Uttalelse fra Rogalandskonferansen 2012:
Fagbevegelsen spilte en avgjørende rolle for etableringen av det rødgrønne alternativet, så vel som for valgseieren både i 2005 og i 2009. Den rødgrønne regjeringen representerte et viktig og avgjørende brudd med den markedsliberalt inspirerte politikken som var blitt ført her i landet av alle regjeringene de foregående par tiårene – og som toppet seg med Bondevik II-regjeringen. Den rødgrønne alliansen vant fordi den lovte et brudd med privatisering og markedsorientering av offentlige tjenester, varslet en satsing på velferdsstaten, en sterkere styring av økonomien, og en mer aktiv eierskapspolitikk innen næringslivet.
Etter hvert har imidlertid regjeringen mistet initiativet og i økende grad latt seg styre av utviklingens gang. Det mangler vilje til å begrense finanskapitalens makt, til å styrke omfordelingspolitikken eller til å fremme den politiske styringen av økonomien. Regjeringspartiene må derfor ta et stort ansvar for den politiske høyredreiningen som har skjedd her i landet de siste årene.
Skal de rødgrønne ha noen mulighet til å vinne fortsatt regjeringsmakt i 2013, må de med andre ord gjenopprette alliansen med fagbevegelsen og legge om til politisk styring og regulering, en offensiv velferdspolitikk og en radikal reformpolitikk som skaper oppslutning og entusiasme blant regjeringens støttespillere. I dagens situasjon, med omfattende internasjonal økonomisk, sosial og politisk krise, betyr dette også å innføre streng regulering av finanskapitalen, skatt på finanstransaksjoner og en generell tøyling av de krefter som skapte krisa.
Det må tas radikale grep for å gjenerobre demokratisk kontroll over sykehusene, helsepolitikken (inkludert samhandlingsreformen) samt trygde- og arbeidsmarkedsetaten NAV. Markedsmodeller må avvises som organisasjons- og ledelsesformer i det offentlige. Foretaksmodellen som nå benyttes i helsesektoren må erstattes med lokal folkevalgt styring. Dagens økonomimodell skal erstattes med normale offentlige regnskapsprinsipper, samt at stykkprisfinansieringen fjernes helt.
Det må legges opp til en mer progressiv og solidarisk skattepolitikk som styrker statens og kommunenes inntekter og gjør dem i stand til å møte de voksende utfordringene velferdsstaten står overfor – særlig innen helse- og omsorgssektoren. Fordelingspolitikken må styrkes blant annet slik at økte sosialstønader sikres gjennom en sterkere beskatning av de rike og de store kapitalinteressene.
Veksten i offentlig forbruk må bli minst like stor som veksten i privat forbruk, slik at de offentlige velferdsordningene holder tritt med standarden i privat sektor.
Rogalandskonferansen krever at Lov om yrkesskade endres for å bedre arbeidstakernes rettigheter og at belastningsskader blir omfattet av yrkesskadeerstatning. Regelverket må tilpasses dagens yrkesliv og kvinner må få samme rettigheter som menn.
Sosial dumping utgjør en økende trussel mot den nordiske arbeidsmarkedsmodellen så vel som mot lønns- og arbeidsvilkår. For å styrke kampen mot denne utviklingen må regjeringen derfor innføre allmenn innsynsrett for tillitsvalgte samt generelt solidaransvar, i tillegg til at dokumentasjonskravet fjernes fra allmenngjøringsloven og at allmenngjøring iverksettes når en av partene krever det.
Offentlig eierskap må aktivt brukes for å styre energi- og næringspolitikken.
Reservasjonsretten i EØS-avtalen må brukes mot EUs tredje postdirektiv og eventuelle andre lovendringer som svekker demokratiet, truer velferdsstaten og undergraver den nordiske arbeidsmarkedsmodellen. Samtidig må en fjerne arbeidslivskapitlet fra EØS-avtalen. Dersom dette ikke er mulig må man vurdere om EØS avtalen skal sies opp og erstattes med en ny handelsavtale.
Rogalandskonferansen mener boligsektoren på nytt må bli en del av velferdsstatens virkefelt ved å gjenopprette boligsamvirket med prisregulering og storstilt kommunal bygging av utleieboliger til selvkost.
Rogalandskonferansen krever overfor myndighetene at det vedtas en ny lov om boligkooperasjon i tillegg til nåværende lov om Borettslag og lov om Boligbyggerlag. Loven må ha som mål å legge til rette for at det blir bygd nye boligkooperasjoner som legger til grunn prinsippene i borettslagsloven fra før 1986.
For å hjelpe folk med å komme seg inn på boligmarkedet må det opprettes et regulert marked for eierboliger som underlegges pris- og omsettingskontroll. For å gjøre slike byggeprosjekt lønnsomme må kommunen tilby tomter som kan anskaffes billigere enn på det ordinære tomtemarkedet, og staten må gjennom Husbanken tilby lån med subsidiert rente og lang avdragstid.
I tillegg må det skje en storstilt utbygging av kommunale utleieboliger som leies ut til selvkost. Denne typen boliger må bli en rettighet for de som ikke kommer inn på det ordinære boligmarkedet. Kravet er at minst 10 prosent av den totale boligmassen er kommunal og tilbys de som er mest vanskeligstilt.
Mangelen på studentboliger gjør at studenter må konkurrere om å leie på det private markedet, og er derfor med på å presse leieprisene opp. Dette er ingen gunstig situasjon for verken studentene eller andre grupper som rammes av at leieprisene øker. I tråd med studentenes krav om minst 20 prosent studentboligdekning må det årlig bygges minst 3000 studentboliger.
De rødgrønne må ta tilbake den radikale politikken som de førte etter stortingsvalget 2005 og langt inn i 2006. Etter det forsvant det radikale i regjeringen og politikken skled mot sentrum. Folk vil ha klare skillelinjer i politikken, i en mer radikal retning. Regjeringspartiene må i sin politikk få en mye tydeligere innretning mot de negative utviklingstrekkene som truer med å undergrave vår velferdstat, a og b lag i arbeidslivet, de kollektive avtalene, privatisering og byråkratisering av offentlig sektor. Vi kan ikke akseptere en lunken sentrumspolitikk. Vi krever en rødgrønn regjering som utgjør en stor forskjell og støtter fagbevegelsens prinsipper.
