Gjørv-rapporten beskriver i detalj et system som sviktet. Oppgaver som skulle blitt uført, ble ikke utført og nøling førte til at de mest innlysende tiltak ikke ble satt i verk. Innlysende i den forstand at sivile satte i gang umiddelbart. Erfaringer fra terrorøvelser ble åpenbart ikke brukt. Men om styringssystemet belønner antall gjennomførte terrorøvelser fremfor kvaliteten i øvelsene og beredskapen, og når det er blitt viktigere for måloppnåelsen å registrere innkomne telefonsamtaler enn å høre etter hva den som ringer faktisk sier, kan de fatale feilene som ble gjort 22. juli, ikke karakteriseres som systemsvikt, men at det er valgt feil styringssystem.
Vi skal ikke her gå inn på eventuelle individuelle feil som ble gjort, men systemene individene jobber under – samt hvilke menneskesyn disse systemene bygger på. Adferd som 22. juli-kommisjonen kritiserer, belønnes i dagens styringssystem. Politidirektoratet ble styrt ut ifra 122 ulike måleparametre og måtte sende 136 rapporter til justisministeren årlig, skrev Klassekampen (15. 8.12) ”De mål etaten i dag har, er preget av hva som er lett å måle. Men måler man det som er viktigst?” skrev kommisjonen. Politiets arbeid målstyres, men ting som er enkle å måle prioriteres framfor beredskap.
Når fagligheten og ansvarsfølelsen får styre
Samtidig fikk helsevesenet skryt i kommisjonens rapport. Professor Torleiv Ole Rognum sier til tidsskriftet Dagens medisin (30.8.12), at ”det var fagfolkene, ikke helsebyråkratene som mobiliserte 22. juli, og det er blant annet derfor det gikk så bra”. Han ledet undersøkelsene av de døde etter 22. juli. ”I dag er det et sjikt av byråkrater som ofte ikke kjenner verdiene av idealene i helsetjenesten – de driver helsevesen som om det skulle ha vært et oljeselskap”, fortsatte han. Reidun Førde, professor i medisinsk etikk følger opp og beskriver utviklingen under styringssystemene ” Frå engasjert fagperson – til lydig funksjonær” (19.9. 2012).
Både Norsk tjenestemannslag (NTL) og Fagforbundet har i årevis advart mot utviklingen innen offentlig sektor, sist gjennom rapportene ”Markedsstyring i staten” og ”Markedsretting av offentlig sektor – virkemidler og alternativer”. Fellesorganisasjonen (FO) sin kongress advarte i 2010. Utdanningsforbundet og Sykepleierforbundet melder om samme destruktive menneskesyn og ledelsesfilosofi innen deres ansvarsområder. Magnus Marsdal fra Manifest analyse viste hva systemet skaper i sin ytterste konsekvens i sin bok ”Kunnskapsbløffen” om situasjonen i skole-Norge.
Det varsles om samme type svikt som i politiet. For i et slikt måleregime går tid til rapportering ut over tid til å gjøre de faglige oppgavene. Enda verre, i et slikt måleregime og under et slikt menneskesyn som ligger bak målehysteriet, undergraves ansattes faglige vurderinger og deres anledning til å sette i verk tiltak ut fra egne faglige vurderinger innafor deres ansvars- og kompetanseområde.
Det ledere måles på, er da også evne til å sikre måloppnåelsen som dikteres sentralt fra, enten det er som leder i NAV, Arbeidstilsynet, skole, forskning eller politiet. Derfor bør det grunnleggende spørsmålet nå være om den kulturen som 22. juli-kommisjonen kritiserer, er en ønsket kultur. En kultur som er utviklet på grunnlag av en ledelsesfilosofi som forvrenger offentlig sektor og gjør den inneffektiv.
En global trend
En markedsinspirert styringsform, også kalt New Public Mangement (NPM) har gjennomsyret tankegangen rundt styringen av offentlig sektor de siste tiårene. Det er en villet politikk. Det er dokumentert at internasjonale institusjoner som Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet(IMF), OECD og EU har utviklet reformpolitikk først og fremst for å kunne sammenlikne offentlig sektor med private, alt med tanke på at private skal overta oppgaver fra det offentlige. Næringslivsorganisasjoner og økonomiske aktører står klare til å utfordre det offentlige. Dersom motstanden er stor mot privatisering og konkurranseutsetting kan styringsreformer være en måte å ”modne” sektoren på. Gjennom innføring av styringsverktøy fra privat sektor kan man både gjøre sammenlikningen enklere, samtidig som man svekker tilliten til det offentlige gjennom å undergrave sektorens egenart. I tillegg svekkes ansattes medbestemmelse og fagbevegelsens makt.
