Forfatter: Asbjørn Wahl, Asbjørn Wahl, daglig leder, For velferdsstaten Atle Forfang Rostad, rådgiver, For velferdsstaten. Kronikken stod på trykk i Klassekampen 17.10.2013. (les de påfølgende debattinnleggene her)
Det gjorde også Bondevik II-regjeringa på slutten av sin regjeringstid. Selv om de rødgrønne omgjorde og strammet inn loven da de tok over i 2005, fikk de skolene som allerede hadde kommet i gang, lov til å fortsette. Dermed har vi allerede en del kunnskap om hva som kan skje når kommersielle aktører slippes inn i skoleverket – utbytteforbud til tross.
Det ferskeste eksemplet utspiller seg akkurat nå. Sist sommer varslet nemlig Utdanningsdirektoratet (Udir) krav om tilbakebetaling av 18,5 millioner kroner fra seks Akademiet-skoler og Bergen Private Gymnas (BPG), etter at Udir hadde avdekket systematiske brudd på regelverket. Gjennom omfattende internhandel hadde Akademiet-konsernet sluset offentlige skolepenger ut av skoledrift og over til privat gevinst. Denne internhandelen hadde ifølge Udir vært både uforsvarlig og overpriset. Utbytteforbud alene er altså ikke nok til å stanse finansinvestorenes berikelse av seg selv fra offentlige støtteordninger. Får de sugerør ned i fellesskapets kasser, så bruker de dem også.
Utgangspunktet til dagens privatskolelov er at alle pengene skal komme elevene til gode, noe Udir er gitt i oppgave å føre tilsyn med. Loven inneholder derfor et forbud mot å ta ut profitt, både gjennom direkte utbytte og gjennom overprisede internfaktureringer. Sistnevnte sikter til den tendens disse investorene har til å lage et konglomerat av selskaper som selger tjenester til hverandre – det vi kan kalle strategisk selskapsstrukturering. Slik prøver de å omgå utbytteforbudet gjennom å leie ut eiendom eller selge tjenester til og fra egne selskaper til overpris.
Hensikten med en slik selskapsstrukturering er ganske åpenbar. Det ga John Bauer-gymnasene oss de første varslene om etter at de ble godkjent på grunnlag av Høyres forrige friskolelov. Også disse skolene drev omfattende virksomhet i strid med privatskoleloven, blant annet ved å fakturere ut store summer til eiere og nærstående selskaper. Til slutt, i 2008 gikk deres skole i Oslo konkurs etter at Udir hadde krevd store summer tilbakebetalt. Deres andre avdeling, i Bergen, ble likedan skandalisert, også gjennom sin mangelfulle opplæring, og ble solgt til nye eiere, nå kjent som ovennevnte BPG.
Det er denne skolen som nå har fått et av de største tilbakebetalingskravene mot seg. Der har Udir eksempelvis påvist 80 prosent høyere husleie enn markedspris, 70 prosent overpris på innleie av daglig leder fra et såkalt nærstående selskap, altså et selskap i det samme konglomeratet – samt overpris på vikarer, IT-konsulenter og tjenester fra ulike ledd i samme konsern. Hele 90 prosent av totale midler utenom lønn og avskrivninger har gått til innkjøp fra nærstående selskaper.
En svakhet ved privatskoleloven er at den ikke legger noen begrensninger på kjøp av tjenester fra nærstående selskaper. Kravet er at slike transaksjoner ikke må overstige «markedspris», det man eksempelvis kaller «gjengs leie» for lokaler eller «gjengs timelønn» for innleid personell. Med slike litt runde formuleringer, samt selskapenes kompliserte eierstrukturer, og derav følgende internhandel, er det lett å skjønne at kontrollen og tilsynet med slike kommersielle aktører nødvendigvis blir svært arbeidskrevende.
Eksempelvis har Udir til nå måttet bruke ikke mindre enn rundt tre årsverk på tilsyn med kun disse syv skolene. Akademiet-konsernet har varslet at de vil bestride kravet. Da vil det legge beslag på enda flere ressurser i tilsynsavdelingen. For dem som er opptatt av byråkratisering av det offentlige, så får vi her et godt eksempel på hvordan privatisering og markedsorientering av våre velferdstjenester skaper mange nye utfordringer. Resultatet er ikke økt mangfold, men mer byråkrati og mer kommersiell ensretting.
Under dagens privatskolelov er det kun private skoler med særegent formål, som Steinerskoler, Montessoriskoler og religiøse skoler, som kan godkjennes. De skolene som nå har fått Udir på nakken med krav om tilbakebetaling, gjelder altså kun kommersielle som hadde kommet i gang før regjeringsskiftet i 2005. En vesentlig svakhet med det nåværende regelverket er at kravet om tilbakebetaling retter seg mot de aktuelle skolene, og ikke mot de eierne eller deres investeringsselskaper som har beriket seg av statstilskuddet gjennom internhandel og overprising. Dermed er det altså teoretisk mulig å tappe skoleselskapene for store midler, for så å la dem gå konkurs, mens eierne sitter igjen med gigantiske gevinster.
Det ingen tvil om at skoleinvestorene nå jubler over Høyre/Frp-regjeringas plattform. Eksempelvis har Akademiet-konsernet allerede liggende 13 søknader om godkjenning: fire Montessoriskoler (to grunnskoler og to videregående), åtte toppidrettsgymnas og en allmenn videregående skole. Det skal også bli interessant å se om de nå opprettholder sine søknader om Montessoriskoler. Deres tidligere søknad om etablering av en videregående Montessoriskole indikerer i alle fall at dette kun var et skalkeskjul for å kunne etablere flere kommersielle skoler. I alle fall fikk de beskjed fra dem som står bak Montessori-skolene om at denne spesielle pedagogikken faktisk ikke er utviklet for videregående nivå!
På tross av den etter hvert solide dokumentasjonen av at utbytteforbud i seg selv ikke utgjør noe stort hinder for dem som er ute etter å berike seg, så fastholder høyrepartiene fortsatt retorikken om det motsatte. Klarer de å hente ut store verdier fra statstilskuddene under nåværende lovverk, blir det ikke vanskeligere under høyreregjeringas nye lov. Udir vil med andre ord gå ei travel tid i møte. Er det slik vi vil ha det?