Høyre ønsker en åpning for omfattende privatisering innen skolesektoren, men siden dette ikke er særlig populært i Norge, får partiet problemer med å tilpasse taktikken og retorikken. For det første prøver Høyre å snakke seg bort fra eksplosjonen i antall godkjente privatskoler under Bondevik II-regjeringen i 2005. For det andre forsøker de å distansere seg fra de nedslående erfaringene med skoleprivatiseringen i Sverige. For det tredje vil Høyre gjerne få oss til å tro at internasjonale finansinvestorer kun har uegennyttige, høyverdige og ideelle mål med å etablere privatskoler. Høyre vil altså (åpne for å) privatisere, men prøver samtidig å tilsløre privatiseringspolitikkens velkjente negative effekter. Det har resultert i mye forvirring og mange motstridende signaler fra partitoppene. I denne artikkelen prøver vi å nøste opp trådene.
Til Aftenposten 15. juli sa Høyres stortingsrepresentant Bent Høie at: ”De mange godkjenningene av nye skoler i 2005 var mest av alt en politisk markering, siden man visste at de rødgrønne snart grep makten. Vi fikk mange søknader som var helt urealistiske, og godkjenningsprosessen vil heretter være av en helt annen kvalitet”. Bakteppet for utsagnet var utdanningsminister Kristin Halvorsens utspill om at vi ”kan få svenske tilstander” i den norske skolen. Dette inntrykket av Høyre som et ytterst useriøst regjeringsparti tvang dagen etter Civita-leder og Høyres tidligere utdanningsminister Kristin Clemet ut på banen for å dementere Høies påstand. Sistnevnte ”innrømmet” å ha forsnakket seg og påsto i stedet at ”de mange godkjenningene av nye skoler i 2005 ikke kunne stanses med hjemmel i lovverket”. Samtidig sa Clemet: ”faktum er at lovverket aldri ble reversert etter 2005”.
Høies påstander er oppsiktsvekkende i begge tilfeller. Å påstå at en regjering har godkjent skoler som en politisk markering vitner ikke akkurat om seriøsitet. Nå la han seg likevel flat, slik politikere bør gjøre når de blir tatt med buksa nede, og innrømmet feil. Allerede dagen etter påstod han likevel friskt at friskoleloven fra Bondevik II-regjeringen gjorde det umulig å avslå ”urealistiske søknader”. Skulle det være tilfelle, er det all grunn til å sette spørsmålstegn ved selve loven som ble utarbeidet under Clemet. La oss derfor gå litt lenger tilbake i tid:
Privatskoler med offentlig tilskudd har siden den første privatskoleloven kom i 1970, stort sett begrenset seg til tre skolekategorier: Forsøksskoler innen alternativ pedagogikk, livssynsskoler og skoler som fyller et ”kvantitativt undervisningsbehov” (gjelder noen særs spesifikke tilbud på videregående nivå, hvor det ikke finnes et tilstrekkelig offentlig tilbud, og dekkes i dag sammen med andre formålskrav under § 2-1 i privatskoleloven). Disse har kunnet få et tilskudd på opptil 85 % av driftsutgiftene – ut fra et offentlig og geografisk differensiert beregningsgrunnlag – samt anledning til å dekke inn de resterende 15 % gjennom skolepenger. Da Bondevik II-regjeringen ved utdanningsminister Kristin Clemet fikk vedtatt den nye friskoleloven i 2003, representerte det et brudd med denne tradisjonen, da også helt vanlige grunnskoler som oppfylte de generelle kravene til kvalitet og innhold ville ha rett til tilskudd etter § 2-1 i loven. Kravet til formål ble altså fjernet.
Likevel var retten til godkjenning etter samme paragraf betinget av at ”etableringa av skolen ikkje vil medføre vesentlige negative følgjer for vertskommunen. Vertskommunen skal gi fråsegn før departementet gjer vedtak i saka”. En slik formulering åpnet for politisk skjønnsutøvelse hvor Utdanningsdirektoratet (delegert søknadsbehandler) eller Departementet (”ankeinstansen”) kunne nekte private skoler godkjenning. Dette benyttet da også Clemet seg av da hun på overraskende vis overprøvde Utdanningsdirektoratets avslag i mange av de ovennevnte sakene i løpet av den korte perioden mellom stortingsvalget og regjeringsskiftet i 2005. Departementets vurdering var den gang at Utdanningsdirektoratets avslag ikke var bygget på tilstrekkelig dokumentasjon, men kun viste til at flere fylkeskommuner ”hadde utrykt bekymring for hva som kunne skje med det offentlige skoletilbudet”. Overprøvingen av fylkeskommunene og direktoratet bærer et sterkt preg av en politisk markering, særlig siden regjeringsmakten snart ville glippe. Høie var kanskje ikke så langt unna sannheten likevel i sin første uttalelse.
