Av Linn Herning, daglig leder i For velferdsstaten og forfatter av Velferdsprofitørene.
Opprinnelig publisert i Fagbladet Økonomi og samfunn nr 2/2017.
Når et stort flertall av befolkningen ikke ønsker velferdsprofitører i Norge,[i] men de allikevel finnes, bør vi spørre oss hvorfor. En av forklaringene er velferdsprofitørene, og deres allierte, sitt arbeid med lobbyisme og PR.
Ettersom hver skattekrone som havner i lomma på en velferdsprofitør har gått igjennom en politisk beslutningsprosess, er det avgjørende for velferdsprofitørene å påvirke politikerne. Dette gjøres både gjennom direkte lobbyisme og indirekte påvirkning av den offentlige debatten, gjerne omtalt som Public Relations (PR)-arbeid. I et demokrati er begge deler legitime strategier for å påvirke politikken. Likevel er det åpenbart at velferdsprofitørene har et overtak i kraft av sine store økonomiske muskler. De gjerne setter inn noen millioner, for å forsvare markedsandeler verdt milliarder. Dessuten likner deler av deres «informasjonsarbeid» på ren propaganda. Det er derfor god grunn til å se nærmere på velferdsprofitørenes PR- og lobbyarbeid.
Stort sett er formen på dette arbeidet svært likt alt politisk påvirkningsarbeid. Selskapene og interesseorganisasjonene sender informasjonsmateriell til politikere, henvender seg direkte via telefon, epost eller ber om møter, skriver i aviser o.l. Her er det ikke formen som er problematisk, men innholdet. Men det finnes også mer problematiske arbeidsformer i velferdsprofitørenes verktøykasse. La meg gi noen eksempler på problematiske arbeidsformer, før vi ser på hovedutfordringen, nemlig innholdet.
I Sverige er det avdekket at Svensk Næringsliv, NHOs søsterorganisasjon, gjennom PR-byrået Prime betalte aktive politikere i Socialdemokraterna for å dra partiet mot høyre før, under og etter valgkampen 2010. Et av de sentrale temaene var de kommersielle aktørenes rolle i velferden. Uten at det fremgikk at de var betalt av næringslivet, deltok navngitte politikere i debatter som talspersoner for sosialdemokratiet og snakket næringslivets sak.[ii] Daniel Suhonen, sosialdemokrat og forkjemper for profittfri velferd, har presist omtalt dette som næringslivets trojanske hest i arbeiderbevegelsen.[iii] I Norge er ikke sike grove tilfeller av politisk korrupsjon kjent, men svingdørene mellom politikk og PR-oppdrag på næringslivets vegne er mange også her i landet. Det mest velferdsprofitørrelevante eksempelet er Bjarne Håkon Hanssen. Hans første oppdrag som PR-konsulent i First House var å endre politikken til den rødgrønne regjeringen som han selv nylig hadde vært statsråd i. Betalt av barnehagekonsernet Espira, skulle Hanssen bidra til å stanse regjeringens forslag om strengere regulering av privat profitt i barnehagesektoren.[iv]
Utover å kjøpe politisk innflytelse og troverdige talspersoner, har en viktig arbeidsform for forkjemperne for velferdsprofitt vært å true kritikere med ulike former for søksmål og represalier. Et sentralt virkemiddel har vært å true politikere med å ta avgjørelser til ESA-domstolen.[v] Dette har fungert godt tidligere og overfor mindre kommuner som frykter langvarige og ressurskrevende saker. Etter det politiske skiftet i Oslo i 2015, ser vi imidlertid en stor vilje til å ikke la seg true, men heller ta opp den politiske og juridiske kampen. Noe som også har resultert i viktige juridiske avklaringer.[vi]
En annen strategi er å gå etter journalister som skriver kritiske saker og true dem med å klage sakene inn for Pressens Faglige Utvalg (PFU) eller «ta rettslige skritt» dersom sakene ikke fjernes eller endres. Jeg ble selv nylig oppringt av helsebemanningsbyrået Konstali Helsenor med krav om at For velferdsstaten skulle fjerne nettsidesaker fra 2011 som omtalte at dette firmaet hadde mistet kontrakter i flere kommuner på grunn av alvorlige og systematiske brudd på Arbeidsmiljøloven. Hvorfor lenkene til de aller fleste mediesakene vi baserte våre nettsidesaker på ikke lenger fungerer, kan man bare spekulere i. En av de grovere sakene vi kjenner til i Norge, var da helsebemanningsbyrået Orange Helse truet forskningsstiftelsen De Facto med søksmål etter en rapport om firmaets drift og avtaler med Bergen kommune.[vii] Hverken For velferdsstaten eller De facto lot seg skremme av disse truslene. Det har da også vist seg at dette var tomme trusler. Dessverre har vi ingen oversikt over hvor mange som har latt seg skremme. Bakgrunnen for slike saker er at selskapene er avhengige av godt omdømme.
