Kronikk: Velferdsstatens parasitter

Kronikk: Velferdsstatens parasitter

Av Linn Herning
På trykk i Klassekampen 02.06.2015

«Parasitt, organisme som lever på eller i en annen levende organisme og ernærer seg på dens bekostning. Den andre organismen betegnes som snylterens vert.» (Store norske leksikon)

I dag kommer boka «Velferdsprofitørene» ut. Den er resultatet av fem års arbeid med å samle historier og fakta om de som tjener penger på skattefinansierte velferdstjenester, og beskriver blant annet oppkjøpsfondenes inntreden i velferdstjenestene våre.

Konsekvensen av at finansielle oppkjøpsfond er i ferd med å etablere seg innen velferdstjenestene, er blant annet at motivet bak drift av velferdstjenester som barnehageplasser og pleie av eldre endres fra velferd til privat profitt.

Aldri hørt om oppkjøpsfond, sier du? Hvis du vil forstå den dramatiske kommersialiseringen som foregår i de private delene av våre fellesfinansierte velferdstjenester, er det på tide å lære seg det.

Det finnes i dag oppkjøpsfond i de fleste velferdssektorer, for eksempel:

* Barnehageselskapet Espira eies av den svenske skole- og barnehagekjeden Academedia, som igjen eies av oppkjøpsfondet EQT.

* Omsorgskonsernet Attendo eies av svenske Attendo, som igjen eies av oppkjøpsfondet IK Investment Parners.

* Skoleselskapet Sonans eies i hovedsak av oppkjøpsfondet Procuritas.

Oppkjøpsfond har også investert i helse og barnevern. I mai 2015 var det i alt sju oppkjøpsfond som var hel- eller deleier i norske selskaper som driver offentlig finansierte velferdstjenester. Disse fondene er som regel registret på skatteparadis.

Oppkjøpsfondene omtaler sine selskap som «private alternativ», og markedsfører seg med et språk vi forbinder med ideelle aktører. For regjeringspartiene inngår de i gruppen av «alle gode krefter» som visstnok skal redde velferdstjenestene fra den offentlige ineffektiviteten. Men oppkjøpsfond er rene finansielle investorer. De skal tjene penger. Store penger.

Oppkjøpsfond (også omtalt som buyout-fond, eller under samlebegrepene aktiv eierkapital og private equity) har som formål å forvalte andres penger. De samler kapital fra private og institusjonelle investorer (for eksempel pensjonsfond) over hele verden. Deretter kjøper, omorganiserer og selger de etablerte selskaper. Normal levetid for et finansielt oppkjøpsfond er ti år. På den tiden skal fondet rekke å både kjøpe og selge de samme selskapene. Derfor er vanlig eiertid, gjerne kalt investeringshorisont, for et oppkjøpsfond tre til sju år.

Formålet er enkelt: kjøpe billig og selge dyrt. Oppkjøpsfondenes motiver for å gå inn i norsk velferd er altså milevis fra motivene til de private, idealistiske pionerene som var starten på velferdsstaten.

I Norge er det nesten bare finansaviser som dekker oppkjøpsfondenes fremferd. Det gjør at deres millionprofitt og konsekvensene av de dramatiske kostnadskuttene de gjennomfører i velferdstjenestene sjelden kommer i fokus.

At disse kreftene får overta omsorgen for våre mest utsatte grupper, baserer seg på en forestilling om at velferdstjenester ikke skiller seg fra andre tjenester. Det er ikke overraskende at medier som for eksempel Kapital ikke bruker spalteplass på å utfordre dette synet (et syn som for øvrig deles av regjeringspartiene Høyre og Frp), men når andre medier i liten grad dekker denne bransjen, er resultatet at oppkjøpsfondene får drive sin parasittiske virksomhet i velferdsstaten uforstyrret.

I Sverige er debatten om oppkjøpsfondenes rolle i velferdsstaten i gang for lengst. Der er riskkapitalist, som er den svenske betegnelsen på menneskene bak oppkjøpsfondene, blitt et allment skjellsord. Deres rolle i privatiseringen og kommersialiseringen av de svenske velferdstjenestene har vært sentrum for en opprivende debatt om «vinst i välfärden» (profitt i velferden).

Det er særlig skandalene knyttet til omsorgsselskapet Carema og skoleselskapet John Bauer, som begge var eid av oppkjøpsfond, som har bidratt til dette. I Carema– skandalen var det varslingen fra medisinsk ansvarlig på sykehjemmet Koppargården – om at hun ikke lengre kunne garantere for pasientsikkerheten på grunn av lav fagbemanning og få folk – som fikk granskningssnøballen til å rulle.

Problemet med skolekjeden John Bauer var et plutselig varsel om at selskapets 36 skoler ville stenge fordi selskapet slo seg konkurs. Begge skandaler ble sett i sammenheng med oppkjøpsfondenes kortsiktige profittinteresser. Begge selskap har hatt virksomhet i Norge.

Debatten om konsekvensene av at eiernes motiv går fra behovsorientering til profittorientering, vil komme. Spørsmålet er bare hvor mye makt og skattepenger vi skal gi til disse velferdsprofitørene før vi tar debatten. Og hvorvidt presse, politikere og befolkningen generelt fortsetter å la seg forlede av deres strategiske språkbruk og omfattende privatiseringspropaganda.

 

 

Forfatter: <a href="https://velferdsstaten.no/author/for-velferdsstaten/" target="_self">For Velferdsstaten</a>

Forfatter: For Velferdsstaten

Alliansen For velferdsstaten kjemper for å opprettholde og videreutvikle de velferdsgoder og rettigheter som er vunnet gjennom lang tids faglig og politisk kamp her i landet. Vi avviser undergraving, kommersialisering og markedsorientering av våre velferdsordninger.