Klimatoppmøtet: Avtale, men ingen løsning

av | des 14, 2015 | Klimakrise

Velferdsprofitører tar ikke utbytte

Av Asbjørn Wahl, daglig leder i For velferdsstaten

Klimatoppmøtet i Paris (COP21), som ble avsluttet lørdag 12. desember, ble enig om en global avtale for å motvirke klimaendringer. Det er positivt, ettersom det er første gang man har lykkes i å inngå en klimaavtale der alle land er med. Det negative er at innholdet i avtalen ikke vil hindre katastrofale klimaendringer. Avtalen som er inngått, har gitt oss et viktig rammeverk for å bekjempe ødeleggende klimaendringer, men selve kampen gjenstår, med andre ord.

Når aktørene nå feirer sin avtale, er det derfor gode grunner for oss andre til å ta en nøktern gjennomgang av hva de har kommet fram til. Det er ingen tvil om at avtalen nå overselges av dem som har ansvar for resultatet. En grunnleggende svakhet med avtalen er at den ikke er juridisk bindende. Den er basert på at medlemslandene selv, på frivillig basis, melder inn hvor mye de har til hensikt å kutte sine utslipp av klimagasser (såkalte Intended Nationally Determined Contributions – INDC). Når avtalen ikke er bindende, så innebærer det selvfølgelig heller ingen sanksjoner, dersom land ikke oppfyller sine løfter – noe som dessverre ofte skjer i slike sammenhenger.

Så godt som alle land hadde meldt inn sine frivillige bidrag før Paris-møtet. Samlet sett vil disse være langt fra å oppfylle de mål som er satt i avtalen og som vitenskapen krever. Denne mangelen på samsvar mellom de ambisiøse målene som skisseres og de tiltakene avtalen går inn for, er den andre grunnleggende svakheten. Eksempelvis fastholdes og forsterkes målet om å begrense den globale oppvarmingen til maksimum 2oC gjennom at man vil «forsøke» å holde seg under 1,5oC. Med de virkemidlene avtalen skisserer, framstår imidlertid dette som fullstendig illusorisk. De innmeldte utslippskuttene vil snarere kunne føre til en temperaturøkning på 3-4oC.

På en pressekonferanse i Paris under forhandlingene konstaterte klimaforskeren Kevin Andersson fra Tyndall Centre for Climate Change Research at dersom målet på 1,5oC skulle nås, må utslippene kuttes umiddelbart – med full stopp i utslipp innen 2035. Etter avtalen vil ikke utslippene begynne å falle før omkring 2030. Målet om når kloden skal være klimanøytral, blir skutt ut i det blå. Det skal skje «i løpet av andre halvdel av dette århundret», heter det nå. Også på andre områder er avtalen er svært vag når det kommer til konkrete forpliktelser. Det heter at vendepunktet når det gjelder utslipp («peak GHG emissions») skal nås «så raskt som mulig». Lignende omtrentlige og uforpliktende formuleringer er det mange av.

Internasjonal fagbevegelse, som var svært aktiv under forhandlingene, hadde tre hovedkrav:

1) Å øke ambisjonsnivået når det gjelder utslippskutt, samt å realisere det sysselsettingspotensial som ligger i å gjennomføre en ambisiøs klimapolitikk.

2) Å innfri det tidligere løftet om et klimafond på 100 milliarder amerikanske dollar årlig fra 2020 for å hjelpe fattige og sårbare land i å møte de negative effektene av klimaendringene.

3) Å inkludere i avtalen at de omfattende og massive omstillingene som det er høyst nødvendig å gjennomføre for å nå klimamålene, må skje på en måte som ivaretar menneskerettigheter og faglige rettigheter.

Nøkternt oppsummerer Den internasjonale faglige samorganisasjonen (ITUC) at punkt én ikke er innfridd, punkt to er svært svakt og punkt tre kun er et lite steg i riktig retning. Klimafondet (punkt 2) ble ikke en gang tatt inn i den forpliktende delen av avtalen (100 milliarder US dollar utgjør til orientering ikke mer enn 0,7 prosent av det som ble brukt for å redde bankene under finanskrisa – eller 5 prosent av verdens militærutgifter). Et forslag fra en rekke utviklingsland, om at rike land, som bærer det historiske hovedansvaret for klimagassutslipp, skulle ha et økonomisk ansvar for «tap og skade» i fattige land som ikke har noe ansvar for klimaendringene, ble avvist, særlig sterkt av USA.

