Vi trenger et KS-opprør

Konflikten som for tida bygger seg opp mellom KS og lærerorganisasjonene her i landet, avdekker en aggressiv arbeidsgiverorganisasjon som i tråd med tunge internasjonale trender går til angrep på fagbevegelsens posisjoner. Konflikten avslører imidlertid også en interesseorganisasjon fullstendig på politisk vidvanke. Dette er utviklingstrekk vi har sett over tid, og som det politisk valgte styret i KS må ta det hele og fulle ansvar for.

Lærerne, og lærernes organisasjoner, har gjennom den pågående kampen gitt oss solide, pedagogiske argumenter for at KS sine krav ikke bare er feilslåtte, men direkte kontraproduktive, dersom målet er en bedre skole. Erfaringer fra Danmark, der de i fjor brutalt påtvang lærerne en arbeidstidsordning av den typen KS nå ønsker, viser oss dertil at mistanken om at det vil bli brukt til å øke lærernes arbeidsbyrde og kutte bevilgningene til skolen, er høyst reell. I denne artikkelen skal vi imidlertid særlig se på et par andre, grunnleggende sider ved den kampen om lærernes arbeidstid, som nå er i ferd med å utvikle seg.

Ubegrenset styringsrett

KS er ingen hvilken som helst, tradisjonell arbeidsgiverorganisasjon. Den er faktisk interesseorganisasjonen til de lokale grunnsteinene i det norske demokratiet – kommunene. Dermed forvalter den et samfunnsansvar som går langt ut over det man kan forvente av mer rendyrkede arbeidsgiverorganisasjoner som NHO eller Virke. At KS som arbeidsgiverorganisasjon vil holde igjen i lønnsoppgjørene, er ikke vanskelig å forstå. At organisasjonen går i spissen for å angripe en av kjerneverdiene i den norske/nordiske modellen, er en helt annen sak. Det er det som skjer når KS nå ønsker å avvikle lærernes medbestemmelse i organiseringen av sin egen arbeidstid til fordel for arbeidsgivernes ubegrensede styringsrett.

KS sin styreleder, Gunn Marit Helgesen, hevder (Dagbladet, 28.1.2014) at KS ikke har krevd, og fortsatt ikke krever, at lærernes arbeidsår skal utvides fra 39 til 45 uker, at lærerne skal være på jobb i 37,5 timer pr. uke, eller at lærerne skal ha mindre tid til forberedelse og etterarbeid. Dette er meningsløs retorikk. KS krever selvfølgelig ikke at dette skal gjennomføres umiddelbart og fullt ut for alle. Det KS krever, er at alt dette skal være en mulighet, og at det fullt og helt skal være prisgitt arbeidsgivers styringsrett hvorvidt og i hvor stor grad kravene skal realiseres. Det er nettopp dette som er det dramatisk nye i kravene fra KS. Lærernes organisasjoner skal fratas sin rett til reell medbestemmelse over arbeidstida, og arbeidsgivers styringsrett skal gjelde fullt ut innenfor vide rammer.

Bærebjelke i velferdsstaten

Det er grunnleggende forskjell på ulike nivåer av medbestemmelse og medvirkning i arbeidslivet. Har du reell medbestemmelse gjennom fagorganisasjonens forhandlingsrett og rett til bruk av sanksjonsmidler dersom det ikke oppnås enighet, så er det noe helt annet enn en mer uforpliktende medvirkning, der du (i beste fall) kan få gi uttrykk for ditt syn, men uten forhandlingsrett – og uten sanksjonsmidler. Da er det arbeidsgiver som fritt og på eget grunnlag kan ta beslutningen.

Arbeidsgivers styringsrett gjelder ikke uavkortet og ubegrenset i vårt samfunn. Demokratiseringen i arbeidslivet har nettopp dreid seg om at arbeidstakere har fått økt demokratisk innflytelse over sine egne arbeidsbetingelser, nødvendigvis gjennom begrensning av arbeidsgivers styringsrett. Partsforholdet, slik det historisk har vokst fram, består i at begge parter anerkjenner hverandre. I det ligger det også at de erkjenner at de representerer ulike interesser.

Gjennom medbestemmelsen, forhandlingsretten, lov- og avtaleverket ligger det også en aksept av at arbeidstakernes organisasjoner har rett til reell innflytelse over sine arbeidsbetingelser. Dette er faktisk en bærebjelke i den såkalte nordiske modellen. KS sine ytterliggående krav mot lærerne representerer derfor et alvorlig angrep på fundamentet for den nordiske velferdsmodellen.

Amerikanisering av arbeidslivet

Riktignok raser det for tida en omfattende kamp i store deler av verden, der aggressive arbeidsgivere og regjeringer er ute etter å vingeklippe fagbevegelsen og endre maktforholdene i arbeidslivet til sin fordel. Det skjer blant annet gjennom anti-faglig lovgivning, gjennom at rettighetsbasert medbestemmelse i økende grad søkes omgjort til mer uforpliktende medvirkning, samt gjennom at arbeidsgiverne ikke lenger anerkjenner interessemotsetningene mellom partene, men krever full lojalitet til ledelsens beslutninger.

Denne amerikaniseringen av arbeidslivet kommer eksempelvis til uttrykk gjennom former for Lean production, Human Resource Management (HR eller såkalt hard HR), samt karaktersetting og gjeninnføring av tidsstudier i arbeidslivet. Slik vokser det fram en stadig sterkere mistillitskultur overfor de ansatte, mens arbeidslivet blir mer autoritært og preget av detaljkontroll ovenfra. Det er som del av denne trenden vi må se KS sine krav mot lærerne, og det er ikke mindre enn oppsiktsvekkende at det er kommunenes interesseorganisasjon som nå går i spissen for denne kampen her hjemme.

