Av Helene Bank
Etter flere omfattende forskningsrapporter om privatiseringens konsekvenser har argumentene om at de kommersielle selskapene er billigere og mer effektive enn offentlig drift, blitt mer dempet i den politiske debatten. NHO Service fortsetter riktignok sin privatiseringspropaganda overfor norske kommuner gjennom kreativ bruk av Kostra-tall (se For velferdsstatens Nyhetsbrev nr. 2/2013, sak 5). Men det politiske Norge er, med noen unntak, noe mer tilbakeholden. Nå fokuseres det ikke lenger ensidig på at man skal spare penger gjennom privatisering og konkurranseutsetting. Nå er det valgfrihet og mangfold det gjelder. Som Civitas skribent Mathilde Fasting skriver (25.2.2013): ”Når det offentlige betaler, er ikke pris et valgkriterium for dem som benytter tjenestene. Dermed blir det enda viktigere å kunne velge basert på kvalitet”.
Politisk kamp om frihetsbegrepet
Hva dreier nå denne valgfriheten seg om? Hvem er det som får velge? Hvem er det som har frihet? Hva er konsekvensene av å vedta såkalt valgfrihet for tjenester som hører til blant våre universelle, skattefinansierte velferdsordninger? Fag- og arbeiderbevegelsen har historisk hatt frihet, likhet og solidaritet som noen av sine grunnleggende prinsipper. Tilhengerne av mer marked har søkt å finne tilsvarende samlende verdier, blant annet gjennom det liberale frihetsbegrep, som settes opp mot det man kaller den grå likhetens tvangstrøye. Det hevdes derfor at friheten til å velge, er et grunnleggende liberalt prinsipp.
Fagbevegelsens har aldri sett frihet som et rent abstrakt begrep, men som noe som er nært knyttet til maktforholdene i samfunnet. Kampen for universelle velferdsordninger var derfor en viktig del av kampen for en frihet som gir trygghet mot inntekstbortfall og gjør sosial mobilitet mulig. Et organisert arbeidsliv, med kollektive avtaler og medbestemmelse i utvikling av arbeidsplass og arbeidssituasjon, var avgjørende for å få til denne individuelle så vel som kollektive friheten.
I rapporten ”På jumboplass i valgfrihet” klager NHO Service over at norske kommuner ikke har innført fritt brukervalg i hjemmetjenestene. Når enkelte tilhengere av såkalt valgfrihet dessuten både skal rettighetsfeste velferdsordninger, redusere skatter og privatisere tjenestene, er det minste vi kan gjøre å ta denne påståtte valgfriheten på alvor og se hvor reell den er. I en tidligere artikkel, Mytene om valgfrihet, har Linn Herning og Helene Bank beskrevet fire myter om valgfrihet. Her skal vi gå litt mer inn på betingelsene for at valg skal kunne være reelle:
Reelle forskjeller
For det første må det være reelle og kjente forskjeller mellom de ulike tilbudene. Dersom det eksempelvis gis mulighet til å velge mellom en offentlig hjemmetjeneste og en privat aktør, men det er kommunen som gjør vedtak om tjenestens innhold og omfang, blir det i realiteten et spørsmål om valg av logo. Samfunnsviter Erlend Steine Lie kunne på Velferdskonferansen i Hordaland vise at brukerne ikke hadde noen informasjon om forskjellene mellom de aktuelle tilbudene. Dermed hefter brukerne seg ved formuleringer i reklamebrosjyrer som kanskje handler om bestemte karakteristika hos personalet. Kan de norsk? Er det en kvinne? Den såkalte valgfriheten fører slik sett ikke til valg av annet enn logo – og kanskje en viss diskriminering basert på kjønn eller nasjonalitet, helt imot dagens uttalte politikk.
Overkapasitet
For det andre må det være overkapasitet av tilbud dersom valgfriheten skal være reell. De som skal velge, må ha mulighet til å få valget oppfylt selv om mange andre ønsker det samme. Dersom mange ønsker seg til ett og samme sykehjem eller sykehus eller skole, må det altså være tilstrekkelig kapasitet der på det gitte tidspunktet. Dersom det ikke er det, vil det ikke eksistere noen reell valgfrihet. Da vil andre kriterier slå inn.
Kommersielle institusjoner vil primært rette seg inn mot lønnsomhet, ikke brukernes behov. Da kan kjøpekraft være ett kriterium. Dersom tilbudet blir avhengig av pris, blir innbyggeren kunde og de mest populære valg forbeholdes dem som har økonomisk evne. Et annet kriterium kan være at institusjoner spesialiserer seg på en type tilbud som er godt betalt gjennom stykkprisfinansiering, eller som kan slippe til brukere med enkle diagnoser. Ansvaret for dem med dårlig betalingsevne, mer kompliserte behov osv. blir da liggende på det offentlige (som av den grunn i neste omgang kan bli vurdert som mindre effektive, men det er en annen diskusjon). Da er det altså ikke lenger innbyggerne som har valgfrihet, men institusjonen.
