Felles kamp for arbeid og faglige rettigheter
Hoveduttalelse fra Trondheimskonferansen ”Felles kamp for arbeid og faglige rettigheter” i regi av LO i Trondheim 30. januar – 1. februar 2015. Konferansen samlet 619 tillitsvalgte fra hele landet.
Den økonomiske krisa i Europa er kapitalismens krise. Kapitalen bruker krisa til å styrke sine posisjoner på bekostning av fagbevegelsen og arbeidsfolket. EU fungerer som et avgjørende redskap for kapitalen i kampen mot arbeidsfolks interesser i Europa. I dette prosjektet inngår å svekke nasjonalstatene og overføre mest mulig makt til et overnasjonalt EU. Det er viktig for fagbevegelsen og venstresida å innse og forsvare nasjonalstatens positive betydning som en ramme for den faglige og politiske kampen, slik vi så ved nei-seieren i 1994, samtidig som det utvikles og forsterkes en internasjonal solidaritet mellom arbeidsfolk i alle land basert på prinsippene om gjensidighet og respekt. Den økonomiske krisa viser at vi trenger et nytt samfunnssystem. Fagbevegelsens krav på kapitalens offensiv må være å gjenreise arbeiderbevegelsens visjon om et demokratisk, sosialistisk samfunn.
I store deler av EU ser vi grove angrep på faglige rettigheter og en avvikling av velferdsstaten. EUs brutale kuttpolitikk har ført til massearbeidsløshet, økt sosial nød, økende forskjeller og en brutalisering av arbeidslivet. I Spania har regjeringene på ensidig grunnlag satt inngåtte tariffavtaler til side, svekka oppsigelsesvernet, senka lønna for offentlig ansatte og gjort løsarbeid til det normale for ungdom. Tilsvarende historier finnes i Hellas, Italia, Irland, Portugal og Tyskland. I Hellas og Spania er mer enn annenhver ungdom uten arbeid. I Italia og Portugal er den offisielle arbeidsløsheten blant ungdom rundt 40 prosent. I Frankrike fortsetter arbeidsløsheten å stige, og 84 prosent av alle nyansettelser i første kvartal i 2014 var løsarbeidere. I Norge har vi til nå greid å forsvare selve fundamentet – som folketrygden og universelle rettigheter. Men pensjonsreformen, helseforetaksmodellen, Nav-reformen, samhandlingsreformen og innføring av styringssystem i offentlig sektor hentet fra privat næringsliv underminerer også her den universelle velferdsmodellen.
Flere og flere arbeidskjøpere, med NHO og Virke i spissen, har forlatt politikken for klassekompromiss. Eksempler på dette er undergraving av lov- og avtaleverk, avvisning av tariffavtalekrav (som i havnearbeiderkonflikten) og bekjemping av allmenngjøringsordningen for å få rett til avlønning under minstelønnssatsene i tariffavtalene. De har Høyre / FrP regjeringa på sin side. I regjeringsplattformen varsler de salg av statlig virksomhet, privatisering, økt bruk av anbud, revurdering av viktige tiltak mot sosial dumping, svekket uføretrygd og økte krav til trygdede. Årets statsbudsjett har fortsatt omprioritering av midler: Velferden svekkes til fordel for skattekutt for de rikeste.
Høyre / FrP regjeringa angriper arbeidsfolks sikkerhetsnett og grupper i samfunnet som trenger fellesskapets støtte, for å finansiere skattelettelser på de rikestes formuesskatt. Kapitalistenes regjering støttes i dette av KrF og Venstre. Statsbudsjettet for 2015 beholdt den usosiale retningen; formuesskatten ble redusert med en sjettedel, samtidig som de tok barnetillegget fra de fattigste uføre (ved at ingen skal ha mer i uføretrygd og barnetillegg enn 95 % av den inntekten de hadde før de ble uføre). De arbeidsløse ble fratatt feriepengene ved at ferietillegget i dagpengeordningen ble fjernet. Regjeringa ville også kutte sykepengene i Folketrygden for omlag 100.000 deltidsansatte, men måtte trekke dette etter krav fra samtlige parter i arbeidslivet. De ønsket også å angripe overgangsstønaden for enslige med forsørgeransvar.
