Hva kan vi lære av Corbyn?

av | aug 14, 2017 | Fordeling

Av Asbjørn Wahl
Publisert i Klassekampen 5. august 2017

Labour, under Jeremy Corbyns nye, radikale ledelse, økte i løpet av mindre enn to måneder sin oppslutning fra 25 til 41 prosent. Samtidig skapte de en entusiasme og en mobilisering som vi skal langt tilbake for å finne maken til. Gitt den ulidelig tradisjonelle, grå og kjedelige valgkampen vi har gående mellom ulike regjeringsalternativer her i landet for tida, kan det kanskje være noe å lære av de britiske erfaringene?

Høyredreining og krise
Sosialdemokratienes krise kan spores tilbake til 1970-tallet, da den kapitalistiske økonomien på nytt gikk inn i ei krise. Denne rystet hele fundamentet for sosialdemokratiets storhetstid i etterkrigstida, nemlig klassekompromisset og en stabil og høy økonomisk vekst. Den offensiven kapitalkreftene og høyresida da lanserte, hadde ikke sosialdemokratiet noe svar på. Slik vant markedsliberalismen, med Ronald Reagan og Margaret Thatcher i spissen, det politiske hegemoniet fra omkring 1980. Siden den gang har hele det sosialdemokratiske prosjektet vært preget av en dyp politisk og ideologisk krise, der de har latt seg presse på defensiven og slått inn på en mer eller mindre soft markedsliberal kurs – med avregulering, privatisering og markedsorientering som viktige ingredienser.

Det er resultatet av denne politikken som har ført sosialdemokratiske partier inn i en så sterkt nedadgående kurs i store deler av Europa. Jens Stoltenbergs første regjering (2000-01) representerte den norske versjonen av denne utviklingen, med katastrofevalget i 2001 som resultat, da Arbeiderpartiet, med 24 prosent oppslutning, opplevde sitt svakeste valgresultat siden 1924. Enda verre har det gått i en rekke andre land, som Hellas, Irland, Island, Nederland og Frankrike, der sosialdemokratiske partier nesten har blitt utslettet i valg, med resultater ned mot 5 prosent.

Hva var det så det britiske Labour gjorde, som så grundig brøt med denne trenden? Partiets nye politiske budskap, uttrykt gjennom det omfattende manifestet «For the many, not the few», kan gi oss noen indikasjoner på hva som må til for å gjenerobre tillit, støtte og entusiasme i brede velgergrupper. La oss derfor se litt nærmere på hva manifestet inneholder.

Nasjonalisering og rekommunalisering
I motsetning til den avregulerings- og privatiseringspolitikken som ble ført av «New Labour» under Tony Blairs ledelse går Corbyns Labour inn for å ta en rekke tjenester og virksomheter tilbake under offentlig eierskap, styring og kontroll. Det gjelder bl.a.:

– Jernbanen – etter hvert som anbudskontraktene går ut, evt. misligholdes.
– Energisektoren – i form av et desentralisert, offentlig eid system under demokratisk kontroll.
– Vannforsyningen – i form av et nettverk av regionale, offentlig eide selskaper.
– Posten (Royal Mail) – som også vil gjenetablere en offentlig postbank.
– Helsetjenestene (National Health Service) – inkludert ekstrabevilgninger på 325 milliarder kroner i løpet av valgperioden.

I tillegg går manifestet inn for å bygge opp en ny, omfattende offentlig omsorgssektor (National Care Service) – til en pris av 85 milliarder kroner over en valgperiode. Programmet går også inn for å etablere kommunale busselskaper til å drive den lokale kollektivtrafikken.

Regulert arbeidsliv
Arbeidslivet er et annet område der manifestet programfester omfattende tiltak. Bakgrunnen er at Storbritannia under Thatcher svekket en rekke arbeidslivslover, med tap av faglige rettigheter som Tony Blairs New Labour avviste å omgjøre. Labours nye manifest lanserer en 20-punkts plan for å styrke fagbevegelsens rolle, stillingsvernet og den enkeltes rettigheter i arbeidslivet. Det går inn for å omgjøre en rekke lover, blant annet for å gjøre det lettere å etablere og bli representert av fagforeninger.

Manifestet vil forby nulltimers-kontrakter, samt gi arbeidstakere som over en 12-ukers periode har arbeidet et fast antall timer, rett til fast stilling basert på dette timetallet. Det kreves videre at britisk lønnsnivå skal gjøres gjeldende også for utenlandske arbeidstakere i Storbritannia, samt at minstelønna skal økes fra £7,50 i dag til om lag £10 i timen innen 2020. Den eksisterende lønnsstoppen i offentlig sektor loves avviklet, og det skal slås ned på den økende tendensen til å bruke falske selvstendig næringsdrivende. Antallet personer med fagbrev skal dobles innen 2022.

Programmet går inn for å bruke det offentliges innkjøpsmakt til å disiplinere private virksomheter, blant annet ved kun å foreta innkjøp fra selskaper som anerkjenner fagforeninger samt etablerer et lønnstak for de høyest lønte.

Omfordeling
De økonomiske ulikhetene har økt formidabelt de siste tiårene i Storbritannia. Manifestet lanserer derfor en rekke tiltak for å komme dette til livs. Pensjoner foreslås økt med minst 2,5 prosent per år, eventuelt med det som er høyest av inflasjonen og den generelle lønnsøkningen i samfunnet. Pensjonsalderen er allerede vedtatt økt til 66 år i 2020, men Labour avviser å øke den ytterligere, slik de konservative har gått inn for. Skattene foreslås økt for å finansiere en styrking av de offentlige tjenestene, men bare for de fem prosent på toppen av inntektspyramiden. De lavtlønte loves skattelette.