Mens noen går etter kritiske journalister og kritiske stemmer, jobber andre intenst med å plassere reklameliknende glad-saker i media. Dette er grunnen til at man for eksempel kan få inntrykk av at kommersielle sykehjem jevnt over har et bedre kulturtilbud enn kommunale. For mens de kommersielle ofte inviterer pressen til sykehjemmets kulturarrangementer, står ikke presseinnsalg og mediaomdømme like langt fremme i de kommunale sykehjemmene. Slik skapes et glansbilde av kommersielle velferdsleverandører, som ikke gjenspeiler virkeligheten.
Selv om det er viktig å være oppmerksomme på PR- og lobbyismearbeidets former, er innholdet i det som fremmes vel så viktig. Å forstå avstanden mellom velferdsprofitørenes politiske retorikk og virkeligheten er helt sentralt for å forstå hvordan debatten dreies i deres favør. Å avdekke dette var derfor helt sentralt i boka Velferdsprofitørene, som også har undertittelen «penger, makt og propaganda i de norske velferdstjenestene», og i alt det politiske arbeidet de senere årene.[viii]
I retorikken er det noen sentrale grep som går igjen. Det viktigste er å fokusere debatten mot motsetningsparet «offentlig» versus «privat», fremfor det skillet som velferdsprofitt-debatten fremhever, nemlig motsetningsparet «for-profit» og «non-profit». Ved å insistere på å snakke om «de private» kan kommersielle konsern som eies av finansielle oppkjøpsfond fremstille det som om de er i samme båt som ideelle aktører som foreldredrevene barnehager eller ideelle stiftelser, selv om realiteten er at de kommersielle aktørene er i ferd med å fortrenge de ideelle aktørene. Den politiske retorikken er altså at «de private» er i samme båt, mens realiteten er en dramatisk kommersialisering. Mesteren i denne kunsten i Norge, er Private Barnehagers Landsforbund (PBL) som organiserer både ideelle og kommersielle barnehager, men som lenge har fungert som de kommersielle barnehagenes viktigste våpendrager. Et eksempel er PBL-videoen «Historien om barnehagene». Den ble publisert midt i valgkampen og må sies å være et aktuelt objekt for studier av politisk propaganda i vår tid.[ix]
Et annet viktig grep er å dreie debatten mot utbytte i enkeltselskap fremfor helheten av strategier som eiere av kommersielle velferdskonsern kan bruke for å hente ut privat profitt, som for eksempel ved høye styrehonorarer eller salg av tjenester til andre selskaper man selv eller nærstående eier. Gjennom utsagn som «vi tar ikke utbytte» eller «vi har ikke tatt ut utbytte fra barnehagedriften», gir eierne inntrykk av at de ikke tjener penger på skattefinansierte velferdstjenester. Slike retorisk gjennomtenkte uttalelser kan på samme tid være helt sannferdige, men samtidig dekke over at penger er hentet ut på andre måter eller fra andre selskaper dit velferdskronene er flyttet. I barnehagene har det for eksempel vært vanlig å skille barnehagedrift og eiendom. Da kan eier si at «vi har ikke tjent en krone på barnehagedrift. Vi har tjent alle våre penger på eiendom», uten å nevne at alle pengene i eiendomsselskapet kommer fra nettopp barnehagen – der både driften og eiendommene i stor grad er finansiert av offentlige midler.[x] En annen påstand i samme lei er «alt overskudd reinvesteres i virksomheten». Dette gjelder særlig når overskudd settes i egenkapitalen. Dette kan naturlig nok brukes til reinvestering, men det kan også brukes som verdiøkning i påvente av videresalg av virksomheten og slik kun fungerer som en utsettelse av realisert profitt.
Kampen om velferdsprofitørenes rolle i samfunnet, er i aller høyeste grad også en kamp om hvem som skal få beskrive virkeligheten. Er kommersielle aktører i velferden mest et problem eller mest en løsning for fremtidens skattefinansierte velferdstjenester? For velferdsprofitørenes del er utfallet av dette et være eller ikke være. At de legger store ressurser på PR- og lobbyarbeid er derfor bare å forvente. Deler av denne kampen utkjempes med ordinære, politiske virkemidler slik som informasjonsmateriell fra begge parter. Den interesserte leser kan for eksempel ta for seg NHO Service sitt hefte «Myter og fakta om konkurranse» og sammenlikne den med kampanjen Velferd uten profitt sin pamflett «Stans velferdsprofitørene på 1-2-3. Fakta og argumenter om profitt i velferden» og selv gjøre opp sin mening. En stor forskjell i dagens debatt om dette og den man hadde på 90-tallet, er at effektene av kommersialisert velferd blir stadig tydeligere ettersom konkrete erfaringer kommer frem. Velferdsprofitørene har lenge brukt kjøp av kvalitets- og innsparingsrapporter fra konsulentfirmaer som sine sannhetsvitner.[xi] Gjennomslaget for slik kjøpt kunnskap er derimot i ferd med å vike for mer virkelighetsnære beskrivelser av velferden. Selv om det fortsatt er lite uavhengig forskning på dette området, begynner dokumentasjons- og erfaringstårnet å reise seg. En del av den kjente kunnskapen fra Skandinavia oppsummeres i den 855 sider lange svenske statsutredningen Ordning och reda i velferden (SOU 2016:78).[xii]
Deler av lobby- og PR-arbeidet er en del av en demokratisk, offentlig debatt. Det som skjer i det skjulte er mer problematisk, og naturlig nok også vanskeligere å avdekke. For å forstå hvordan velferdsprofitørene legger sine lobbystrategier, må man analysere hvor de viktigeste kampene står. I det politiske landskapet står slaget om hvor Ap, Sp, KrF og MDG faller ned i denne saken. (Høyre, Frp og Venstre har tydelig tatt rollen som velferdsprofitørenes forkjempere, mens SV og Rødt begge gikk til valg på profittfri velferd.) Det er derfor grunn til å tro at lobbyismen – både den åpne og den skjulte – overfor disse partiene vil styrkes betraktelig i tiden som kommer.