Etter hvert er det godt dokumentert at offentlig sektors evne til å levere det som befolkningen forventer, svikter når markedsstyringen tar over. Offentlige institusjoner blir styrt som om de var bedrifter som skal masseprodusere spiker. Ansatte bes om å rapportere aktiviteter som om det var økonomiske resultat. De økonomiske incentivene, som bevilgninger og lederlønninger, følger adferd i tråd med måltallene. Oppgaver og forvaltning har blitt fristilt, oppdelt og utskilt for så å bli målstyrt fra sentralt hold. Lederne ser seg blinde på måltallene innen hver enkelt resultatenhet og mister kontroll med det overordnede samfunnsoppdrag.
Nå vet politikerne hva New Public Management er
Utviklingen har skjedd på tross av at ansatte og fagbevegelsen gjentatte ganger har ropt varsku. På LO Stats kartellkonferanse på Gol i 2008 ble det vedtatt en uttalelse som blant annet sier at » New Public Management(NPM) har vist seg dårlig egnet som styringsredskap, og må forlates. Innføring av regnskapsprinsipper for privat sektor til offentlig sektor som uegnet, noe sykehussektoren er et godt eksempel på..» Da Statsministeren ble konfrontert med dette på kartellkonferansen, svarte han at han ”ikke helt visste hva NPM var”, men la til at “hvis dere er mot det, så er jeg kanskje det også”.
Statsministeren ga sin redegjørelse i Stortinget 28. august 2012, etter Gjørv-rapporten. Da kunne han fortelle at han mener at når ”oppmerksomheten rettes mot det som kan telles og måles, kan andre oppgaver bli skadelidende. Vi trenger ikke flere mål, sannsynligvis færre.” Nå vet altså Stoltenberg hva New Public Management er. Smertelig erfart.
Våre alternativ
Å drive demokratisk forvaltning av fellesskapets verdier i tråd med fellesskapets behov og politiske mål, er en komplisert prosess. Suksessfaktorene ligger ofte i de ansattes evne og vilje til å tilpasse arbeidsoppgavene til situasjonen. For ingen brukere av sosiale tjenester er like, ingen barn er like og enhver brann har både sine likheter – og forskjeller. Det er ingen endelige løsninger som gjør at alle konflikter forsvinner. Det er kontinuerlige avveininger. Folkevalgte organ må derfor tørre å erkjenne, anerkjenne og dyrke offentlig sektors særegne funksjon og rolle i møte med samfunnsutfordringene.
- Offentlig sektor er ikke masseproduksjon, men skreddersøm, faglig ansvarlighet og ansatte som må gjøre daglige vurderinger.
- Offentlig sektor er etablert der markedet ikke leverer, fordi rettigheter må sikres av fellesskapet, ikke omsettes etter kjøpekraft.
- Den nye organiseringen av offentlige sektor må bygge på erfaringene og kompetansen til dem som utfører oppgavene, ikke hos konsulenter og ledere som er utdannet for markedsledelse.
- Den nye organiseringen må ta et oppgjør med mistillitskulturen og heller baseres på tillit til at mennesker er ansvarlige og motiveres av samhandling, yrkesetikk og engasjement i oppgavene.
Derfor må markedsstyring som privat sektors regnskapssystem, bestiller-utfører, internfakturering, detaljrapportering, kunstig intern konkurranse og liknende avvikles. Utallige rapporter identifiserer problemene og foreslår alternativ. Det er bare å begynne.
Nye mål må utvikles. Vi må starte med å måle effekt av tiltakene, fram for måling av innsatsfaktorer i et meningsløst tellekantsystem. Løsningene finnes i all den kunnskap og kompetanse og i alle de erfaringer som er samlet hos dem som utfører oppgavene– alle de kvinner og menn som hver dag må gjøre de vanskelige valgene og tilpasningene som skal til for at det offentlige skal fungere, som barnevernet i Søndre Nordstrand, der ”barnets beste” har stått i fokus for nye mål. Tilsvarende har Modell- og kvalitetskommuneprogrammene, gjord det samme i mange kommuner. Norsk tjenestemannslag har også kommet med forslag til konkrete mål mot sosial dumping og skattesvik i samarbeid mellom ulike statlige etater. Det er bare for regjeringen å høste av gode forslag og erfaringer.
Det er ikke konsulenter, direktorater og ledere, som har svarene på den nye organiseringen i offentlige sektor. De har innført målehysteriet og markedsstyringen. Dersom det nå er de samme som bes om å finne løsningen på problemet, vil vi sannsynligvis være like dårlig forberedt neste gang katastrofen rammer.