Av Cathrine Strindin Amundsen og Linn Herning
Trykket i Klassekampen 17.8.2019
Høyresidens fortelling om de norske velferdstjenestene er i beste fall kreativ historieskriving, men den tenderer mot ren historieforfalskning. Solberg-regjeringene fører politikk for å oppheve det tradisjonelle skillet i blandingsøkonomien mellom velferdstjenester finansiert av fellesskapet og kommersielle markeder. Høyre snakker om «mangfold» og «valgfrihet». NHO og Spekter om «velferdsmiks», NHO har lansert nyordet «proffentlig». Civitas Kristin Clemet har utviklet en historie der påstanden er at de som forsvarer at penger fellesskapet bevilger til velferdstjenester skal gå til tjenestene og ikke privat fortjeneste, er venstreradikalere som bryter med fortiden (blogg 9. juli). Statsministeren følger opp og «advarer Støre mot ytre venstre i barnehagepolitikken» (Dagens Næringsliv 5. august). NHO lanserer under Arendalsuka sin egen analyse, «Kvalitet19».
Høyresidens slagord og fortelling tilslører den mest sentrale utviklingen i de norske velferdstjenestene de siste årene: Sektorene er omdannet fra samarbeid til brukernes beste til markeder der økonomien er i fokus, og vi har sett en dramatisk kommersialisering på bekostning av både de ideelle og de offentlige tjenestene. Velferdstjenestene er blitt de nye jaktmarkene for kommersielle aktører og finansielle investorer som med stor interesse ser stabil kapitalstrøm og lite risiko. I valgkampen gir NHO og Spekter drahjelp til regjeringen (og sine medlemmer) med kampanjen «Velferdsmiks». Der kan vi lese: Vi får en velferdsmiks ved å bygge videre på den tradisjonen vi har i det norske velferdssamfunnet for samarbeid mellom offentlig, privat og ideell sektor, og gjøre mer av det som allerede fungerer. Det er, og skal være, et offentlig ansvar å sørge for at alle får de helse- og omsorgstjenestene de har behov for. Men når tjenestene skal ytes, trenger vi et mangfold av alternativer.
Det er ingen tradisjon i Norge for å la markedskonkurransen og fortjenestemotiv råde i velferden. Utviklingen der stadig flere kapitaleiere slippes inn i de offentlig finansierte velferdstjenestene svekker fundamentet i den nordiske velferdsmodellen som bygger på en blandingsøkonomi der en skiller mellom forretning og forvaltning, privat og offentlig sektor. I denne modellen har velferdstjenestene vært drevet i offentlig regi, i samarbeid med ideelle og frivillige. Så langt har høyresidens bidrag i valgkampen vært å tildekke dette.
«Velferdsmiks» sin fortelling bryter med historisk kunnskap. De nordiske velferdsstatene bygde ut store offentlige sektorer for å dekke behov i samfunnet som markedet ikke dekker. Rettferdig geografisk og sosial fordeling forutsetter fellesskapsløsninger fordi det ikke er bedriftsøkonomisk lønnsomt, men samfunnsøkonomisk lønnsomt, å sikre et likeverdig tilbud. Blandingsøkonomien har lagt grunnlaget for en rettferdig fordeling i den nordiske modellen. Private kapitaleiere med mål om kommersiell avkastning måtte rette sin innsats inn mot næringsvirksomhet med reell innovasjon og nye arbeidsplasser. Staten har støttet de private markedene ved å legge rammebetingelser og gjennom et fungerende trepartssamarbeid mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og staten. Velferdsstaten har understøttet et konkurransedyktig næringsliv. Den nordiske modellen er derfor brukt som eksempel på at markedsliberalistiske teorier om at ulikhet er en forutsetning for økonomisk vekst, ikke stemmer. Nå står dette i fare.
Noen eksempler: Når oppkjøpsfondet Altor kjøper opp den norske barnehagekjeden Gnist og eierekteparet sitter igjen med 356 millioner (Dagens Næringsliv, 6. august), bryter det med norsk tradisjon. Når nesten halvparten av norske barn i barnevernsinstitusjoner i dag er i kommersielle selskapers omsorg, er det et brudd med tradisjonen. Nesten hele den kommersielle barnevernssektoren er konsentrert i fem konsern, og svenske Stendi, Human Care og Team Olivia har tilknytning til oppkjøpsfond og skatteparadis.
Unicare Holding AS er delvis norskeid, men majoritetseierskapet er i et London- basert oppkjøpsfond. Aberia Ung AS er norsk, eid av Adolfsen-brødrene, som har blitt milliardærer blant annet på å drive offentlig finansierte velferdstjenester. Avkastning på investert kapital i barnevernet er 22-23 prosent i årene 2011-2015 og mellom 10 og 20 prosent etter 2015. Gjennomsnittet for norsk næringsliv har ligget på 7-8 prosent.
Når Aleris i 2018 solgte sitt selskap som drev barnevern, eldreomsorg, psykisk helsetjenester og BPA til svenske Ambea og fikk gjelden redusert med 2.6 milliarder, er det brudd med den norske tradisjonen. Under navnet Stendi kontrollerer de nå om lag 25 prosent av det offentlig finansierte private helse- og omsorgsmarkedet i Norge. Når regjeringen vil innføre fri etableringsrett for kommersielle selskaper med kommunal finansieringsplikt i eldreomsorgen og kaller det fritt brukervalg, er det et brudd med den norske tradisjonen.
Høyresiden vil intensivere denne overføringen av verdier fra fellesskapet. Dette er langt mer radikalt enn de innrømmer. Det er ikke så veldig lenge siden det var relativt bred oppslutning om at samfunnet skulle bygges på en blandingsøkonomi. Historikeren og høyremannen Francis Sejersted skrev i sin bok «Sosialdemokratiets tidsalder» om hvordan grunntanken bak oppbyggingen av den svenske og norske velferdsstaten var at fellesskapsløsninger ville gagne hele samfunnet. En befolkning med små økonomiske og sosiale forskjeller vil også bidra best til BNP. En positiv identitet var knyttet til å delta i dette prosjektet. Problemene oppstår når fellesskapstankegangen erstattes av individualisme og den enkeltes frihet står over frihet for de mange. Sejersted beskrev denne utviklingen som «en tendens til at velferdsstaten svekket den kollektive bevisstheten som hadde skapt den».
Sejersted ga ut første versjon av sin bok i 2005. Demonteringen av de nordiske velferdsstatene var allerede godt i gang. Valgkampen 2019 viser at den nå har kommet så langt at dagens markedsliberalistiske høyreside satser på at befolkningen ikke lengre kjenner sin egen historie.