Store deler av norsk arbeidsliv er i endring. Vi har sett en amerikanisering med bedriftsledelser som ikke aksepterer tariffavtaler, der alt skal individualiseres, og der den kollektive innflytelsen forsvinner. EUs frie marked for tjenester og arbeidskraft har ført til at fagbevegelsen er i ferd med å tape hele bransjer. Vi ser en oppløsningstendens i det organiserte arbeidslivet, hvor lov- og avtaleverk presses av uorganiserte virksomheter, der ansatte lønnes på et minimum (og ofte under tariffsatsene). Fast ansatte erstattes med bortsetting av arbeid, innleie av arbeidskraft og midlertidige ansettelser. Innen serviceyrkene blir det vanligere med påtvunget ubetalt arbeid. Ansatte jobber svart fordi det er det man blir tilbudt. Skattemyndighetene, Arbeidstilsynet og politiet advarer mot en raskt tiltakende økonomisk kriminalitet i arbeidslivet. Dette omfatter fiktive firma, eiere og fakturaer, bedriftskontoer som brukes til å tappe verdier, falske ID-dokumenter, mange underleverandører og hvitvasking av verdier generert fra skatte- og avgiftsunndragelser. Visa offentliggjorde en rapport i mai 2013 hvor nordmenns skjulte økonomi som skatte-, avgifts-, og skatteunndragelser og inntekter fra smugling, narkotika mm. er anslått til 420 milliarder pr. år , 14 % av landets totale økonomi. I tillegg finnes enkeltpersonsforetak som ikke omfattes av lov- og avtaleverk.
Dette skjer trass i at vi i åtte år, fra 2005 til 2013, hadde en rød-grønn regjering som var lydhør overfor fagbevegelsens krav om tiltak mot sosial dumping. Om fagbevegelsen ikke lenger er i stand til å opprette og håndheve landsomfattende tariffavtaler, som danner normen i hele det norske arbeidsliv, vil vi heller ikke ha styrke til å forsvare velferdsstaten. Derfor er den viktigste oppgaven å utvikle en strategi som sikrer dette og sørge for at hele venstresida deler denne strategien. Dette krever en fagbevegelse som organiserer, skolerer, aktiviserer og stiller seg i ledelsen av kampen både i topp og bunn.
Politiske partier vinner ikke valg og et mandat for et venstresidealternativ hvis man bare støtter seg på middelklassen, og ikke appellerer til arbeidsfolk og fagbevegelsen.
Fagbevegelsen og arbeidsfolk må utgjøre kjernen i ethvert venstresidealternativ som ønsker å vinne valg og utvikle et mer solidarisk samfunn. De tendenser vi har sett til at særlig sosialdemokratiske partier har gjort kampen om middelklassen til en hovedsak ved valg, med medfølgende politisk høyredreining, har vært mislykkede strategier.
Resultatet har vært styrket høyreside og økt passivitet og demobilisering av fagbevegelsen. LOs linje fram mot valget i 2005, der vi klarte å presse Arbeiderpartiet til venstre, må derfor fortsette og videreutvikles. Dette krever at fagbevegelsen ikke vender tilbake til det tradisjonelle forholdet mellom LO og AP.
Fagbevegelsen må være pådriver og ikke en fender mellom de fagorganiserte og Arbeiderpartiet. Fagbevegelsen må reise selvstendige krav i et faglig politisk samarbeid med flere partier En slik linje gjør det mulig å aktivisere tillitsvalgte og medlemmer, utvikle allianser og bekjempe det nyliberale prosjektet.
