det er trendene som er interessante, og det
er vanskelig å fange disse opp når vi ser på tall
for bare de siste årene. 2010 ble et år hvor
kapitalinntektene igjen økte etter finanskrisa og
kapitaleierne opplevde dermed en høyere inntektsvekst enn
befolkningen for øvrig. Ulikhetstallene for 2011 er ikke
klare ennå, men ingenting tyder på at trenden har
snudd. Det har ikke vært noen skattereform de siste
årene, antallet fattige øker og finansnæringen
er skjermet. Noen av de mest lønnsomme selskapene er faktisk
de som er sluppet til i offentlige velferd, slik som i
barnehageløftet og nå Samhandlingsreformen. Det er
reformer der private aktører har fått ekstremt gode
vilkår for å drive skattefinansierte velferdsordninger.
Dette gjelder spesielt i oppbyggingsperioden, der de kan hente ut
store subsidierte investeringstilskudd som heller ikke
nødvendigvis synes i Gini-tallene.
Utjevning av inntektsforskjeller krever blant annet nye
skattepolitiske grep. Hovedgrepet fra 2006 var innføringen
av utbytteskatten, et forslag som ble lagt fram av den forrige
regjeringa. Siden har det blitt gjennomført noen mindre
endringer i skattereglene, som i sum ser ut til å ha skjerpet
skatten noe for en del av dem som tjener mest. Men det har så
langt ikke kommet signaler på at store omfordelende grep er
under planlegging.
Hva kan gjøres?
En jevnere fordeling av samfunnets ressurser kan skje på
mange måter. Den stadige markedsrettingen av offentlig sektor
og mistenkeliggjøringsregimet som følger av den
såkalte arbeidslinja, bidrar til at utviklingen går i
feil retning. Pensjonsreformens hovedgrep var å
overføre mer av risikoen og ansvaret for pensjonen til hver
enkelt arbeidstaker. Videre har de nye regnskapsreglene for pensjon
igjen blitt brukt som brekkstang
for økt privatisering i kommunene. Privatiseringen av
velferdstjenester skaper stadig flere velferdsmillionærer,
mens de ansattes lønns- og arbeidsforhold settes under
press.
På skattesida finnes det mange gode forslag til tiltak.
Her er noen av dem:
- Innføring av progressiv skatt også for de
høyeste inntektene. I dag stopper progressiviteten når
man passerer omtrent 800.000 i inntekt. - Toppskatt og trygdeavgift også på inntekter fra
utbytte. - Innføring av progresjon også i formueskatten og
arveavgiften ved å fastsette høyere satser for
beløp over et gitt antall millioner. - Fjerning av skjermingsfradraget, som i dag brukes for å
redusere skatten på aksjeutbytte. - Mer rettferdig beskatning av boligformue, for eksempel gjennom
høyere skatt på bolig nummer 2. Dagens subsidiering av
boliglån fører til prisgalopp og større
kløft mellom de som eier og de som leier. Gjennom
overgangsordninger kan man gradvis innføre større
likebehandling mellom bolig- og andre formuer.
Historien viser oss at den mest omfattende utjevningen av
forskjeller skjedde da arbeiderbevegelsen presset fram nye
velferdsordninger, markedet var underlagt strengere demokratisk
kontroll og nye progressive skatter ble innført. Dette
må være utgangspunktet for den videre kampen for
økt fordeling.