Kronikk: En retning å gå i

Av Jonas Bals, skribent og rådgiver i Fellesforbundet
Trykket i Klassekampen 24.09.2013

Valget 2013 var et retningsvalg. Mitt inntrykk er at mange velgere likevel syntes det var uklart hva retningsvalget besto i. Ville de rødgrønne noe sted, eller forsvarte de bare en allerede inntatt posisjon?

Høyres fortelling om hva valget sto om vant bred oppslutning: I den grad det var snakk om et retningsvalg, sto det mellom nye og gamle ideer, om en vilje til endring og bedre løsninger kontra status quo.

Om det neste retnings- og stortingsvalget skal vinnes, tror jeg det er avgjørende å synliggjøre hvilken retning vi ønsker å gå i. Forhåpentligvis er det enklere i opposisjon enn i posisjon. Likevel tyder erfaringer, blant annet fra våre naboland, på at det kreves en dugnad: Her må ikke minst fagbevegelsen kjenne sin besøkelsestid og bruke tida framover på å utvikle politikk. Kanskje er det også hjelp å hente utenfra. Jeg mener vi særlig bør se til Danmark. Der er Socialdemokraterne og Socialistisk Folkeparti (SF) nå i gang med en storstilt tillitsreform i offentlig sektor som skal forsøke å erstatte kontroll- og markedsregimer med styringsprinsipper basert på faglighet og tillit.

Det finnes allerede flere lokale erfaringer å hente inspirasjon fra. Da Ninna Thomsen (SF) ble sunnhets- og omsorgsbyråd i København i 2009, begynte hun med å ta en praksisperiode i eldreomsorgen. Hun møtte mange ansatte som klaget over et tidkrevende og demotiverende kontrollregime, tilpasset et tjenestetilbud som var regulert ned i minste detalj. Da den nye byråden ønsket å ta tak i disse problemene, møtte hun sterk motstand i embetsverket. Direktøren, økonomene og juristene i forvaltningen ga Thomsen klar beskjed om at det ville bli umulig å styre uten dokumentasjonsrutinene.

Hvordan skulle man ellers forsikre seg om at de eldre fikk den behandlingen de hadde krav på? Slike argumenter fikk drahjelp av en sak som ble mye omtalt i mediene rett etter at hun tok over, der det ble avslørt at en gruppe ansatte jukset med registreringene. Fra politikere, medier og interesseorganisasjoner ble det stilt krav om ytterligere kontroll og tilsyn. Da Thomsen nektet, ble hun beskyldt for svak ledelse. I Mattias Tesfayes bok «Kloge hænder» forklarer hun hvorfor hun strittet imot:

Jeg ville ikke opbygge noget nyt kontrolhelvede, fordi en lille gruppe medarbejdere snød. Det skulle ikke ramme alle dem, der hver dag gør deres arbejde. Sagen på plejehjemmet fortalte mig først og fremmest, at alle systemer kan manipuleres.

Thomsens egne erfaringer fra praksisperioden var avgjørende for at hun klarte å ri av stormen. I stedet for å gi etter for presset, satte Thomsen i gang et pilotprosjekt i en av Københavns bydeler, der stoppeklokke- og registreringsregimet ble avskaffet. Det ble opp til de ansatte og de eldre å sammen vurdere hvilken dag de skulle sette av tid til bad, når de kunne strekke tiden litt, og når de måtte gjøre unna ting raskere. Kontroll ble erstattet av tillit: Tillit til de ansattes faglige vurderinger.

Dette høres kanskje selvfølgelig ut, men den gang ei: På alle plassene Thomsen hadde arbeidet i praksisperioden, merket hun at fagligheten var «totalt underprioritert». De ansatte måtte bruke pausene sine til å planlegge arbeidsdagen, de hadde ikke noe forum for faglige diskusjoner, og ingen å sparre med dersom de var i tvil. «Ingen i ledelsen havde tilsyneladende overvejet, at kompliceret plejearbejde kræver et fagligt rum til refleksion og faglig udvikling», sier Thomsen i Tesfayes bok.

I stedet for å sitte inne og kontrollere excel-ark, er gruppelederne nå ute i felten, og utfordrer de ansatte på nye og uvante måter. «Det nytter ikke bare at have blind tillid ud i det blå. Stopuret skal erstattes af en anden form for ledelse», sier Thomsen.

Fra å føle at hun sto alene mot systemet har Thomsen etter hvert erfart at de tillitsbaserte ledelsesformene har spredt seg til andre deler av forvaltningen. På embetsverkets eget initiativ har de avskaffet bestiller-utfører-modellen, der alle pleietrengende ble inspisert og innplassert i en av fem mulige kategorier. Nå får i stedet alle den samme standardpakken, og så har de ansatte og ledelsen en faglig dialog om hva som kreves av ekstra pleie hos dem som trenger det. Foreløpig siste ledd i denne tillitsreformen er en mulighet for pleiehjemmene å bli «velferdslaboratorier». Her kan ledelsen og de ansatte se bort fra alle de normale kravene som stilles til dem, og stilles fritt til å eksperimentere med nye styrings-, rapporterings- og dokumentasjonsmetoder.

Dette er en retning å gå i. Ikke bare i offentlig sektor, der kritikken av New Public Management etter hvert er velkjent. Også i det private næringsliv er vi mange som sliter med ledelsesfilosofier og -metoder som er utviklet i og tilpasset et amerikansk arbeidsmarked, der både organisasjons- og tillitsgraden er lav. Et politisk prosjekt som evner å videreutvikle den norske modellen, og erstatte kontroll og målemani med tillit og frihet – det er et politisk prosjekt som kan vinne bred oppslutning.

Forfatter: <a href="https://velferdsstaten.no/author/for-velferdsstaten/" target="_self">For Velferdsstaten</a>

Forfatter: For Velferdsstaten

Alliansen For velferdsstaten kjemper for å opprettholde og videreutvikle de velferdsgoder og rettigheter som er vunnet gjennom lang tids faglig og politisk kamp her i landet. Vi avviser undergraving, kommersialisering og markedsorientering av våre velferdsordninger.