I en pressemelding sier ITUC at «Klimaendringer tar allerede liv og ødelegger livsbetingelsene for mer enn 2,6 millioner mennesker som flykter fra ekstreme værforhold og endrede årstider. Dette vil bare bli verre. Beslutningene fra Paris bekrefter hvilke utfordringer vi står overfor og tar steg i retning globale tiltak. Men selv om toppmøtets konklusjoner viser til målet om å holde temperaturøkningen under 1,5oC, så ligger ambisjonene om å stabilisere situasjonen fortsatt inn i framtida.» ITUCs generalsekretær, Sharan Burrow, la til at «kampen for å stabilisere klimaet har startet, men tragisk nok mangler for mange regjeringer fortsatt ambisjonen om å sørge for sine innbyggeres overlevelse.»

Hvorvidt det også gjelder den norske regjeringen, skal ikke være sagt, men den gjorde seg i alle fall herostratisk berømt under Paris-forhandlingene. Til alles overraskelse sto den i spissen for å holde hensynet til menneskerettigheter og faglige rettigheter utenfor den mer forpliktende, eller operasjonelle, delen av avtalen. Dette var et hovedkrav fra så vel fagbevegelsen som en rekke andre interesseorganisasjoner og sosiale bevegelser. Regjeringens innsats på dette området representerte et fundamentalt brudd på en lang norsk tradisjon i internasjonale forhandlinger, der Norge har vært sentral i å forsvare slike rettigheter. Resultatet ble slik den norske regjeringen arbeidet for, nemlig at disse rettighetene kun ble vist til i avtalens forord, men ikke i den operasjonelle delen.

Avtalen skal nå gjennom en ratifiseringsprosess, med sikte på at den skal iverksettes fra 2020. Det vil også si at det ikke er noen krav om utslipp før det, noe som sannsynligvis vil bety at det allerede vil være for sent å nå 1,5oC-målet på det tidspunkt. Etter 2020 skal avtalen evalueres og oppdateres hvert femte år med sikte på at medlemslandene skal øke ambisjonsnivåene på sine frivillige utslippskutt. Dette var et av områdene der uenigheten mellom landene var stor. Flere land ønsket hyppigere evalueringer, men det ble til slutt avvist.

Dette fikk den kjente amerikanske forskeren og klimaaktivisten James Hansen (tidligere ansatt ved romfartssenteret NASA) til å karakteriserer klimaavtalen på denne måten: «Det er et bedrageri, et falskneri. […] Det er bare sprøyt å si: ‘Vi vil fastholde togradersmålet, og så prøve å gjøre litt mer hvert femte år.’ Det er bare tomme ord. Det er ingen konkrete tiltak, bare løfter. Så lenge fossile brennstoff er de billigste energibærerne der ute, vil de fortsette å brenne dem.» (The Guardian, 12.12.2015.)

Over 20 års forhandlinger har vist oss at klimakamp er interessekamp, og at vi står overfor enormt sterke økonomiske og politiske interesser knyttet til utvinningen av fossilt brennstoff. Av de ti største og mektigste selskapene i verden er sju oljeselskaper. Disse bruker all sin makt til å unngå løsninger som kan svekke deres økonomiske interesser. De støttes av en hær av markedsliberale politikere og regjeringer. Det er i så måte illustrerende at mange av de forslagene som nå diskuteres mellom EU og USA innenfor handels- og investeringsavtalen TTIP, vil legge viktige hindringer i veien for nødvendige klimapolitiske tiltak. Vår kamp for å unngå ødeleggende klimaendringer utgjør med andre ord en sentral del av den grunnleggende interessekampen i samfunnet – nært knyttet opp til kampen om hvilket samfunn vi vil ha.

Flere kommentatorer understreker at Paris-avtalen vil føre til at investeringer i kull, olje og gass vil gå ned, ettersom usikkerheten og risikoen ved slike investeringer vil øke. Det er imidlertid langt fra sikkert. Det kan like gjerne skje at disse selskapene fortsetter å investere i fossilindustrien, samt bruker sin økonomiske og politiske makt til å sabotere, utsette og hindre tiltak som svekker deres økonomiske interesser. Hittil har de gjort det med stort hell. Å tro at markedet vil løse dette, er derfor ganske illusorisk.