Der det er etablert såkalt fritt skolevalg, er det karakterer og opptaksprøver som er kriterier for utvelgelse av elever. Også her er det altså institusjonen som velger hvem som får slippe til, med en segregerende effekt. Her kan valgfriheten for noen altså føre til at andres valg innsnevres. I storbyer ser vi at fritt skolevalg fører til gettodannelse, som Dagbladet skrev (5.6.2013). Det har vi sett tendenser til i Oslo Øst, i deler av Stockholm (der det var opprør våren 2013), og i innvandrergettoer i Paris.
I andre deler av landet kan slike valg føre til at en kommune mister sin videregående skole, eller at 15-åringer med svakere karakterer kan blir tvunget til å flytte på hybel når de ikke kommer inn på den nærmeste skolen. Kanskje er det nettopp en del av den ungdommen som mest trenger et tett nettverk i hverdagen, som på denne måten mister sin valgfrihet. Oppland Arbeiderblad kunne melde (26.3.2013) at Distriktene mister elever. Da blir det fort slutt på fritt skolevalg – unntatt for vinnerne.
En annen situasjon oppstår når for eksempel et sykehjem er konkurranseutsatt eller privatisert, og så blir solgt eller fusjonert. I en rapport utarbeidet av Linn Herning (2012) vises det at i 33 av de 47 gjennomførte anbudsrundene for sykehjem i Norge, har selskapet blitt solgt, kjøpt eller på annen måte endret i løpet av anbudsperioden. Da følger beboerne med på lasset, og er i virkeligheten overdratt som et varelager eller en kundeportefølje. Videre kan private institusjoner også gå konkurs, og innbyggerne blir kastet ut av den institusjonen de har valgt.
Evne til å velge
I kronikken ”I utakt med de eldres behov” (BT, 11.1.2012) skriver forskerne Erlend Steine Lie og Karen Christensen om brukervalg i hjemmetjenesten i Bergen: ”En liste med navn på ulike private firmaer som Bergen kommune har kontrakt med gir grunnlag for beslutningen. De eldre får små brosjyrer hvor firmaene reklamerer for deres tjenester, og dette skal i prinsippet være tilstrekkelig til å kunne treffe et valg. Mange eldre har imidlertid ingen muligheter for på egen hånd å vurdere hva dette innebærer og hvilke forskjeller det er snakk om.”
Forskerne ved Universitetet i Bergen som har studert ”Fritt brukervalg”, som ble innført i Bergen innen hjemmehjelpen i 2005 og i hjemmesykepleien i 2010, finner to tydelige forhold knyttet til brukervalget, slik det praktiseres: 1) At det aldri har vært mindre rom for medbestemmelse enn nå. 2) At ingen av forbedringene av tjenestene tar utgangspunkt i de eldre selv, deres spesifikke og generasjonsbestemte måter å tenke og handle på, deres preferanser og forutsetninger. Bare ti prosent velger private tjenesteytere i Bergen. Likevel må alle gjennom brukervalget.
Mulighet til å velge
I økende grad ser vi at de private forhandlere av velferdstjenester har utviklet kjedemakt. Innafor barnehage, sykehjem, røntgen og omsorgstjenester har eierskapet i økende grad blitt konsentrert til fire store kommersielle konsern. Mange av de samme konsernene er posisjonert i flere velferdsordninger – til dels med internasjonale finanskonsern som eiere, og ofte registrert i skatteparadis. Samtidig ser vi at ikke-kommersielle aktører må gi opp i konkurransen når velferdsordningene settes ut på anbud. I det siste har vi også sett at flertallet i noen kommuner velger å sette hele sektorer ut på anbud, og ikke levere tjenestene i offentlig egenregi i det hele tatt. Hvor blir det da av valgfriheten?
Faren er at en slik modell etter hvert vil resultere i den samme markedskonsentrasjonen som vi har sett innen anleggsvirksomhet, innen dagligvarebransjen og innen finansnæringen. Jo mer det offentlige reduserer sin drift, desto mer kan de kommersielle sette betingelsene og utøve samfunnsmakt. Da svekkes så vel innbyggernes som kommunenes valgfrihet.
Reell valgfrihet i form av markedsretting av våre velferdsordninger er en myte, en umulighet og en selvmotsigelse. Velferdsordningene i samfunn vi liker å sammenligne oss med, er nettopp blitt velferdsordninger fordi de skal sikre grunnleggende og universell trygghet og frihet for alle innbyggere. Velferden er skattefinansiert. Dermed kan ikke det offentlige koste på seg å ha en overkapasitet for å sikre en reell valgfrihet for alle.
Alternativet til en illusorisk valgfrihet innafor velferdsordningene må være kvalitetsutvikling med egne ansatte i offentlig egenregi. Kvalitetsutvikling skjer i møtet mellom bruker og ansatt, innafor de økonomiske rammene som er satt og de kvalitetsstandarder som våre folkevalgte har bestemt og finansiert. Så får man heller utvikle økt frihet til å velge tjenestens innhold – heller enn hvilken logo de ansatte har på når de utfører tjenester som den enkelte bruker i realiteten har liten innflytelse over.