1. Kampen om arbeidsmiljøloven.
Arbeidsmiljøloven er en vernelov som både skal hindre utnytting og at ansatte går med på å drive rovdrift på seg sjøl. Høyre / FrP regjeringa har fremlagt flere forslag for å forverre loven. Regjeringa foreslår å øke grensene for å kunne gjennomsnittsberegne den alminnelige daglige arbeidstida, mer daglig, ukentlig og månedlig overtid og forverring av hjemmevaktordningen. Regjeringa ønsker også mer søndagsarbeid ved at forbud mot søndagsarbeid med mindre arbeidets art gjør det nødvendig endres til at søndagsarbeid er tillatt når arbeidets art gjør det nødvendig. Dagens begrensning om at hver tredje søndag eller helgedag må være fri fjernes. I tillegg skal forbundenes godkjenningsordning for ekstreme og helseskadelige arbeidstidsordninger flyttes til de lokale arbeidstilsyn. Styrkeforholdet i arbeidslivet flyttes i favør av arbeidskjøperne. Resultatet blir økt fare for å gjøre feil på jobben, økt risiko for arbeidsulykker og ulykkeshendelser som rammer tredjeperson, økte helseplager og flere uføre. Innleid arbeidskraft er så godt som aldri fast ansatte med lønn mellom oppdrag. Fra 1.1.2014 har regjeringa endret permitteringslønnsloven og lønnsgarantiloven. Høyre / FrP regjeringa foreslår nå å fjerne fagforeningers kollektive søksmålsrett ved ulovlig innleie og vil svekke likebehandling av faste ansatte og innleid arbeidskraft. Resultatet blir økt bruk innleie og vanskeligere kår for seriøse bedrifter med fast ansatte. Bygg- og anleggsbransjen viser at desto flere useriøse bedrifter, desto lavere produktivitet, mer sosial dumping og flere arbeidsulykker.
Mest alvorlig er den løsarbeiderpakken som Høyre / FrP regjeringa har foreslått. Nå er det kun lovlig å ansette folk midlertidig ”når arbeidets karakter tilsier det og arbeidet atskiller seg fra det som ordinært utføres i virksomheten”. I nytt lovforslag erstattes dette med ”når arbeidet er av midlertidig karakter.” Selv når arbeidet beviselig ikke er av midlertidig karakter kan det ansettes midlertidig inntil 12 måneder. Eneste begrensning er at det er begrenset til 15 % av arbeidsstokken, og at det blir 12 måneders karantene for å ansette etter den samme regelen i samme jobb om den midlertidige ikke får fortsette i jobben. Om regjeringens lovforslag vedtas kan arbeidskjøper uten videre ansette 15 % av arbeidsstokken midlertidig. Når de 12 månedene er utløpt kan de utnytte at det ikke er noen begrensning om arbeidet er av midlertidig karakter. Departementet bruker som eksempel på lovlig midlertidig ansettelse at man leter etter kandidater med rett kompetanse. Det inviterer til oppfinnsomhet, som at arbeidskjøper avventer en strategisk beslutning, budsjettbehandling eller svar på anbud. Mye er mulig når det åpnes for midlertidig ansettelse i bedriftenes kjernevirksomhet. Summen av dette er en kraftig svekkelse av det organiserte arbeidsliv som en bærebjelke i Norge som velferdsstat.
LO mobiliserte i 2005 for å kaste Bondevikregjeringa, som hadde rasert arbeidsmiljølovens arbeidervern og endret arbeidslivets styrkeforhold i favør bedriftseierne. Vi lyktes, og fikk reversert lovendringene.
Trondheimskonferansen 2015 oppfordrer fagbevegelsens organisasjonsledd
1. til fortsatt å bekjempe Høyre / FrP regjeringa og deres støtteparti Venstre ved politiske demonstrasjoner og aksjoner utover den landsomfattende streiken den 28. januar 2015, og ved bruk av andre passende virkemidler og oppmuntre LO, YS og UNIO til å videreføre samarbeidet både sentralt og lokalt.
2. til å starte en kampanje for å fremme konkrete krav som vil forbedre arbeidervernet i arbeidsmiljøloven.
3. til å kreve tariffestet arbeidervernbestemmelser i arbeidsmiljøloven som nå utsettes for rasering fra Høyre / FrP regjeringa.
