Av Helene Bank
Nedlegging av skoler, salg av barnehager, nye busstraseer og salg av kommunale eiendommer vil kunne bli saker som offentligheten ikke får vite om før byrådet, og dermed ofte flertallet i kommunestyret, allerede har bestemt seg. Dersom forslaget vedtas, vil også kommuneadministrasjonens vurderinger være unntatt offentlighet.
Folkestyre er en metode for å fatte beslutninger i fellesskap. Uten innsyn i beslutningsgrunnlag og muligheter til å påvirke før avgjørelsen er tatt, er forutsetningene for lokaldemokrati svært dårlige. Det er derfor skremmende at et flertall av våre folkevalgte tar seg til rette og undergraver de demokratiske prosessene som er grunnlaget for vårt lokale folkestyre.
De fem partiene som står bak forslaget hopper bukk over høringsprosesser og juridisk vurdering av konsekvensene for ytringsfrihet og demokrati, som er praksis i vårt demokrati. Forslaget får kraftig kritikk. Advokat P.M. Lorentzen skriver i kommentaren Ingen bagatell at forslaget kan være grunnlovsstridig, og at det er et svik mot velgerne.
Den noe spesielle alliansen består av politikere og partier som har erfaring med parlamentarisk styresett, der heltidslønnete politikere har tatt over for rådmannens rolle i kommunen. H-Frp-byrådene i Oslo og Bergen har allerede ulovlig holdt informasjon fra forberedende byrådsmøter hemmelig. Selv om både Justisdepartementet og Sivilombudsmannen har erklært den praksisen ulovlig, har de borgerlige byrådene i Oslo og Bergen ikke endret praksis. Nå foreslås altså det ulovlige gjort lovlig gjennom et stortingsvedtak som antakelig er grunnlovsstridig. Vårt folkestyre og lokaldemokrati kan vi åpenbart ikke ta for gitt.
Kritikk fra alle kanter
Massiv kritikk fra demokratiets voktere har ikke uteblitt. Den beste oversikten er gitt av Alf Tore Meling, som administrerer nettstedet «I all offentlighet». Han begrunner hvorfor denne saken er så grunnleggende problematisk, ved å siterer tidligere generalsekretær i Norsk Redaktørforening, Nils E. Øy, i Kommentarbok til Offentleglova (Cappelen Damm 2015):
Retten til å få vite er en fundamental rett i et demokratisk samfunn og står sentralt i det vi kaller informasjonsfrihet. Innsynsretten er en forutsetning for at ytringsfriheten skal fungere, slik at ytringer kan få best mulig dokumentasjon og saklig grunnlag, også for meningsytringene. Retten til å vite er selvsagt. Det er retten til å hemmelighold som må begrunnes.
Meling viser også til at forslaget ikke er en «justering i tråd med gjeldende praksis» slik forslagsstillerne påstår, men et forslag som tidligere er diskutert og forkastet i Stortinget. Juss-professor Jan Fridthjof Bernt (tidligere leder av offentlig utredning til Kommuneloven) advarer, og har uttalt at lovendringen gir demokratisk sentralisme og at alle dokumenter til såkalt forberedende byrådsmøter kan unntas offentlighet (Kommunal Rapport, 9. april 2015).
I tillegg til hard kritikk fra ulike jurister, møter forslaget kritikk fra blant annet media, fagbevegelsen og Justisdepartementet. Blant kritikerne finner vi Norsk Redaktørforening, Norsk Presseforbund, Journalistlaget, Fagforbundet, samt dagsaviser som Bergens Tidene, Dagbladet med Demokrati for eliten (11.4.2015) og VG med Effektivt uten demokrati (13.4.2015). I Kommunal Rapport kritiseres også forslaget (Vil svekke folkestyret, 16.4.2015). Aftenposten, Stavanger Aftenblad har også fulgt saken tett og gir kritiske stemmer plass. Og så mener da også Justisdepartementet at det ikke er faglig grunnlag for å endre loven (Kommunal Rapport, 10.4.2015).
Etter høring i Stortingets Justiskomité 12.5.2015 har det kommet signaler om at saken vurderes utsatt. Men eventuell utsetting til etter valget er ingen garanti for at Høyre, Arbeiderpartiet, Frp, Venstre og KrF har endret holdning, eller mot at det ulovlige hemmeligholdet fortsetter i Oslo og Bergen – heller ikke med eventuelt nytt politisk styre i disse byene.
Er kommuneparlamentarismen det egentlige problemet?
Kommuneparlamentarisme innebærer at en kommune styres etter en «regjeringsmodell» til erstatning for rådmann og formannskap. For en beskrivelse av kommuneparlamentarisme, se Helene Banks artikkel Kommuneparlamentarisme: Folkestyre eller konsernstyre?.
Bykommunene som har innført denne styringsformen, slik som de Høyre/Frp-styrte byene Oslo, Bergen og Tromsø, har gjennom flertallet i bystyret delegert saker som privatisering, arbeidsgiverpolitikk og utviklingsarbeid til byrådet. Bystyret blir da redusert til et organ som får ferdigbehandlede saker til vedtak uten reell mulighet til å påvirke. Ansatte i kommuneadministrasjonen blir nesten som politiske rådgivere å regne, ved at deres vurderinger og anbefalinger bare går til byrådet. Innspillene må dermed også tilpasses byrådets politikk fremfor å danne grunnlag for diskusjon i kommunestyret. Nå ønsker altså de fem partiene å begrense det offentlige innsynet i det styrende organs – byrådets – arbeid.
Når forslagsstillerne viser til «effektivitet» i forslaget sitt, er det grunn til å lure på hvordan forslagsstillerne egentlig forholder seg til demokratiet generelt. Demokrati forutsetter faktisk «ineffektive» prosesser som offentlig debatt, innsyn, høringer og åpen diskusjon. Det er forståelig at det kan være fristende for byråder under den lokalparlamentariske styreformen å droppe det besværlige demokratiet ved å stenge ute forstyrrende elementer som medier, innbyggere og kommunestyre. Men vårt folkestyre er nettopp vurdert å være effektivt som styringsform, gjennom deltakelse, innsyn og ytringsfrihet, som grunnlag for å få alle sider ved saker belyst.
Med det manglende demokratiske sinnelag som de fem partiene har utvist med dette forslaget, er det grunn til å stille et mye mer grunnleggende spørsmål: Skal vi heller fjerne anledning til lokalparlamentarisme som styringsform? Antakelig gir formannskapsmodellen en bedre forutsetning for lokaldemokratiet, samtidig som den er et hinder for det kommunale flertallsdiktaturet som den parlamentariske modellen åpner for.