Publisert i Dagsavisen 05.11.2018
Helene Bank og Cathrine S. Amundsen, For velferdsstaten
Dagens offentlige støtte til barnehager premierer kommersiell barnehagedrift, fordi sektoren reguleres som om det ikke finnes kommersielle aktører. Staten betaler gjennom romslige tilskudd og lavere skatteinntekter, de ansatte betaler for de kommersielle barnehagekonsernenes profitt gjennom lavere pensjon og bemanning. Barna betaler ved at det blir vanskeligere å satse på kvalitet. Dagens organisering er et problem for utviklingen av de norske barnehagene, og det er trolig i strid med EØS-regelverket. Det er på høy tid at Stortinget rydder opp.
I dag har kommersiell barnehagedrift en årlig egenkapitalavkastning tre ganger høyere enn gjennomsnittet på Oslo Børs, ifølge rapport bestilt av Kunnskapsdepartementet (BDO, 2018). BDO dokumenterer også at det har vært en betydelig oppbygging av verdier i form av «urealiserte eiendomsverdier og egenkapital» blant de største aktørene. Noe av gevinstrealiseringen er investert i utlandet og andre markeder. Samme rapport slår fast at barnehagesektoren preges av lav finansiell risiko. Årsaken til sektorens lave finansielle risiko er at barnehagene er gitt sikker offentlig finansiering, og ved salg av barnehagene gis neste eier videre tilskudd til drift. I tillegg vet vi at de kommersielle barnehagene får tilskudd til pensjonsutgifter de ikke har.
De private barnehagene, kommersielle og ideelle, får sin offentlige støtte beregnet ut ifra kostnadsnivået i de kommunale barnehagene. De private barnehagene får 13 % av lønnsutgiftene i de kommunale ordinære barnehagene til pensjonssparing, helt uavhengig av hvilke kostnader de har. Flere studier har vist at det er betydelig differanse mellom tilskuddet til pensjon og de faktiske pensjonsutgiftene. I 2013 hadde de private barnehagene i gjennomsnitt 4 % i pensjonskostnader som andel av lønnskostnader. Disse forutsetningene gjør barnehager attraktive som spekulasjonsobjekt.
Høyskolen i Innlandet dokumenterer i en ny rapport at salgsgevinsten i ni kontrollerte barnehager i 2016 var 622 millioner kroner. Mange hundre millioner av dette er beholdt ubeskattet i konsernene. Eierne av konsernet Trygge Barnehager AS har alene tatt ut over 900 millioner kroner fra sitt barnehagekonsern og investert pengene i andre prosjekter. Nesten like mye er tapt i oljevirksomhet (Aftenposten 23.04.28). Ja, vi snakker fortsatt om barnehager!
Dette er virkeligheten i norsk barnehagesektor anno 2018. Ved Stortingets behandling av barnehageloven i 2012 ble det slått fast at støtteregimet for norske barnehager harmonerte med statsstøttereglene i EØS- avtalen. ESA skrev i 2012 om norsk barnehagesektor: «Regelverket, inklusive bestemmelser som skal sikre at offentlige tilskudd går til barnehageformål som ble foreslått i høringsnotatet, regulerer barnehagedriften på en slik måte at det er lite rom for kommersielle tilpasninger. ESA konkluderer derfor med at barnehagedrift slik den nå vil bli regulert i Norge, i utgangspunktet er av ikke-økonomisk karakter.» (Prop. 98 L (2011–2012))
ESAs beskrivelse i 2012 ligner svært lite på norsk barnehagesektor anno 2018.
Telemarksforskning dokumenterer i rapport til Kunnskapsdepartementet (2018) at private barnehager har flere barn per voksen enn kommunale barnehager. De dokumenterer også at når tilskuddsnivået øker så øker de kommunale og ideelle barnehagene sitt kostnadsnivå for eksempel ved å ansette flere folk, mens de kommersielle kjedene øker sitt overskudd.
Med andre ord vil en kommune som i dagens reguleringsregime prioriterer barnehagesektoren høyt få økt kvalitet i offentlige og ideelle barnehager (forutsatt at de driver godt), mens i de kommersielle barnehagene vil innbyggernes penger gå til økte overskudd. Mange kommuner kan komme til å betakke seg, de har nok å bruke felleskapets penger på, som sykehjem og skole. De store gevinstrealiseringene kan vise seg å være til direkte hinder for økt kvalitet i alle barnehagene.
Det har også vist seg svært vanskelig for kommuner å benytte dagens barnehagelov til å kreve tilbakebetaling av penger som ikke er brukt på barnehage. Regjeringen har også gjennom Fylkesmannen innsnevret tolkningsrommet for krav om tilbakebetaling.
Det er få som ønsker anbud for barnehager og skoler. Stortingets flertall har tvert imot gjort flere vedtak for å demme opp for de råeste markedsutslagene av anbudskonkurranser i den øvrige velferden vår, mot den sittende regjeringens stemmer riktignok. Stortingsflertallet må nå ta regulering og finansiering av barnehage på alvor. Vi ønsker oss barnehager som er permanente institusjoner i lokalsamfunnet, der eierne er kjente og ansvarlige overfor foreldre, kommune og ikke minst de ansatte.
Folkevalgte må få større kontroll over barnehagesektoren og lage et regelverk og en finansieringsordning som sikrer at pengene som bevilges barnehage kommer barna til gode. Dette har også vært Stortingets uttalte intensjon ved tidligere endringer av barnehageloven. Nå må vi få reguleringer som virker. Barnehagene er tross alt betalt av foreldre og fellesskapet, og de er til for barna som tilbringer hverdagene sine der – ikke for finansspekulanter og eiere med kommersielle behov.
Stortinget behandler nå et forslag om å legge fram en plan for opptrapping av offentlig og ideelt eierskap og drift, for å sikre at barnehagene drives av offentlige eller ideelle aktører. Det foreslås også å innføre meldeplikt og forkjøpsrett for kommunen ved salg av barnehager, og å innføre krav om at når en barnehage selges, så må ny eier søke om tilskudd på nytt. Disse forslagene er viktige som del av en verktøykasse for strengere regulering av og mindre spekulasjon i barnehagesektoren. Vi håper stortingsflertallet er klare til å starte den helt nødvendige oppryddingen og som et første skritt støtter forslagene.