4. til å være pådrivere til å oppfordre kommunestyrer og fylkeskommuner til å opprettholde dagens praksis når det gjelder faste ansettelser sjøl om arbeidsmiljøloven endres.
Trondheimskonferansen 2015 krever
1. at rød-grønne partier garanterer for at alle forverringer av arbeidervernet i arbeidsmiljøloven blir reversert etter Stortingsvalget 2017, herunder at kun forbund med innstillingsrett må ha adgang til å godkjenne unntak fra arbeidstidskapittelet utover dagens bestemmelser til å inngå lokale avtaler, inklusive gjennomsnittsberegning av den alminnelige arbeidstid (jfr. Arbeidsmiljøloven § 10-12 Unntak).
Trondheimskonferansen oppfordrer til å delta ved politisk markering i Oslo 19. mars 2015 kl. 14.00.
2. EØS og sosial dumping.
Flere EU-dommer, nye direktiv og forordninger, og nytolking av tidligere direktiv innskrenker handlingsrommet for både fagbevegelse og myndigheter. Utstasjoneringsdirektivet, som avgjør rammene for allmenngjøring, er endret fra et minimumsdirektiv til et maksimumsdirektiv. Håndhevingsdirektivet slår fast at EU skal godkjenne nasjonale tiltak mot sosial dumping – det motsatte av kongressens vedtak om forrang foran EUs regler.
EØS-avtalen brukes for å sabotere at lov om offentlige anskaffelser stiller krav om tariffavtale og like pensjonsvilkår. Dokumentasjonskravet som betingelse for allmenngjøring av tariffavtaler må fjernes, slik at ikke arbeidsgiverorganisasjoner som nå kan fremme sosial dumping ved å trenere eller avvise allmenngjøring. EU-dommer som forverrer allmenngjøringsordningen må avvises. LO kan aldri godta at det utvikler seg en egen og lavere standard for lønns- og arbeidsvilkår for utstasjonerte arbeidere fra utlandet. LO-kongressen 2013 krevde: ”at norske myndigheter går imot begrensinger i retten til kollektive kampmidler, det kollektive forhandlingssystemet og retten til nasjonal lønnsdannelse. ILO konvensjoner, norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EU- regler. En slik forrang må avklares mellom EØS- avtalens parter.”
TTIP og TISA er nye handelsavtaler som vil bety mye for norsk arbeidsliv om de trer i kraft. Det er avtaler som er initiert av amerikansk og europeisk storkapital. Disse handelsavtaler er annerledes enn det vi før har sett. De tar sikte på å bygge ned nasjonale reguleringer og legge nye markeder åpne for storkapitalen uten det de betrakter som handelshindringer, det vil si arbeidsmiljølov, forbrukerbeskyttelse, miljøstandarder osv. Målet er at en liten klubb av land skal lage globale standarder for ikke-regulering, og at selskapene skal kunne dra regjeringer inn for private tvisteordninger, og kreve erstatning for tap av profitt.
TTIP vil påvirke Norge negativt gjennom EØS-avtalen, mens i TISA-avtalen er Norge et av 50 land som deltar i forhandlinger om liberalisering av tjenestesektoren. Avtalene forhandles i dypeste hemmelighet og inneholder klausuler som binder framtidige valgte politikere til det høyeste nivå av liberalisering noen regjering innfører.
Avtalen er en trussel mot vårt demokrati. Vi fratas retten til selv å bestemme hvilke tjenester vi ønsker å åpne for liberalisering, og ta tilbake. Avtalen er en trussel mot våre universelle velferdstjenester og offentlig virksomhet i alminnelighet.
Trondheimskonferansen krever
1. Full åpenhet om forhandlingene om TISA og TTIP
2. Stopp i forhandlingene inntil konsekvensene er utredet
3. Ingen liberalisering som svekker faglige rettigheter, miljøstandarder og forbrukerrettigheter
4. Ingen aksept av klausuler som binder opp framtidige regjeringer.
5. Ingen aksept for at investorer skal få egne tvistesystem der de kan kreve erstatning for demokratisk vedtatte lover
EØS i dag er langt unna det som folket ble forespeilt i 1992. Viktige avgjørelser blir tatt i Brussel – ikke på Stortinget eller i kommunestyrene. EØS begrenser og krymper den demokratiske debatten.