I Sverige, der omfanget av og debatten om profitt i velferden har nådd enda større høyder enn i vårt land, omtales i dag velferdssektoren som den samfunnssektoren med mest lobbyisme. Bortsett fra at Norge har oljebransjen i tillegg, er det ingen grunn til å tro at det vil bli særlig annerledes her til lands. Særlig ikke så lenge velferd ser ut til å være et vel så lukrativt, og betydelig mer stabilt, investeringsobjekt enn olje. Men velferden er fortsatt skattefinansiert. Og skattepengene bevoktes fortsatt helt og holdent av våre politikere. Derfor går veien til sugerør i velferdskassene alltid gjennom politikken.
[i] Det er gjennomført ulike meningsmålinger om dette temaet og svarene varierer en del med spørsmålsstillingen med viser jevnt over stor motstand mot profittbasert velferd. Se for eksempel: http://www.verdidebatt.no/innlegg/11631668, https://fagbladet.no/nyheter/undersokelse-folk-flest-sier-nei-til-velferdsprofitt-6.91.476243.7192d76f29 eller http://www.klassekampen.no/article/20170904/ARTICLE/170909987
[ii] «Fyra miljoner för kampanjhjälp från ex-sossar» Aftonbladet 17.12.2010.
[iii] «En trojansk häst i arbetarrörelsen», Daniel Suhonen, Aftonbladet 20.12.2010.
[iv] Saken ble kjent gjennom NRK 29.07.2010 https://www.nrk.no/norge/pr-hanssen-jobber-mot-de-rodgronne-1.7229215
[v] For eksempler se kapittelet «La oss vifte med EØS-avtalen, så gir de seg sikkert» i boka Velferdsprofitørene (Manifest: 2015).
[vi] Dette gjelder særlig saken om mulighetene til å reservere anbudsrunder for ideelle aktører innen barnevernet der Oslo kommune har vunnet fram i flere rettsinstanser og også fått godkjenning av praksisen fra ESA.
[vii] https://fagbladet.no/nyheter/vikarbyra-vurderer-soksmal-mot-forskningsstiftelse-6.91.292736.dc661d58e6
[viii] Dette kommer også godt fram i Wegard Harsvik sin bok Blåkopi (Res publica: 2013). Se også Velferdsprofitørene (Manifest:2015), Profittfri velferd (Manfiest:2017), Stans velferdsprofitørene på 1-2-3 (Manifest:2017), Milliarder, ikke mennesker (FLT:2017) og kampanjen Velferd uten profit (www.velferd-uten-profitt.no)
[ix] https://www.facebook.com/pbl.no/videos/1643292219048748/?hc_ref=ARSxLDCYkfeASBRb9wiY49dT-u46l4IvlwVtN4-nfaoYFoFkhS3moM2Gvk-biSUL3Os
[x] For gjennomganger av dette se «Profitører tar ikke utbytte» av Asbjørn Wahl i Dagsavisen 7.09.2017 og boka Velferdsprofitørene (Manfiest:2015).
[xi] Se kapitlene «Magiske innsparingstall halverer prisen på sykehjem» og «Kostandskutt uten kvalitetsreduksjoner eller dårligere arbeidsvilkår?» i Velferdsprofitørene (Manifest:2015), eller «Sparer vi milliarder på private?» av Helene Bank i Klassekampen 11.07.17) eller «Magiske innsparingstall fra Private barnehagers Landsforbund» (07.06.2017 www.velferd-uten-profitt.no)
[xii] SOU 2016:78. For annen skandinavisk forskning se for eksempel Ole Helby Pedersen (http://forskning.ruc.dk/site/da/persons/ole-helby-petersen(b6063efb-2dc5-4ae3-ac94-aa35f27b0765).html) For ny forskning om økning av kommersielle aktører og nedgang i ideelle aktører se også Sivesind, Karl Henrik (2017). The Changing Roles of For-Profit and Nonprofit Welfare Provision in Norway, Sweden, and Denmark, In Karl Henrik Sivesind & Jo Saglie (ed.), Promoting Active Citizenship. Markets and Choice in Scandinavian Welfare. Palgrave Macmillan.