Diskusjonen om egenandeler, og gjerne graderte sådan, er minst like gammel som velferdsstaten og har vært et jevnlig tilbakevendende konfliktområde i kampen om den sosiale utviklingen det siste hundreåret. Den er i sin ytterste konsekvens knyttet til hele debatten omkring veldedighet og behovsprøving på den ene ytterkanten og universalisme på den andre – og dermed også til fag- og arbeiderbevegelsens historiske rolle i velferdsstatens utvikling.
Det vi vet, er at økende egenandeler virker, altså at etterspørselen går ned. Det skjer imidlertid ikke på grunn av at behovene blir mindre, men fordi den økonomiske evnen svekkes. Altså blir resultatet sosial omfordeling – med andre ord økende sosiale forskjeller i samfunnet. Køene vil bli kortere fordi flere unnlater å oppsøke helsetjenestene, på tross av at de rent helsemessig har behov for det. Dette kan kompenseres gjennom graderte egenandeler, mener da noen, altså ved at de som har minst å rutte med, får lavere satser.
Dette er et spørsmål som reises fra tid til annen. De siste par tiårene har spørsmålet særlig kommet opp omkring barnetrygden. Enkelte (og her har Trygve Hegnar ofte vært den som har trukket debatten i gang) har ment at det er meningsløst at de rike mottar barnetrygd for sine barn (”jeg trenger ikke barnetrygd”, har vært Hegnars faste inngang til denne debatten). Barnetrygden bør derfor heller graderes og storparten gis til dem som trenger det mest, sies det, altså basert på behovsprøving.
Dette kan umiddelbart høres tilforlatelig ut, fordi det inneholder en omfordelingsmekanisme fra dem som har mest, til dem som har minst – og det er jo bra! Det er imidlertid lett å gå i fella her. Noen av de viktigste kampene fag- og arbeiderbevegelsen førte, særlig i de første tiårene etter andre verdenskrig, var nettopp å komme bort fra disse behovsprøvde ordningene – og over til rettighetsbaserte, like, universelle velferdsordninger (noe både Gerhardsen og Bratteli la vekt på da de på slutten av sine liv oppsummerte hva som var det viktigste som var oppnådd i deres tid).
Hvorfor ville man bort fra behovsprøving? Fordi det var og er stigmatiserende. Det fordrer at du på en eller annen måte underkastes en økonomisk vurdering – for å finne ut om du tilhører det man i tidligere tider kalte ”de verdig trengende”. For å komme vekk fra dette mente fag- og arbeiderbevegelsen at omfordelingen skulle skje over skatteseddelen, gjennom et progressivt skattesystem, mens velferdsordningene skulle være like og like tilgjengelige for alle, altså universelle, under de samme betingelser.
Dette ble i stor grad oppnådd på de fleste velferdsområdene, høyest utviklet i vår nordiske modell, selv om det aldri ble gjennomført fullt ut (sosialstønaden er eksempelvis fortsatt behovsprøvd, så er den da også den mest stigmatiserende av alle velferdsordninger).
I teoriene omkring velferdsstaten blir også et annet poeng ofte understreket. En av årsakene til at det har vært, og fortsatt er, så bred folkelig støtte til velferdsstaten, er nettopp at den er universell, at alle får gratis – eller i alle fall rimelige – rettighetsbaserte velferdstjenester gjennom fellesskapets finansiering via skatten. Dersom man innfører stadig høyere egenandeler, og ikke minst gjør disse graderte, slik at de som har mest også betaler mest, så frykter man at den gjensidige solidariteten vil svekkes – altså at middelklassen (eller i alle fall de øvre delene av den) vil ”melde seg ut” av fellesskapet. Når de må betale så mye – først gjennom progressiv inntektsskatt, og dernest gjennom høyere egenandeler – så utvikles det lett holdninger i retning av at de like godt kan finansiere sine egne – og kanskje bedre – velferdstjenester (både direkte og gjennom private forsikringsordninger), men da vil de ikke fortsatt være med på spleiselaget for å finansiere den offentlige velferden, som de ikke lenger benytter seg av. Dermed vokser kravene om skattelette. Dette kan så utvikle seg til en selvforsterkende, nedadgående spiral, som vi har sett tendenser til i mange land.
En annen ting er at det knapt nok er noe å spare på behovsprøving, eller graderte egenandeler. Dette skyldes først og fremst at de er mye mer arbeidskrevende å administrere. Det er ingen velferdstjenester som er så billige i drift som universelle, skattefinansierte ordninger, ikke minst fordi alle har lik tilgang og like rettigheter. Behovet for administrative funksjoner blir dermed minimalt. For politiske partier som hevder å være tilhengere av mindre byråkrati, skurrer det derfor ikke så rent lite når de samtidig fremmer forslag som så åpenbart vil kreve økt byråkrati. I den nylige kampen omkring universell helseforsikring i USA (Medicare), var nettopp dette er sentralt poeng blant flere av de sentrale økonomene som kastet seg inn i debatten (blant dem var begge de to Nobelpris-vinnerne i økonomi, Stiglitz og Krugman).
Det er med andre ord avgjørende viktig av mange årsaker at vi holder fast på og forsvarer de universelle velferdsordningene. At det allerede finnes egenandeler, til og med økende på en del områder, og at behovsprøving kommer tilbake i forskjellige utforminger, slik det faktisk har skjedd, særlig under de siste par tiårenes nyliberale offensiv, er ingen grunn til at vi skal åpne enda mer. Snarere tvert i mot. Høyres forslag om flere og høyere egenandeler er derfor et dårlig tiltak av mange årsaker. Dette er ikke et spørsmål om hvorvidt den velstående middelklassen har råd til å betale mer, for det har den sikkert. Det dreier seg om å forsvare velferdsstatens felles, solidariske grunnlag. Omfordeling fra dem som har mest til dem som har minst å rutte med i dette samfunnet, er selvfølgelig også viktig, men det bør skje over skatteseddelen.