Trondheimskonferansen krever at regjeringen ikke implementerer flere nye direktiv og EU-vedtak som undergraver velferdsordninger og norsk lov- og avtaleverk.
Trondheimskonferansen krever at EØS-avtalen må erstattes med en handelsavtale.
Trondheimskonferansen 2015 krever at
1. det legges ned veto mot Jernbanepakke IV.
2. vetoet mot EUs tredje postdirektiv opprettholdes.
3. det innføres i lov om offentlige anskaffelser at det skal være landsomfattende tariffavtale, at det ikke skal kunne konkurreres på lavere lønns- og pensjonsvilkår og at kontrakter kan heves når bedrifter motsetter seg krav om tariffavtale i følge arbeidstvistloven, jfr. ILO 94. Lønn i henhold til tariff må gjelde for alle bransjer ved offentlige anbud og oppdrag. Ved alle offentlige og private anbud må bedriften være godkjent som opplæringsbedrift, og ha lærlinger lokalt i alle bedrifter. Ved anbud i offentlig sektor innføres en ordning med prekvalifisering.
4. likebehandlingsprinsippet i tariffavtalene og i lov om virksomhetsoverdragelse utvides til å gjelde pensjonsvilkår.
5. all kollektivtrafikk drives i offentlig egenregi slik at anbud unngås.
6. ESAs krav om at offentlig virksomhet ikke kan konkurrere med private firmaer avvises.
7. privat utleie av arbeidskraft forbys, offentlig monopol på arbeidsformidling gjenopprettes.
8. det innføres et midlertidig forbud mot kabotasje, den ”frie” flyten av utenlandske vogntog på veiene som undergraver sikkerheten, inntil bransjeprogrammet om veitransport er ferdig.
Tillitsvalgte er resultatorientert. Alt som kan oppnås innen EØS-avtalens trange rammer må prøves. Men når det er prøvd uten suksess må svaret bli «ut av EØS», ikke resignasjon. Selv om regjeringen innfører anbud og konkurranseutsetter uavhengig av EØS-direktiv, er det direktivene som gjør vedtakene irreversible. Stemningen på LO-kongressen 2013 gikk fra å være for EØS til å være kritisk. Siden har Norsk Transportarbeiderforbund vedtatt «ut av EØS» på sitt landsmøte. Viktige landsmøter framover blir El og IT Forbundet 9.-12. mars 2015, Fellesforbundet 9.-14. okt. 2015, Postkom 7.–9. sept. 2016 og Handel og Kontor (HK) høsten 2016. Fagforbundet har landsmøte etter kongressen, men vedtar forslag til kongressen i landsstyremøte våren 2017. Målet er å vinne LO-kongressen i 2017 for et «ut av EØS»-vedtak. De Facto-rapporten ”Norsk arbeidsliv 10 år etter østutvidelsen av EU” dokumenterer at ordnede lønns- og arbeidsvilkår er under et voldsomt press i deler av norsk arbeidsliv. Utviklingen der en er i ferd med å tape bransjer til underbetaling, svart arbeid og arbeidslivskriminalitet har forsterket EØS-motstanden. Summen av dette er en kraftig svekkelse av det norske arbeidsliv som bærebjelke i den norske velferdsstat.
I denne situasjon oppfordrer Trondheimskonferansen 2015 fagbevegelsens organisasjonsledd til å fatte vedtak om «ut av EØS» i så mange forum som mulig.
3. Forsvar tariffavtalene.
Fagbevegelsen kan ikke leve med at arbeidskjøperne kan hoppe mellom tariffavtaler.
1. LO må bringe hovedavtalene inn i et hovedoppgjør, slik at vi kan bruke maktmidler til å sikre streikerett ved skifte av tariffavtale og grove brudd på hovedavtalene, og for å sikre tillitsvalgte bedre rettigheter overfor alle arbeidskjøpere, inkludert de reelle eierne i franchiseforetak.
