Av Linn Herning
Publisert på fagbladet.no 13.08.2018
I 2011 sprakk den første store saken knyttet til rovdrift på ansatte i kommersielle helse- og velferdskonsern. Adecco-skandalen med ulovlige arbeidskontrakter, ingen overtidsbetaling, stor andel ufaglærte, ulovlig lange vakter, ubetalt pensjon og feriepenger – og ikke minst alt for få folk på jobb. Til sammen ble det avdekket at det hadde vært 5.218 færre sykepleiere og 21.599 færre hjelpepleiere på jobb enn det firmaet var kontraktfestet å tilby pasientene.
Adecco-sjefen trakk seg fra alle verv i NHO, og NHO Service måtte ta sterk avstand fra lovbruddene som ble avdekket. Det var riktig nok en annen direktør i NHO Service på det tidspunktet, men at ingen i organisasjonen husker denne skandalen er vanskelig å tro.
I 2015 var det Attendo hjemmetjeneste sin tur. Avsløringer i frifagbevelse.no om ulovlig overtid og ekstremt høyt arbeidspress ble bekreftet av Arbeidstilsynet. Dette selskapet har vært i hardt vær både i Sverige og Danmark knyttet til rovdrift på ansatte. Attendo er medlem i NHO Service og for tiden sitter Attendos markeds- og kommunikasjonssjef Geir Hansen i NHO Service sitt bransjestyre for Helse og velferd.
I det styret sitter også Nils Paulsen, eier av det omstridte selskapet Orange Helse som har mistet flere kontrakter nettopp på grunn av alvorlige brudd på Arbeidsmiljøloven. Da Helseforetakenes innkjøpsservice sa opp sin rammeavtale med Orange Helse i 2016, kan man i oppsigelsesbrevet lese: «Samlet er bruddene av en slik karakter at det er uforenlig med kravene som stilles for å være en kompetent og kvalifisert leverandør av helsepersonellvikarer». Dette selskapet har NHO Service gitt utmerkelsen «Kvalitetsmerke for bemanningsbransjen». Nils Paulsen har etter all kritikken omdøpt alle sine virksomheter, men fortsetter innen BPA og hjemmetjenester under navnene Assent AS og Bohjemme AS.
At omsorgsfirmaer foretrekker kontraktørvirksomhet fremfor å ansette de som jobber for seg, bør heller ikke være nytt for NHO Service. I deres bransjestyre sitter også Arve Lund, rådgiver og advokat i Boenheten AS. I 2010 skrev selskapet på sine hjemmesider at «Ingen av miljøarbeiderne i Boenheten er fast ansatte, alle er selvstendig næringsdrivende gjennom sitt enkeltmannsforetak.» Selskapet Boenheten er siden kjøpt opp av det svenske omsorgskonsernet Team Olivia, og hvordan selskapet i dag forholder seg til de som utfører arbeidet, vet jeg ikke. Men at Aleris sin praksis med å ikke ansette folk i skikkelige stillinger er noe helt nytt for dette bransjen og for NHO Service, er bare tull.
Aleris-saken er ikke en enkeltsak. NHO Service er høyst klar over det. Når de likevel fortsetter å kalle det enkeltsaker hver gang slike saker kommer, er det fordi de ikke vil innrømme at rovdrift på ansatte er et systemproblem i den kommersielle delen av velferden. Forklaringen på det er enkel. Velferdstjenester er arbeidsintensive tjenester der mellom 80 og 90 prosent av kostnadene er personalkostnader. Når man skal hente ut privat profitt fra disse tjenestene, er det åpenbart at man forsøker å kutte i personalkostnader. Derfor er det også på dette området vi ser den store «innovasjonen» fra velferdsprofitørene.
Høyres Heidi Nordby Lunde er nok smittet av NHO Service sitt strategiske hukommelsestap når hennes kommentar til Aleris-saken er at «Arbeiderpartiet, SV og Rødt går langt i å generalisere enkelthendelser og forlange innstramminger for hele bransjer». I tillegg til at hun trolig er kjent med flere av de sakene som står nevnt ovenfor, så er Norby Lunde nestleder i Arbeids- og sosialkomiteen på Stortinget og kan neppe ha oversett saken om selskapet Din utvikling. Dette selskapet leverer arbeidsinkluderingstiltak til Nav og har benyttet seg av akkurat samme forretningsmodell som Aleris, innleie av selvstendig næringsdrivende fremfor ansettelser.
I vinter konkluderte advokatfirmaet Wiersholm på vegne av Nav følgende: «At de innleide veilederne ikke har hatt status som arbeidstagere overfor Din Utvikling er et brudd med norsk lov, og et brudd med rammeavtalen inngått med Nav.»
Det er altså lite nytt med Aleris-saken. Tvert imot er det godt grunnlag for å advare mot en utvikling med rovdrift på ansatte i kommersialiserte delene av de offentlig finansierte velferdstjenestene. Jeg kunne nevnt mange flere konkrete saker. Dessverre. At de kommersielle velferdskonsernene og deres våpendragere i NHO Service og Høyre forsøker å benekte det, bør ikke overraske noen. De har en dårlig sak og tyr til desperate virkemidler.
Desto viktigere er Fagforbundets søksmål og den økende motstanden mot velferdsprofitører på alle fronter. Velferdstjenester som er offentlig finansierte, er under full politisk kontroll. Den enkleste måten å stoppe velferdsprofitørene og deres metoder er å si at profittmotiverte selskaper ikke skal få drive offentlig finansiert velferdstjenester. På veien dit står mange viktige slag i rettsaler, stortingssal, media og rundt om i landets alle kommuner.
For Aleris-saken er ikke en enkeltsak, men et utslag av et system der privat profitt på skattefinansierte velferdstjenester hentes ut gjennom rovdrift på ansatte.