Grenser for private i barnevernet

Grenser for private i barnevernet

Av Helene Bank, For velferdsstaten

Barnevernet har vide fullmakter til å definere hva som er «barnets beste» og gjøre vedtak om dette. Siden det i bunn og grunn er en statlig maktutøvelse overfor borgerne er det derfor avgjørende at det er tillit til barnevernet og at det ikke er private aktører som utfører tvang overfor innbyggerne. Til tross for dette brukte 3 av 4 kommuner private aktører til å utføre offentlig lovpålagte barneverns-oppgaver i 2014 og 2015, ifølge en rapport fra Vista Analyse.

Flere medieoppslag høsten 2017 har satt fokus på problemene med at private aktører utfører offentlig myndighetsutøvelse på vegne av kommunene. For eksempel har Nordre land leiet inn en barnevernsleder for 2,2 millioner og en barnevernmillionær som fikk sparken etter dobbeltrolle i Oslo, jobber nå i barnevernvakten i Follo.

I Oslo kommune har det rødgrønne byrådet avviklet slike forvaltningskontrakter med private, men de har ikke instruert bydelene, der det fortsatt forekommer private saksbehandlere i barnevernet. Mari Trommald, direktør i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), uttalte til NRK at slik praksis kan være i strid med Barnevernloven (22.9.17.)

Fylkesmannen i Nordland ba i september 2015 Barne- og likestillingsdepartementet om å vurdere lovmessige begrensninger ved bruk av private innen barnevernet. Regjeringas svar, kom 24.10.2017. I brevet, som er sendt til fylkesmennene og Bufdir, understreker departementet at oppgaver som innebærer utøvelse av offentlig myndighet, ikke kan delegeres eller legges til private aktører.  Under visse forutsetninger kan imidlertid kommunene «la seg bistå» av private aktører. 

– Jeg forventer at direktoratet, kommunene og tilsynsmyndighetene vil følge opp føringene i brevet, og tror at det blir et nyttig virkemiddel for kommunene. Brevet kan også bidra til forutsigbare rammer for private aktører som ønsker å tilby bistand og tjenester på barnevernsområdet, sier Barne- og likestillingsminister Solveig Horne. 

Brevet er en konkret, ikke utfyllende, veiledning til kommunene om hvordan Barnevernloven skal forstås. Departementet gir svært detaljerte eksempler på hvordan kommunene ikke kan bruke private, og det vil antakelig føre til omfattende endringer i kommunal og statlig praksis.

 

Kort oppsummert:

  • Kommunen kan ikke delegere myndighetsutøvelse til private aktører.
  • Barnevernledelse kan ikke leies inn fra private.
  • Mottak og vurderinger av meldinger må gjøres av kommunalt barnevernsansatte.
  • Undersøkelser i hjemmet og intervjuer med barn som legger grunnlag for vedtak, kan ikke utføres av private.
  • Beslutning om henleggelse eller å fremme sak for fylkesnemnda gjøres av kommunen.
  • Enkeltvedtak og akuttvedtak etter Barnevernloven må gjøres av kommunalt ansatte.
  • Oppfølging og evaluering av vedtak skal gjøres av kommunalt ansatte.
  • Valg av fosterhjem og fosterhjemsavtale til det enkelte barn skal gjøres av kommunen selv.
  • Veiledning, oppfølging og kontroll av fosterhjem er en kommunal oppgave.
  • Oppfølging av vedtak om omsorgsovertakelse skal gjøres av barnevernet selv.
  • Krav om politibistand kan bare utføres av barneverntjenesten.

 

Kommunen har anledning til å «la seg bistå» av private når:

  • Private aktører leies inn som sakkyndige, men ikke til å gjøre selve vurderingene som fører til vedtak.
  • Private rekrutterer fosterhjem på generell basis, men ikke veileder det enkelte fosterhjem.
  • De bistår med tolketjenester.
  • De private har en spesiell kompetanse som kommunen trenger.
  • Kommunen har det overordnete ansvar for veiledning, oppfølging og kontroll med private institusjonsplasser og besøkshjem.