2. Ved skifte av tariffavtale skal partene på den enkelte bedrift / virksomhet avtale hvilke lønns- og arbeidsvilkår som skal videreføres, herunder vilkår for pensjon og forsikringer. Hvis det ikke oppnås enighet skal avtalte rettigheter videreføres til første ordinære tariffrevisjon.
For å kunne bekjempe sosial dumping krever Trondheimskonferansen 2015:
1. Minstelønnsgarantier i overenskomstene.
2. Når arbeidskraft leies inn, må det kreves at de innleide skal være fast ansatt i utleiebedriften med oppsigelsesvern og permitteringsbestemmelser som ellers i arbeidslivet.
3. Falske underentrepriser, som i virkeligheten er innleid arbeidskraft, må forbys.
4. Opplæring i norsk, og fagutdanning av arbeidsinnvandrere må betales av arbeidskjøper.
4. Bruk kampmidler
1. Fagbevegelsens organisasjoner må i større grad utvikle solidarisk evne og vilje til å bruke kampmidler som streik, sympatistreik, boikott, gå sakte-aksjoner, obstruksjon og fanemarkeringer for å opprettholde opparbeidede lønns- og arbeidsvilkår, herunder pensjon.
2. Ved streikestart for tariffavtaler må det samtidig planlegges og varsles sympatistreik.
3. Arbeidstvistloven må endres slik at arbeidskjøpere ikke kan spekulere i bruk av tvungen lønnsnemnd og praksis som strider mot ILOs regelverk.
Havnearbeidernes kamp for tariffavtale i Risavika med fortrinnsrett til laste- og lossearbeid i henhold til ILO konvensjon nr. 137, har pågått i over ett år. Det samme har sympatiaksjoner i Mosjøen og Tromsø.
Trondheimskonferansen 2015 krever at Transportarbeiderforbundet i samarbeid med LO og andre LO-forbund tar ut flere grupper i sympatistreik med havnearbeiderne.
5. Tid for kortere arbeidstid.
8-timers arbeidsdag ble lovfestet i 1919 etter 30 års faglig kamp.
Siden er arbeidstidsreformer for kortere arbeidstid gjennomført i Norge i 1959, 1968, 1976 og 1987. I tida etter dette er vellykket 6-timersdag innført ved industribedriften Tine Heimdal. Normalarbeidsdagen er ikke et hinder for arbeidstidsordninger som 6-timersdag / 30-timers uke. Å innføre 6-timersdag med full lønnskompensasjon kan gå raskere om flere jobber toskiftordninger, fordi dette fører til økt produktivitet. Kortere arbeidstid vil gi en bedre livskvalitet, bedre likestilling, og vil kunne ha en positiv miljøeffekt. Tida er nå inne for å kreve kortere arbeidstid om fagbevegelsen bruker sin makt og går foran i kampen.
Trondheimskonferansen oppfordrer alle organisasjonsledd i fagbevegelsen til å
1. stille krav om 6-timersdag/ 30-timers uke med full lønnskompensasjon på dagsorden ved å tilrettelegge for en reell strategisk diskusjon om gjennomførbare alternativer.
2. stille krav foran framtidige tariffoppgjør om gradvis å innføre 6-timersdag / 30-timersuke med full lønnskompensasjon. LO må prioritere dette ved at forpliktende formuleringer tas inn i LOs handlingsprogram i 2017.
- stille krav om lovfesting av 7,5-timersdag / 37,5-timersuke og at nye arbeidstidsforkortelser oppnådd gjennom tariffoppgjørene også må lovfestes.
6. Pensjon og tariffoppgjøret 2016 og evaluering av pensjonsreformen i 2017.
Pensjonsreformen har utviklet seg til å bli en klassereform. De med dårlig helse og dårlig inntekt taper mest. Mange fagorganiserte mister sine oppsparte AFP-rettigheter pga nedbemanning, salg av virksomheter og tap av tariffavtale på bedriften. Det er kvinner og lavtlønte som må gi seg tidlig i arbeidslivet og har størst sannsynlighet for å bli uføre. De taper, både i ny AFP og ny Folketrygd. Pensjon er kvinne- og klassekamp.