Til Aftenposten den 16. juli sa Clemet også: ”faktum er at lovverket aldri ble reversert etter 2005”. Det må være bygget enten på dårlig hukommelse eller ren og skjær uredelighet. Hun støtter seg i Aftenpostens sak på at de rødgrønne i 2007 utvidet muligheten til godkjenning og tilskudd til også å gjelde toppidrettsgymnas og internasjonale skoler. Forvaltningspraksisen under den rødgrønne regjeringen ble imidlertid endret umiddelbart etter regjeringsskiftet i 2005. Dette medførte en frys i godkjenning av nye skoler. Og allerede i desember 2005 ble et høringsforslag sendt ut med formål om i det alt vesentlige å gjeninnføre begrensningen av privatskoler med offentlig tilskudd til de tre ovenfor nevnte kategoriene. Lovendringene trådte i kraft i juni 2006. Alle skoler som var godkjent av Clemet, men som ikke hadde startet opp driften innen 13. desember 2005, fikk innvilgelsen trukket tilbake. I 2006/2007 ble en mer helhetlig og permanent revisjon av loven gjennomført.
Forvirringen fra Høyre stopper imidlertid ikke der. På partiets hjemmesider uttaler deres utdanningspolitiske talskvinne og Clemets tidligere politiske rådgiver, Elisabeth Aspaker, at hun ønsker seg tilbake til friskoleloven fra Bondevik II-regjeringen (altså den som Clemet mener aldri ble reversert). I Høyres Stortingsvalgprogram står det at de vil ”gjeninnføre en lov om frittstående skoler der krav til formål erstattes med et krav til innhold og kvalitet”. Da stilles Clemets påstand i et enda merkeligere lys.
Norsk skolepolitikk omfatter likevel flere og viktigere sider enn de mange innbyrdes motstridende signalene fra Høyre i denne valgkampen. Så vel struktur som innhold i skolen er avgjørende. Da blir det også avgjørende hvilke og hvor mange private/alternative skoler som skal opprettes med tilskudd fra fellesskapet, og hvordan disse skal finansieres. Penger til private skoler vil nemlig måtte gå på bekostning av den offentlige skolen. Så lenge midler til eventuelle private skoler tas fra det samme budsjettet som offentlige skoler, vil disse få færre midler overført via kommunen hvis tilskuddet til privatskoler i kommunen øker. Det er ensbetydende med kutt, proporsjonalt med tilskuddet til privatskolene. Jo større andel av elever i privatskoler, jo større kutt for de offentlige.
Høyre sier at de ønsker å gjøre den offentlige skolen så god at ingen foreldre skal ønske å sende barna sine til en privatskole. Likevel skal man altså ha rett til det av hensyn til den såkalte ”valgfriheten” (se sak fra nyhetsbrev nr 6/2013 fra For Velferdsstaten). Da er det paradoksalt at visjonen om en god offentlig skole er hektet på en finansieringsmodell som veldig fort risikerer å tappe den offentlige skolens ressurser gjennom framvekst av privatskoler med rett til offentlig tilskudd. Elevgrunnlaget er i mange områder ikke stort nok for flere skoler. Likevel godkjente Clemet ”friskoler” tilsvarende opp mot 20 % av elevgrunnlaget i Troms i 2005, på tross av at loven som nevnt åpnet for å nekte godkjenning basert på regionale hensyn. Det ville ha medført betydelige negative konsekvenser for flere av de offentlige skolene, om det ikke hadde blitt stanset av de rødgrønne.
I Sverige har man allerede følt dette presset fra ”friskolene”. I et intervju med Klassekampen (29.05.13) sier den svenske skoleviteren Per Kornhall at de på mange steder har ført til en utarming av den offentlige svenske skolen. I det samme intervjuet pekes det på at fritt skolevalg og reduserte tilskudd til de ”tapende” skolene også har økt en farlig segregering langs sosiale og etniske linjer. Den debatten var særs aktuell under forstadsopprøret i Sverige før sommeren, da en slik skolepolitikk også medfører at de elevene som har mest behov for ekstra oppfølging, går på skoler som dessverre ikke har ressurser til det. Det har ført til det han kaller en ”skole i fritt fall”. I en artikkel på Manifest (27.05.13) stiller han også det mer grunnleggende spørsmålet: Hvor var egentlig behovet for radikal forandring på tidlig 90-tall, da svensk skole lå i det internasjonale toppskiktet?