Som grunn for begrensningene i bruk av private vektlegger departementet overordnete hensyn i barnevernets konkrete myndighetsutøvelse. Det gjelder habilitet og rollekonflikter når det offentlige i tillegg kan være innkjøper av barnevernstiltak. Det gjelder også personvern og bruk av ikke-sikrede datasystemer. I all håndtering av mindreårige kreves politiattest. I disse forhold har kommunen det overordnete ansvar for å sikre at det skjer og Fylkesmannen har tilsyn. Private aktører og enda flere ledd kan føre til å systemet svikter. Derfor har departementet avklart ovennevnte begrensninger.

Brevet henvender seg spesielt til kommunene, men Bufdir inngår mange av de overordnete kontrakter med tiltak og fosterhjem. Det er Bufdir som i størst grad har avviklet offentlige barnevernsinstitusjoner og tiltak. De har gjort avtaler med kommersielt barnevern – en sektor som oppsiktsvekkende nok har blitt den mest lønnsomme sektoren i Norge (De Facto-rapport 2017).

 

Ideelle versus kommersielle – ikke endelig avklart

Brevet fra departementet avgrenser bruk av alle private, både ideelle og kommersielle aktører. Samtidig er det på gang et arbeid for å avklare hvilket handlingsrom det offentlige har til å velge å «la seg bistå» av ideelle aktører uten å legge barneverntjenester ut på anbud til kommersielle. Dette arbeid sier regjeringen vil være klart i desember 2017.

EFTAs overvåkingsorgan ESA har nylig konkludert i en klagesak fra NHO service om påstått diskriminering av kommersielle leverandører av barnevernstjenester. ESA ga Norge rett i at det var lov å utelukke kommersielle aktører fra konkurranser om helse- og sosialtjenester før 1.1.2017.

Helseminister Bent Høie mener likevel at ESAs begrunnelse gir åpning for fortsatt å prioritere  kjøp av tjenester fra ideelle institusjoner. Det er «[…]et positivt signal fra ESA som gir håp om å bedre de ideelles rammevilkår» mener Regjeringen. Nærings- og fiskeridepartementet skriver at «ESAs uttalelser trolig har betydning også for omfanget av adgangen til å reservere konkurranser om kjøp av helse- og sosialtjenester for ideelle aktører etter det nye anskaffelsesregelverket[…].» (kilde)

At private og kommersielle driver med veiledning og hele «verdikjeden» etter et barnevernsvedtak, er kjent. Ikke minst etter saken som førte til at Bufdir sa opp avtalen med den kommersielle Stiftelsen Fyrlykta. Den saken viste at det å styre og holde kontroll med hvem som er ideelle, er en krevende oppgave. Bufdir har følgende definisjon på ideelle:

a) Virksomheten har et ikke-kommersielt formål.

B) Virksomheten deler ikke ut overskudd til annet enn formålet til virksomheten.

c) Virksomheten er selvstendig og uavhengig av offentlige og kommersielle interesser.

Bufdir har imidlertid verken rutiner eller regelverk som kan sikre at alle midlene skal gå til formålet. Det vil bli en oppgave for regjering og Storting å legge til rette for det. For eksempel etter mal fra Danmarks selveiende institusjoner (se nederst i denne artikkelen), og lovverk som sikrer at alle bevilgete midler går til formålet. 

Forfatter: <a href="https://velferdsstaten.no/author/for-velferdsstaten/" target="_self">For Velferdsstaten</a>

Forfatter: For Velferdsstaten

Alliansen For velferdsstaten kjemper for å opprettholde og videreutvikle de velferdsgoder og rettigheter som er vunnet gjennom lang tids faglig og politisk kamp her i landet. Vi avviser undergraving, kommersialisering og markedsorientering av våre velferdsordninger.