LO har et mål om at pensjonen skal være minst 2/3 av tidligere lønn.
Trondheimskonferansen 2015 krever
- at dette også må gjelde for de som blir uføre, de som må gi seg tidlig i arbeidslivet og dagens unge som blir rammet av levealdersjustering når de blir pensjonister.
I tariffoppgjøret 2014 ble Fellesforbundet og Norsk Industri enige om å utrede tjenestepensjonsordninger. Utredningen skal være ferdig 31.12.2015: ”Fellesforbundet og Norsk Industri er enige om følgende: Forholdsmessighetsprinsippet i gjeldende pensjonslovgivning skal videreføres. Det skal legges til grunn at ordningene verken medfører krav om balanseføring eller økte pensjonskostnader for bedriftene. Basert på lov om innskuddspensjon er Fellesforbundet og Norsk Industri enige om at følgende forhold skal utredes: 1) At arbeidstakerne gjennom etablering av ulike ordninger kan få medbestemmelsesrett over plassering og forvaltning av pensjonsmidlene; 2) Ivaretakelse av pensjonsopptjening ved jobbskifte; 3) Konsekvensene for allerede etablerte ordninger; 4) Mulighetene for den enkelte arbeidstaker til på individuelt grunnlag å betale inn til egen pensjon; 5) Vurdere eventuelle lovendringer.”
Dette utfordrer dagens ytelsesordning både i privat og offentlig sektor og er et hindrer for hybridordningen.
LO har som mål å ”tariffeste tjenestepensjonsordninger for å sikre de ansattes rettigheter og medbestemmelse, og arbeide for at dagens OTP-ordning forbedres med opptjening fra første krone. ……….. Uføredekning må inngå i de brede ordningene.” …… og ”LO må arbeide for at AFP på en enda bedre måte kan gi flere muligheten til å gå av med folketrygd fra 62 år. LO vil derfor kreve et overgangstillegg i AFP-ordningen for å sikre dette.” og ”I dag kan man risikere å falle utenfor AFP-ordningen på slutten av yrkeslivet uten å få noen AFP ytelse. LO vil utrede muligheten for bedre ytelser for de som uforskyldt faller utenfor ordningen, spesielt ved sykdom / uførhet, arbeidsledighet og virksomhetsoverdragelser sent i karrieren.”
Trondheimskonferansen 2015 oppfordrer fagbevegelsens organisasjonsledd til
1. å kreve at tariffoppgjøret 2016 må sikre avtalefesting av tjenestepensjon med streikerett. Minsteinnskuddet må økes fra dagens 2 % til 7 % av lønn fra første krone. Uføredekning må inn i alle ordninger. Pensjonsbeholdningen må minst følge lønnsutviklingen. Det må innføres en egen tilleggspensjon for de som må gi seg tidlig i arbeidslivet for å kompensere for tapet som pensjonsreformen gir for sliterne og uføre.
2. å kreve at bruttoprinsippet på minst 66 % av lønn i offentlige pensjonsordninger må forsvares, også for de som er født etter 1958.
3. å kreve at AFP ordningen sikres slik at de som trenger det kan gå av ved fylte 62 år uten tap av livsvarig pensjon, og at alle beholder opptjente AFP rettigheter selv om de faller ut av ordningen, forutsatt at de har vært i AFP ordning i minst 7 år.
4. å kreve en kollektiv forvaltning av midlene i privat tjenestepensjon. Det må være en bred ordning som omfatter hele privat sektor.
Partene skal evaluere utviklingen i 2017. LO-kongressen i 2013 vedtok: ”I tillegg vil LO utarbeide egne vurderinger som grunnlag for krav om forbedringer i pensjonssystemet. Vurderingene må ta utgangspunkt i vedtaket fra LO-kongressen i 2005.”