Klimakrisa kan unngås. Vi har all den kunnskap og teknologi som trengs for å gjøre det. Det vi mangler tilstrekkelig økonomisk, politisk og samfunnsmessig makt til å gjennomføre de nødvendige tiltakene for å stanse global oppvarming. Denne makta vil ikke komme fra de økonomiske og politiske elitene, fra de store oljeselskapene eller finansinstitusjonene. Bare et massivt press nedenfra, fra brede allianser av fagorganisasjoner, sosiale bevegelser, miljøbevegelser og andre, kan redde oss fra klimakatastrofer. Det står fast etter Paris, slik det også var tilfellet før. Avtalen har gitt oss en bedre ramme å føre denne kampen innenfor. De nødvendige utslippskuttene og måten de omfattende omstillingene skal skje på, må fortsatt kjempes gjennom mot sterke motkrefter.

Likevel, hvordan kan det ha seg at noen nå feirer avtalen som en stor seier, mens andre karakteriserer den som et falskneri? 20 års ørkenvandring for å komme fram til historiens første, verdensomfattende klimaavtale kan kanskje forklare noe av euforien. En nærmere – og nøktern – analyse av avtalens innhold vil gi et annet, og langt mer kritisk resultat. Skribenten og miljøaktivisten George Monbiot har kanskje fanget disse motsetningsfylte reaksjonene når han karakteriserer Paris-avtalen på denne måten: «Sammenlignet med hva det kunne ha blitt, er dette et mirakel. Sammenlignet med hva det burde ha blitt, er det en katastrofe.» (The Guardian, 12.12.2015.)

 

Fakta om klimaforhandlingene

Årets klimatoppmøte i Paris var det 21. i rekken (derav COP21, der COP står for «Conference of the Parties», der «parties» er alle FNs medlemsland). Til grunn for forhandlingene ligger FNs rammekonvensjon om klimaendringer (UNFCCC – UN Framework Convention on Climate Change), og arbeidet med klimaspørsmålet foregår gjennom det såkalte Intergovernmental Panel on Climate Change. Det er innenfor dette organet flere tusen klimaforskere fra hele verden utvikler det vitenskapelige grunnlaget for klimapolitikken.

Helt siden miljøkonferansen i Rio i 1992 har målet med klimaforhandlingene vært å enes om virkemidler som kan begrense den globale oppvarmingen til maksimum 2oC (helst bare 1,5oC). Det er utslippene av CO2 til atmosfæren som er den viktigste årsaken til global oppvarming, og bruken av fossilt brennstoff er den viktigste kilden til CO2. Redusert bruk av fossilt brennstoff, gjennom overgang til fornybar energi, utgjør kjernen av problemet. Etter mer enn 20 år med klimatoppmøter har man imidlertid vært langt fra å redusere CO2-utslippene. Snarere tvert imot, de har økt med mer enn 60 prosent (1992-2014). Dette illustrerer mer enn noe at COP-prosessen fram til Paris-toppmøtet var relativt mislykket.

Kyoto-avtalen av 1997 (iverksatt fra 2005, utløp i 2012) har hittil vært det eneste konkrete avtalen om utslippsreduksjoner, men den ble sterkt svekket ved at ikke alle land godkjente den. Særlig viktig var det at den ikke ble ratifisert av USA. Det ble forhandlet fram en videreføring av avtalen i 2012, men den ble aldri ratifisert av tilstrekkelig antall stater til at den kunne trå i kraft.

For velferdsstatens daglige leder, Asbjørn Wahl, var til stede under klimaforhandlingene i Paris, formelt som representant for Den internasjonale transportarbeiderføderasjonen (ITF). For dem som vil lese mer, skrev han også disse artiklene knyttet til temaet (dessverre bare på engelsk):

Can COP21 in Paris Prevent the Climate Catastrophe?

Connecting Anti-austerity and Climate Justice Policies

Forfatter: <a href="https://velferdsstaten.no/author/for-velferdsstaten/" target="_self">For Velferdsstaten</a>

Forfatter: For Velferdsstaten

Alliansen For velferdsstaten kjemper for å opprettholde og videreutvikle de velferdsgoder og rettigheter som er vunnet gjennom lang tids faglig og politisk kamp her i landet. Vi avviser undergraving, kommersialisering og markedsorientering av våre velferdsordninger.