Dette avspeiles også gjennom et av KS-ledelsens mange tvilsomme argumenter for sitt råkjør mot lærerne, nemlig at ”bedre ledelse gir bedre skole” (KS’ brev til de politiske partiene, 11.2.2014), der ”god ledelse” settes lik økt styringsrett for arbeidsgiverne. Slik vil de altså vende tilbake til en ledelsesfilosofi som hadde sin storhetstid for vel et hundreår siden. Dersom det er denne autoritære maktutøvelsen over de ansatte som nå har blitt KS-ledelsens ideal, så er det god grunn, ikke bare for lærerne, men for alle arbeidstakere i kommunal sektor, til å skjerpe tonen. Kanskje burde noen også viske KS-lederne i øret at god ledelse har med motivasjon, tillit, den enkeltes kontroll over arbeidsprosessen, forløsning av kreativitet og skaperevne å gjøre.

”Grundig organisasjonsmessig behandling”?

Helgesen har gjentakende ganger påpekt at ”det er et samlet hovedstyre i KS som har gitt våre forhandlere mandat, etter grundig organisasjonsmessig behandling” (Dagbladet 28.1.2014). Bit for bit har vi etter hvert fått økt innsikt i hvordan KS driver sin grundige organisasjonsmessige behandling. Det var det internasjonale konsulentselskapet PriceWaterhouseCoopers som i 2009 utarbeidet KS sitt grunndokument for ledelse og utvikling av skolen, ”Kom nærmere! Hvordan lykkes som skoleeier”.

Nå har vi også fått vite hvordan KS sin ”grundige organisasjonsmessige behandling” av arbeidstidskravet til lærerne har blitt utført. Det er konsulentfirmaet Rambøll Management Consulting sine omtrentlige meningsmålinger som nå åpenbart har erstattet demokratiet innad i kommunenes egen interesseorganisasjon. Gjennom uklare spørsmålsformuleringer, lav svarprosent og tvilsomme tolkinger av svarene har de overbevist KS-ledelsen om at de har massiv støtte for sine krav om å sanere lærernes arbeidstidsavtaler (Simon Malkenes dissekerer dette elegant i en artikkel i Dagsavisen 14.2.2014).

Man skulle vel kunne forvente at interesseorganisasjonen for kommune-Norge hadde en mer utviklet forståelse for hva demokratiske prosesser er, enn å dele ut mentometerknapper til et usedvanlig snevert sjikt – ikke bare av politikere, men også av ledere og byråkrater i kommunene. De kritiske uttalelsene som nå strømmer inn fra de folkevalgte i stadig flere kommuner og fylker, tyder på at resultatet kan bli helt annerledes hvis reelle demokratiske prosesser, med informert debatt og meningsutveksling, blir gjennomført.

Demokratiser og politiser KS!

Den utviklingen som er skissert ovenfor, har selvfølgelig KS sitt styre fullt og helt ansvaret for. Selv hevder de at de ”har lagt vekt på at vårt hovedstyre ikke skal være en politisk kamparena, men et forum for å finne frem til gode, samlende løsninger” (KS’ brev til de politiske partiene).

Gjennom en årrekke har vi sett at denne ”avpolitiseringen” av KS sitt styre i realiteten har medført en høyredreining. Konsensuspolitikken har vært utviklet på høyresidas og den dominerende, nyliberale trendens premisser – på bekostning av lokaldemokrati, medbestemmelse og innbyggernes deltakelse. Gjennom de siste 20 årene har KS dermed utviklet seg til en ledende kraft i markedsliberaliseringen av Norge. Organisasjonen har motarbeidet forsøk på demokratiske, medarbeiderbaserte omstillinger i kommunene (jfr. modellkommuneforsøkene). Den har aktivt promovert markedsorientering og konkurranseutsetting av kommunale velferdstjenester. Den har alliert seg med internasjonale konsulentfirmaer, som har vært hovedaktører i markedsrettingen av våre samfunn.

De rødgrønne representantene i KS sitt styre har ikke gjort noe for å hindre denne utviklingen (heller ikke da de gjennom mange år utgjorde flertallet). Mandatet til å gå til frontalangrep på lærernes medbestemmelse over sin arbeidstid, var de derfor lojalt med på – i den meningsløse, høyreorienterte konsensuspolitikkens ånd. At SV nå, etter massivt press nedenfra, har bakket ut av den klamme konsensuspolitikken, er selvfølgelig positivt, selv om det kom sent. Vi trenger imidlertid en klarere politisering av hele styret. Sånn sett er det et opprør vi nå først og fremst trenger i KS – et opprør som må komme nedenfra både i fagorganisasjonene, blant partienes medlemmer og velgere. Demokratiser KS – og stans dets angrep på lærernes rett til medbestemmelse over sine arbeidsbetingelser; en av velferdsstatens pilarer.

(En forkortet versjon publisert i Klassekampen 1.3.2014.)

Forfatter: <a href="https://velferdsstaten.no/author/for-velferdsstaten/" target="_self">For Velferdsstaten</a>

Forfatter: For Velferdsstaten

Alliansen For velferdsstaten kjemper for å opprettholde og videreutvikle de velferdsgoder og rettigheter som er vunnet gjennom lang tids faglig og politisk kamp her i landet. Vi avviser undergraving, kommersialisering og markedsorientering av våre velferdsordninger.