Manifestet programfester gratis skolemat i grunnskolen – betalt for gjennom å innføre moms på skolepengene i private skoler. De svært upopulære høye skolepengene i høyere utdanning, på omkring 100.000 kr pr år, vil man avskaffe. Billettprisene i kollektivtrafikken loves kuttet. Det samme gjelder ventelistene på sykehusene, der man vil kutte med en million i løpet av parlamentsperioden – med en behandlingsgaranti innen 18 uker.

Investeringer – ikke nedskjæringer
Gjenoppbygging av økonomien og massiv jobbskaping utgjør ellers en sentral del av manifestet. I diametral motsetning til de omfattende nedskjæringer og innsparinger, som råder grunnen i hele EU, går programmet inn for en sterk økning av det offentliges innsats i økonomien.

Manifestet foreslår massiv satsing på investeringer i landets infrastruktur. Et mål er at 60 prosent av Storbritannias energi skal komme fra fornybare eller karbonnøytrale kilder innen 2030. Fracking går man inn for å forby. Et nasjonalt omstillingsfond foreslås etablert for å kunne investere 2700 milliarder kroner i løpet av et tiår. Det foreslås en nasjonal investeringsbank som skal kunne bidra med like mange milliarder kroner i utlån – i samarbeid med ett nettverk av regionale utviklingsbanker. Den kooperative sektor i økonomien foreslås fordoblet. Det legges opp til et omfattende program for boligbygging, ettersom Storbritannia i dag lider under en alvorlig boligkrise.

Konstitusjonelle reformer
Labours nye manifest ønsker også å modernisere og demokratisere Storbritannias institusjoner. Det går inn for å avskaffe det arkaiske Overhuset og heller innføre et valgt annetkammer i Parlamentet.

Manifestet går videre inn for å etablere et departement for fred og nedrustning og stanse deltakelse i ensidig erklærte, aggressive kriger (Corbyn er kjent for å ha motarbeidet britisk deltakelse i mange av de folkerettsstridige krigene, ikke minst i Midt-Østen, de siste tiårene – Irak, Afghanistan, Libya, Syria). En Labour-regjering vil umiddelbart anerkjenne Palestina som selvstendig stat.

Innen handelspolitikken sier manifestet nei til handelsavtaler som begrenser muligheten til offentlig eierskap og politisk regulering av de aktuelle sektorene. Det avviser også å inkludere investor-stat-tvisteløsningssystem i handelsavtaler. Labour vil arbeide for å avskaffe skatteparadis.

Sosialdemokratiets framtid?
Dette er i konsentrert form den politikken Labour gjorde comeback med – ved å skape entusiasme og framtidstro, særlig hos fagbevegelsen og de unge. Blant alle mellom 18 og 34 år støttet hele 63 prosent av velgerne Corbyns og Labours nye budskap. Mange karakteriserer det som en ytterliggående venstredreining. Selv om mye av dette riktignok er nye toner fra sosialdemokratiet i vår tid, holder imidlertid politikken seg godt innenfor tradisjonell sosialdemokratisk politikk – om vi går noen få tiår tilbake i historia.

Her i landet bidro Arbeiderpartiets knusende valgnederlag i 2001 til å svekke Jens Stoltenbergs markedsliberalisering av partiet. Ikke minst bidro fagbevegelsen til det gjennom en sterk mobilisering bak krav om en ny politisk kurs. Det resulterte i en mer radikal plattform – og seier – ved stortingsvalget i 2005. Også hos oss skapte dette entusiasme i brede kretser – både i fagbevegelsen og blant de unge – ikke minst ettersom flere markedsliberale reformer ble reversert.

Endringene innen Labour går imidlertid både mye lengre og er dypere forankret i partiorganisasjonen enn det som skjedde her i landet mellom 2001 og 2005. Hos oss ble den sittende ledelsen presset tilbake, først og fremst av fagbevegelsen, mens i Storbritannia har de nye, mer radikale, kreftene vunnet kontroll over partiapparatet. I Arbeiderpartiet har det derfor skjedd en delvis glideflukt tilbake til mer markedsliberale toner igjen, selv om det tette forholdet til fagbevegelsen fortsatt gjør at viktige enkeltkrav vinner fram, særlig innen arbeidslivet. Når partiets ledelse i dag ikke er i stand til å gi en klar støtte til kravet om profittfri velferd, som har en massiv oppslutning i befolkningen, samtidig som partiledelsen driver en utilslørt flirt med KrF og det sterkt markedsliberale og fagforeningsfiendtlige Venstre, så skaper ikke det akkurat entusiasme. Når partileder Jonas Gahr Støre dessuten påstår at «det er sterke, nesten naturgitte drivkrefter som bidrar til at vi får større forskjeller i Norge» og at «vi ikke kan styre unna disse kreftene så lenge vi ønsker å være en del av internasjonal økonomi» (Klassekampen, 19.7.2017), ja, så skjønner vi at de politisk-ideologiske krisesymptomene fortsatt preger også det norske sosialdemokratiet.

 

Bla i arkiv

Forfatter: <a href="https://velferdsstaten.no/author/for-velferdsstaten/" target="_self">For Velferdsstaten</a>

Forfatter: For Velferdsstaten

Alliansen For velferdsstaten kjemper for å opprettholde og videreutvikle de velferdsgoder og rettigheter som er vunnet gjennom lang tids faglig og politisk kamp her i landet. Vi avviser undergraving, kommersialisering og markedsorientering av våre velferdsordninger.