Av Asbjørn Wahl
I februar i år nedsatte Høyre/FrP-regjeringa en såkalt produktivitetskommisjon. Den fikk i oppgave både å kartlegge produktivitetsutviklingen i Norge og foreslå tiltak for å styrke produktiviteten og vekstevnen i norsk økonomi. Professor Jørn Rattsø ved NTNU ble oppnevnt som leder. Han har tidligere ledet flere offentlige utredninger, blant annet om kommunenes inntektssystem (1996) og om NAV (2004). Allerede fra starten har kommisjonen utløst debatt, om så vel virkelighetsoppfatningen som sammensetningen av kommisjonen og dens mandat.
Økt produktivitet kan kort og popularisert defineres som at man får økt resultat av innsatsfaktorene i en produksjonsprosess – enten det dreier seg om varer eller tjenester, private eller offentlige. Tiltak som kan bidra til økt produktivitet er derfor økt arbeidsinnsats, høyere kompetanse hos de ansatte, økte investeringer, innføring av bedre teknologi, omorganiseringer, bedre støttefunksjoner i form av infrastruktur og gode offentlige tjenester m.v. Økt produktivitet kan tas ut i form av økt lønn (evt. profitt), kortere arbeidstid eller andre goder.
Dansk inspirasjon
– Vi har latt oss inspirere av den danske produktivitetskommisjonen, uttalte finansminister Siv Jensen da den norske kommisjonen ble lansert (pressemelding fra Finansdepartementet, 7.2.2014). I disse dager legger den danske fram sin siste rapport, og deres kommisjonsleder, professor Peter Birch Sørensen deltar også i den norske. La oss derfor se litt nærmere på hva den danske kommisjonen har bidratt med.
Verken den norske eller den danske Produktivitetskommisjonen er partssammensatte utvalg. De er begge såkalte ekspertutvalg, dominert av økonomer – i hovedsak markedsliberale økonomer. Økonomi er som kjent ikke noen eksakt vitenskap. Snarere kan vi vel si at den farges sterkt av dominerende ideologiske retninger. Evnen til å forutse, forstå og analysere de siste års finans- og økonomiske krise sier vel mer enn noe om den dominerende økonomiens begrensninger, feiltagelser og mangler – og ikke minst dens politiske slagside. Det samme gjelder tiltakene som er iverksatt, særlig i Europa, for å komme ut av krisa. Diskusjonen omkring rapportene fra den danske Produktivitetskommisjonen understreker dette ytterligere.
Massiv kritikk
Kritikken mot den danske kommisjonen har nemlig vært massiv – nettopp fra økonomer. Den hittil sterkeste kom fra økonomiprofessor Christen Sørensen, som blant annet har vært leder (overvismann) av Det økonomiske råd, et prestisjefylt organ under det danske Finansdepartementet. Hans karakteristikk av kommisjonen var ikke mild: ”Sjelden har en kommisjon handlet så ustrukturert i forhold til de oppgaver som er stilt. Og sjelden er så bastante anbefalinger basert på så uholdbare analyser fra en kommisjon.” Videre la han til at ”historien om Produktivitetskommisjonen vil bli historien om en feiltagelse, ettersom arbeidet […] stort sett er gammel vin på nye flasker garnert med litteraturhenvisninger og alminnelig samfunnsbeskrivelse fylt med spekulasjoner og selvfølgeligheter.” (Information, 18.3.2014.) Sterkere kan det vel neppe sies mellom akademiske fagfeller i en sivilisert debatt.
Det kan dessuten være nyttig å merke seg, også for den norske kommisjonen, at den samme økonomiprofessoren finner det nødvendig å minne kommisjonsmedlemmene om at økt produktivitet aldri bør bli et overordnet mål. ”De overordnede økonomiske mål bør være å maksimere folks levevilkår og en rimelig fordeling av disse.” (Information, 18.3.2014.)
