Av Helene Bank, For velferdsstaten
Trykket i Klassekampen 6.8.2019
Jeg beskriver i Klassekampen 5. juli hvordan våre demokratilover: Forvaltningsloven, Offentleglova og Arkivloven ikke gjelder for private aktører, som finansieres av og leverer velferdstjenester til det offentlige.For aksjeselskap, som alle de kommersielle er organisert som, gjelder aksjeloven og rett til hemmelighold av det de definerer som forretningshemmeligheter. Foreldre, foresatte, media, fagforeninger, folkevalgte og vanlige innbyggere har altså mer begrenset innsyn enn om det offentlige driver selv.
Torbjørn Furulund fra NHO service og helse hevder i sitt svar at «oppdragsgiveren kan kreve innsyn som er nødvendig» og at «Private leverandører i avtale med det offentlige må dokumentere bemanning, forsvarlig behandling av pasientopplysninger og journalsystemer, avvikshåndtering, og en rekke andre krav med nøyaktige det samme lovverket som hvis tjenesten skulle vært utført av kommunen». Dermed mener han at «Kontroll er sikret».
Jeg tror jeg må forklare meg tydeligere for NHO. Jeg vil minne om at jeg siterte NHOs eget brev til Stortinget i mitt innlegg. NHO vil ikke at deres kommersielle medlemsbedrifter skal dekkes av disse lovene. At kommunen kan lage krav i kontraktene med de private vil ikke i det hele tatt bety de samme lovene som det offentlige.
NHO viser til det offentliges andre innkjøp av varer og tjenester fra næringslivet.
Som et eksempel vil jeg nevne firmaet Orange Helse AS, i dag Sydvest prosjekt AS (Org nr: 991 394 885). De hadde et heller dårlig rykte i tidligere kontrakter, og skulle nå levere helse- og omsorgstjenester under den såkalte brukervalgsordningen i Oslo.
Da SVs Ivar Johansen som bystyrepolitiker i 2015 ba om innsyn i betingelsene av relevans for innbyggere og politisk styring av våre folkevalgte var svaret et dokument på 208 sider, der 83 prosent av dokumentet var sladdet. Sirka 98 prosent av det som ikke fra før er offentlig dokumentasjon var sladdet. Nær all dokumentasjon – leverandørens tekniske og faglige kvalifikasjoner, rutiner for rekruttering, oppfølging av medisinering, rutiner for avvik og rutiner for arbeidsdeling og samarbeid med fastlege, kontroll med språkferdigheter, rutiner for ernæringstilstand, rutiner for bruk av tolk, med mye mer – var sladdet. Forretningshemmeligheter!
Svar fra daværende byråd for helse og omsorg, Aud Kvalbein (7.5.15, notat 82/2015), var at disse tema ville bli fulgt opp i «kontraktoppfølgingsmøter». Til og med «Egenrapporteringsskjema» og «Kompetanse hos driftsansvarlig» var sladdet.
Dette, Torbjørn Furulund i NHO, er ikke tilstrekkelig demokrati, innsyn og trygghet for brukere, pårørende, folkevalgte og oss som innbyggere, i dagens samfunn. Hvordan skal vi vite hva vi kan kreve av folk som går inn i hjemmene til våre eldre og syke? Samarbeidsavtaler med ideelle aktører kan gjøres på annen måte, slik at de ikke må sikre forretningshemmeligheter.
Derfor er kravet at kommersielle aktører og aksjeselskapene må ut av velferden og at våre demokratilover skal gjelde for aktører i velferden så avgjørende.