Ingen smilefjes til Micaelsen

Leserinnlegg i Klassekampen 24.10
Det er en enorm misnøye i det offentlige helsevesenet. Dette kan ikke avvises som tradisjonelle profesjonskamper, men et bredt anlagt opprør mot et styringssystem ute av kontroll og uten evne til å ta ansvar.

Kritikken rettes mot helseforetakene. Mot allmektige konsernstyrer, mot finansieringssystemets butikktankegang og mot et mål- og resultatstyringsregime som undergraver kvalitetsledelse og ansattes faglige vurderinger.

Omdannelsen fra sykehus til helseforetak i 2001 innebar tre avgjørende endringer i måten det offentlige helsevesenet i Norge ble organisert, finansiert og styrt på. Den første var at eierskapet til sykehusene ble flyttet fra fylkeskommunen til staten. Den andre endringen var at budsjettstyringen og kontantregnskapet ble byttet ut med forretningsregnskap. Istedenfor å ha regnskapssystemer med informasjon om hvordan offentlige bevilgninger ble brukt, innebar overgangen til forretningsregnskap at informasjon om verdier og lønnsomhet ble prioriteringsredskaper for styringen av det offentlige helsevesenet.

Det tredje elementet ved omorganiseringen til helseforetak, var at folkevalgt styring ble byttet ut med konsernstyrer.

Skal gode løsninger fremmes, må problemene forstås. Kjernen i New Public Management er troen på at marked, konkurranse og bunnlinjetenkning egner seg som styringsideologi i offentlig sektor. Man ser altså ikke forskjell på forretning og forvaltning, eller på markedsstyring og politisk styring.

Et oppgjør med New Public Management i helsesektoren handler blant anna om å skjønne forskjellen på forretning og forvaltning. Det betyr å ta tilbake den folkevalgte styringen av helsepolitikken og erstatte helseforetakenes lønnsomhetsstyring med en organisering basert på forvaltningsprinsipper. De folkevalgte må sette de politiske rammene og målsettingene for helsesektoren, og forvaltningen må styres slik at offentlige bevilgninger brukes i tråd med disse.

Det sentraliserte og aktivitetsfokuserte mål- og resultatstyringsregimet som med sin kontrollmani styrer på mistillit, må erstattes av overordnet politisk styring og stedlig kvalitetsledelse der ansatte gis tillit og mulighet til å gjøre jobben ut ifra sine faglige vurderinger.

Micaelsens oppgjør med markedstenkningen i helsesektoren er ikke troverdig når han ikke ser disse sammenhengene. Hans forslag om mer rammefinansiering, endre ordlyden i oppdragsdokumentet og språkvask for å bytte ut ord han ikke liker, har ingen virkning på drivkreftene bak markedsgjøringa i sykehusene. Folkevalgte får ikke mer styring over sykehusene. Forretningsregnskap vil fortsatt styre prioriteringene. Kontroll og målemani vil fortsatt være nødvendig innenfor denne modellen.

Troverdigheten til Micaelsens «NPM-oppgjør» svekkes ytterligere av at han i forkant av uttalelsen i Klassekampen, foreslår smilefjes-ordning for sykehusene. Altså enda en ordning som forsterker oppfatningen av at vi kunder i et helsemarked. Micaelsen har trolig skjønt at han bør imøtekomme frustrasjonen fra dem som rammes av markedsmodeller og mistillitsregimene i offentlig sektor, men han avslører at han ikke skjønner hva det er.

Når Micaelsen ikke forstår hva problemene er, blir løsningene hans like banale som, nettopp, et smilefjes.

Svenn Arne Lie

svenn.arne.lie@velferdsstaten.no

 

 

Forfatter: <a href="https://velferdsstaten.no/author/for-velferdsstaten/" target="_self">For Velferdsstaten</a>

Forfatter: For Velferdsstaten

Alliansen For velferdsstaten kjemper for å opprettholde og videreutvikle de velferdsgoder og rettigheter som er vunnet gjennom lang tids faglig og politisk kamp her i landet. Vi avviser undergraving, kommersialisering og markedsorientering av våre velferdsordninger.