”Mer nyliberalisme”
Den kritiske danske økonomen Henrik Herløv Lund har i en omfattende rapport, ”Produktivitetskommission under liberalistisk flag?” (heretter kalt HHL), samt gjennom flere aviskronikker, levert en grunnleggende kritikk av kommisjonens arbeid. Han oppsummerer Produktivitetskommisjonens konklusjoner slik:
”I den private sektor handler Produktivitetskommisjonens anbefalinger derfor om å sette markedskreftene fri gjennom liberalisering. Og for den offentlige sektor anbefaler kommisjonen samme markedsøkonomiske og (ny)liberalistiske logikk: Mer privatisering og konkurranseutsetting, økt marked og konkurranse, mer mål- og resultatstyring samt styrket ledelse og reduksjon av fagforeningenes innflytelse – med andre ord: New Public Management. Den nyliberalistiske inspirasjonen merkes også i kommisjonens siste rapport om utdanningssektoren, der den blant annet argumenterer for å innføre brukerbetaling innen videregående utdanning.” (Information, 24.2.2014 og Arbejderen, 3.1.2014.) At mer nyliberalisme skal være løsningen på dagens problemer, finner Herløv Lund noe spesielt, ettersom ”fallet i produktiviteten i Danmark har […] skjedd […] nettopp i en periode der det har vært ført en nyliberalistisk inspirert økonomisk politikk og der NPM i stigende grad har vært innført i det offentlige.” (Arbejderen, 3.1.2014.)
Generelt mener Herløv Lund at Produktivitetskommisjonens analyser på en rekke sentrale områder framstår som usedvanlig ensidige, ”der kommisjonen forvrenger data og analyser for å kunne nå fram til konklusjoner som passer med de anbefalinger de senere vil legge fram.” (HHL, s. 15.) Herløv Lund påviser eksempelvis at det har vært en nedgang i investeringer i privat sektor i Danmark, og at dette er en vesentlig årsak til at produktivitetsveksten har gått ned. Videre har den økende monopoliseringstendensen (eller utviklingen av oligopoler – altså få aktører som dominerer et market, og som dermed reduserer konkurransen) en negativ innvirkning på produktivitetsutviklingen. Kommisjonen ”frikjenner” imidlertid kapitalens reduserte bidrag. Ikke minst på bakgrunn av dette hevder Herløv Lund at ”det er ingen tvil om, at kommisjonens overordnede hovedangrepsmål for hele sitt arbeid, er den offentlige sektor.” (HHL, s. 17.)
”Overflatisk og uholdbart”
Innen privat sektor dreier kommisjonens anbefalte tiltak seg om følgende tre typer: Økt konkurranse, økt avregulering/liberalisering og økt stordrift. (HHL, s. 19.) Et av områdene disse virkemidlene anbefales brukt på, er dagligvarehandelen. Der har produktiviteten i stor grad stagnert i Danmark de siste tiårene, og kommisjonenes svar er å slippe næringen ”fri”, som det heter, samt å satse på flere større kjøpesentre.
Til det avfyrte tidligere nevnte økonomiprofessor Christen Sørensen følgende bredside: ”Produktivitetskommisjonens analyser og konklusjoner vedrørende dagligvarebransjen er så vel overflatiske som uholdbare og burde ikke kunne forekomme i en offisiell utredning (…) at en så høyt profilert kommisjon kan komme med så misvisende tolkninger, som tilfellet er i forhold til dagligvarebransjen, er rystende.” (Information, 18.3.2014.) Til manges overraskelse fikk denne ramsalte kritikken i hovedsak støtte også fra Dansk Erhverv, som er arbeidsgiverorganisasjonen for handel og annen privat tjenesteyting i Danmark.
Med tanke på den norske debatten, kan det også være interessant å merke seg at et av Christen Sørensens argumenter mot kommisjonens utredning, er at den ikke tar hensyn til at åpningstidene innen handelsnæringen har blitt gradvis utvidet de senere årene. Dette har, på grunn av økt antall timeverk, bidratt vesentlig til den nedgang i arbeidsproduktiviteten man har opplevd innen denne næringen i Danmark. Ønsker man økt produktivitet, er altså ikke utvidete åpningstider innen handelen veien å gå, slik den blåblå regjeringen har varslet.
”Enormt potensial i det offentlige”
Forholdet mellom offentlig og privat sektor er problematisk når det kommer til produktivitetsmåling og –utvikling. For det første er mange av de offentlige tjenestene svært arbeidsintensive, og lar seg derfor vanskelig mekanisere på samme måten som vareproduksjonen. Man kan derfor ikke forvente samme produktivitetsutvikling i offentlig som i privat sektor. For det andre er det vanskelig å måle produktivitetsutviklingen i offentlige tjenester, ettersom tjenestene ytes mer eller mindre gratis, og at verdien av tjenestene dermed settes lik prisen på innsatsfaktorene (i hovedsak lønn).