Trondheimskonferansen 2015 mener at det viktigste fagbevegelsen må fokusere på er:
1. Levealdersjustering – som rammer alle, men det er de rike som lever lengst og øker levealderen mest.
2. Indeksering – dette rammer alle, men det er de med lav pensjon som tåler minst at pensjonen reduseres med 8 % på 10 år.
3. Alleårsregel – dette rammer kvinner spesielt.
4. Pensjonsavkorting ved tidlig avgang – dette er en kvinnefiendtlig klassereform.
For å sikre dette må fagbevegelsen drive en aktiv kampanje med mobilisering, informasjon og krav frem mot tariffoppgjøret 2016 og evalueringen av pensjonsreformen i 2017. Trondheimskonferansen 2015 oppfordrer fagbevegelsens organisasjonsledd til å ta aktiv del i og bruke nok ressurser på denne kampanjen.
7. For velferdsstaten.
Trondheimskonferansen 2015 krever at
1. offentlig forbruk må øke minst like mye som privat forbruk.
2. markedsstyringen av offentlig sektor må erstattes med demokratisk styring, der de ansatte trekkes aktivt med i utformingen av tjenestene, og der deres faglige kompetanse blir verdsatt.
3. Jernbaneverket og NSB slåes sammen til offentlig forvaltning.
4. all konkurranseutsetting og privatisering av infrastruktur og offentlige tjenester stanses.
5. alle forsøk på å privatisere den norske skolen stanses.
6. storstilt utbygging av kommunale utleieboliger, Staten må bidra ved å øke Husbanken rammer og tilby lang avdragstid og lav rente,
7. den mørkeblå regjeringens angrep på våre velferdsordninger må reverseres, spesielt må taket på uføretrygd og barnetillegg bort og feriepengene for arbeidsledige må videreføres
8. Nei til salg av Flytoget.
- slutt på privatisering innen barnevernet
- alle nye barnehager og barnevernsinstitusjoner opprettes og drives i offentlig regi
8. Klima, miljø og naturressurser.
Fagbevegelsen har i sitt virke et spesielt ansvar for å ta hensyn til miljø- og klimaspørsmål. Vår kunnskap om klima- og miljøutfordringer må økes. Trondheimskonferansen vil at fagbevegelsen skal bruke miljø- og klimaengasjementet til handlekraft båret fram av en massiv og bevisst bevegelse. Samtidig må vi stille tydelige miljøkrav til politikere og andre maktpersoner. Uten en miljøbevisst fagbevegelse kan ikke togradersmålet nås. H / FrP regjeringa vil at naturressurser skal gjøres lettere tilgjengelig for internasjonal kapital. Det vil svekke lokalt eierskap og muligheten for en miljømessig forsvarlig forvaltning.
Trondheimskonferansen 2015 krever at
1. jernbanen prioriteres framfor vei og flytrafikk.
2. industrien kontinuerlig utvikles i miljøvennlig retning og at alle forsøk på å flagge ut industriarbeidsplasser motarbeides. Staten må engasjere seg i å bruke kompetansen i norsk olje- og gassaktivitet til andre formål.
3. bo- og konsesjonsplikten bevares for jordbrukseiendommer.
4. Statsskog ikke selges.
5. deltakerloven og råfiskloven ikke oppheves. Fiskeresursene er hele kystbefolkningens felleseie og skal ikke privatiseres. Aktivitetsplikten og leverings- og bearbeidingsplikten skal bevares og innskjerpes.
6. Stans utbygging av eksportkabler til kontinentet, Vi ønsker ikke en europeisk kraftpris i Norge slik at den eneste konkurransefordelen norsk industri har svekkes.
7 Norge stanser alle planer om ytterligere olje og gassutvinning i Barentshavet og verner områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja.
8. Forsvar hjemfallsretten. Energiverk og overføringsnett skal eies og drives av det offentlige.
9. Pensjonsfondet samt alle offentlige fond trekker ut alle sine investeringer i kull, oljeskifer og tjæresand umiddelbart.
8. Dagens oppdrettsanlegg med sykdom, rømning og forurensing er ikke bærekraftig.