Sverige innførte under den Moderaterna-dominerte Bildt-regjeringen tidlig på 90-tallet en lov som innebar at private fikk fri etableringsrett og at ”pengene følger eleven”. I motsetning til Norge i 2005, ble denne loven aldri reversert da de svenske sosialdemokratene tok over makten igjen i 1994. Dermed har skolestrukturen i Sverige utviklet seg veldig annerledes enn i Norge de siste 20 årene. I dag går et stort antall svenske elever på skattefinansierte privatskoler (”friskoler”), så mange som 120 000 i 2012/13 (ekonomifakta.se). De utgjør ca. 13 % av elevene i grunnskolen og ca. 26 % i den videregående skolen. Samtidig er det lovlig adgang for disse skolekonsernene til å betale utbytte til eierne. Det finnes heller ingen begrensinger på å hente ut penger av skoledriften på andre kreative måter, og kunnskaper om selskapsstrukturering og skatteplanlegging er normalt ingen mangelvare i store konsern. 70 % av alle friskoler i Sverige eies i dag av aksjeselskap. Disse omfatter 80 % av alle friskoleelevene i landet, og står for så godt som all tilvekst (Slaget om fellesskolen – Manifest 20.08.13). Tendensen til konsentrasjon på eiersiden er i tillegg sterk, og sektoren domineres etter hvert av selskaper som AcadeMedia. Det eies av et Guernsey-registrert investeringsfond og omsetter for rundt 5 milliarder kroner, rundt 25 % av den totale omsetningen i svenske friskoler.
Men det er likevel ikke alle som driver like god butikk (i hvert fall ikke i det offisielle bildet). Da John Bauer-skolekonsernet gikk konkurs i juni i år, ble noen av skolene kjøpt opp av andre aktører, mens det offentlige måtte finne nye elevplasser der hvor skolene ble lagt ned. Det samme skjedde med John Bauer-skolen i Oslo i 2008. John Bauer ble også, sammen med Bergen Private Gymnas og en rekke Akademiet-skoler funnet skyldig i brudd på forbudet mot privat fortjeneste i privatskoleloven (udir.no). Heldigvis fantes det nok ressurser i det offentlige til å undersøke saken og avdekke skandalen. Ved et eventuelt frislipp av slike skoler vil det trenges flere slike ressurser, stikk i strid med en annen av Høyres flaggsaker, som er en reduksjon av (det offentlige) byråkratiet…
Høyre forsikrer oss nå om at det ved en gjeninnføring av friskoleloven fortsatt ikke skal kunne tas utbytte fra driften. Alle pengene skal, som nå (privatskolelovens § 6-3), komme elevene til gode, sies det på høyre.no. Men utbytte er kun den enkleste av flere måter å høste av kontantstrømmen i et selskap på, noe professor Terje Hansen ved Norges Handelshøyskole til stadighet er ute og påpeker. Hans karakteristikk av Høyre i saken er ”tullete og naive” (Dagbladet 19.07.13). Nå er det heller ikke full enighet på borgerlig side, og Høyre-toppene er ikke en gang enige med seg selv i saken (VG 30.06.12). Slike forsikringer virker heller ikke avskrekkende på de svenske skolekonsernene. Flere av dem står klare til å erobre det norske markedet de åpenbart tror vil vokse frem (Dagsavisen 04.05.13). Disse konsernene har 20 års erfaring med et skolesystem hvor pengene følger eleven, og hvor konkurransen om elevene blant annet gir incentiver til strategisk karaktersetting (Aftenposten 05.02.13). En lignende tilpasning til liksom-konkurransen mellom offentlige skoler i det Høyre-styrte Oslo er påpekt av leder av Utdanningsforbundet i fylket (nyemeninger.no 31.08.11), og samtidig grundig redegjort for i Magnus Marsdals bok Kunnskapsbløffen. Selv om det i Oslo ikke er snakk om kommersiell konkurranse på et ekte marked, kan vi likevel ane en tilpasning av terrenget til en mulig framtidig realisering av Høyres skoleprogram.
Det finnes åpenbart mange illusjoner om hvorfor private investorer, gjerne internasjonal risikokapital registrert i skatteparadiser som nå dominerer skolemarkedet i Sverige, ønsker å satse penger på offentlig finansierte velferdstjenester. La oss derfor, som Linn Herning på Manifest Tidsskrift, sitere fra det risikokapitaleide barnehagekonsernet Espiras høringsuttalelse til lovforslaget om utbyttebegrensning i norske barnehager: ”Utgangspunktet for at investorer skal investere i en bedrift eller en sektor, i dette tilfellet i barnehager, er at de tror de kan få en merverdi til investeringen som overstiger ordinær bankrente”.
Thorbjørn Røe Isaksen uttalte til VG i 2009 at han: ”ikke ser noen prinsipiell forskjell mellom å tjene penger på drift av private barnehager og drift av privatskoler”. Til overmål uttalte Bent Høie til Minvervanett 24.11.10 at motstanden mot utbytte fra privatskoler var pragmatisk fundert, all den tid tanken om private kommersielle skoler er veldig ny i Norge.
Den er ingen grunn til å håpe at akkurat den tanken får tid til å ”modnes”.