EU har utviklet en ny modell som gir et bedre inntrykk av produktivitetsutviklingen også i det offentlige, men den danske Produktivitetskommisjonen vedtok ikke å benytte denne. Dermed opereres det i langt større grad med omtrentlige anslag overfor offentlig sektor, noe kommisjonen benytter seg av i stor grad – ved å anslå et enormt produktivitetspotensial på hele 46 mrd kr. Problemet er at ”grunnlaget for dette veldig oppreklamerte ’produktivitetspotensialet’ – i hvert fall inntil videre – i beste fall er utrolig usikkert og strengt tatt ikke eksisterende.” (HHL, s. 18.) Herlov Lund konstaterer dermed også at Produktivitetskommisjonen i realiteten ikke legger opp til effektivisering av det offentlige, ”men massive nedskjæringer og innsparinger på den offentlig leverte kjernevelferd. Med store skattelettelser som lokkemat for politikerne.” (HHL, s. 7.)
”Uten vitenskapelig belegg”
Flere av kommisjonens rapporter (det foreligger totalt seks, samt en rekke faktaark og notater) anbefaler dermed at det offentlige overfører langt flere oppgaver til private aktører – enten gjennom konkurranseutsetting eller ved offentlig-privat samarbeid (OPS), fordi, som den hevder, økt konkurranse skaper økt produktivitet. Til dette påpeker Herløv Lund at Produktivitetskommisjonens anbefalinger ikke har noe vitenskapelig belegg, ”men i stedet tydelige ideologisk-politiske røtter” (Information, 24.2.2014).
Til det har han støtte fra de mest omfattende evalueringer som er gjort av konkurranseutsetting av offentlige tjenester både i Sverige (rapport fra SNS 2011) og Danmark (fra AFK 2011) de siste årene, som begge konkluderer med at det ikke er noen gevinst å hente ved å overføre oppgaver til private. Andre av Danmarks ledende velferdsforskere (blant dem professorene Bent Greve og Jacob Torfing ved Roskilde Universitet) advarer også mot troen på at konkurranseutsetting av offentlige tjenester vil bidra til forbedringer. De viser både til høye transaksjonskostnader og redusert kvalitet som resultat av anbudssystemet. (Information, 17.2.2014.)
Kommisjonen benytter seg imidlertid i stor grad av det vi i For velferdsstaten har døpt ”det magiske innsparingstallet”, eller udokumenterte antagelser om besparelser gjennom privatisering og konkurranseutsetting – ofte vist til gjennom en overflatisk og useriøs bruk av såkalt beste praksis, eller ved allmenne påstander som denne: ”Undersøkelser tyder på at anbud av tjenester rommer et uutnyttet potensial for produktivitetsforbedringer i det offentlige til gagn for borgerne og for offentlige budsjetter.” (Sitert fra Herløv Lund i Arbejderen, 3.1.2014, min utheving.)
Økonomi – eller politikk?
Den danske Produktivitetskommisjonen har også fått kritikk for overhodet ikke å ha tatt hensyn til klimaproblemene i sine anbefalinger. Økt økonomisk vekst gjennom økt arbeidsproduktivitet må nødvendigvis føre til økt miljøbelastning, hevder lektor Nils Enrum, med støtte også fra professor Inge Røpke ved Aalborg Universitet (Information, 19.3.2014). Denne motsetningen mellom arbeidsplasser og miljø kan imidlertid løses, mener de, gjennom å gjøre naturressursene dyrere ved hjelp av grønne skatter, samt ved å redusere den gjennomsnittlige arbeidstid.
Det er vel neppe noe dristig spådom at dette ikke blir anbefalingene fra den norske Produktivitetskommisjonen. Gitt kommisjonens sammensetning får vi nok heller forberede oss på at inspirasjonen fra den danske kommisjonen slår sterkest igjennom. I så fall er det bare å forberede seg – på anbefalinger om mer avregulering, økt konkurranse, mer privatisering, mer konkurranseutsetting, økt skattelette, mer sentralisering, omfattende kommunesammenslåing, svekking av Arbeidsmiljøloven (under fanen økt fleksibilitet), redusert lønnsutvikling samt mer brukerbetaling og høyere egenandeler ved bruk av offentlige velferdstjenester. Og dette, kommer de til å si, er økonomi – ikke politikk!
—–
Avisa Information har samlet en del av debatten omkring den danske Produktivitetskommisjonen.