For velferdsstaten deltar i den offentlige debatten om tillitsreform. En tillitsreform som virker må omhandle både styring, finansiering og organisering av offentlig sektor. Det fordrer et oppgjør med markedsrettingen og New Public Management (NPM). En versjon av innlegget «Marked og tillit», stod på trykk i Klassekampen 9. januar 2020.
Redaktør i Stat & Styring Arild Aspøy leverer en politisk gavepakke til høyresidens privatisering av offentlig sektor i Klassekampen 02.02.20. Det er enklere å privatisere offentlig sektor dersom vi tror dette kan skje uten at økt kontroll, normeringer og tilsyn følger med som nissen på lasset. Verden er imidlertid ikke fullt så enkel. Økt rettighetsfesting, normeringer og kontroll i de offentlige tjenestene, har ikke skjedd uavhengig av markedsrettingen av offentlig sektor.
Tillitsreform for offentlig sektor krever av oss at vi klarer å ha minst to tanker i hodet samtidig. Likevel spør Aspøy retorisk hva som er hovedsakelig er årsaken til økt rapportering og kontroll; «Er det lover og forskrifter, kommandolinjer og ansvarsområder, tilsynsorganer og revisjonsmyndigheter? Eller er det noen private og ideelle velferdsaktører og en engelsk tre- bokstav forkortelse?» Aspøy sikter til New Public Management (NPM).
Problemet er at det ikke er mulig å se styring som frikoplet fra hvordan vi velger å organisere og finansiere offentlig sektor. Aspøy frikopler fra hverandre det som i den virkelige verden henger stadig tettere sammen. Spørsmålet vi burde stille er: Ville vi ha hatt en formidabel økning i rapporteringskrav, rettighetsfestinger og standardiseringer dersom dette hadde ført til at markedsrettingen av offentlig sektor ble motarbeidet? Svaret på det er høyst sannsynlig nei. Det betyr også at gjennomføring av en tillitsreform som virker, må omhandle både styring, finansiering og organisering.
Granavolden-erklæringen er et program for kommersialisering av velferdstjenestene. Regjeringen vil bidra til at kommuner i større grad legger til rette for fritt brukervalg innen hjemmetjenesten og utrede en fritt brukervalgsordning i kommunene, etter modell fra Sverige. Den vil legge til rette for å utvide bruken av objektive kvalitetsindikatorer og målinger av brukertilfredshet og la private tilbydere konkurrere om å levere offentlig finansierte tjenester ( ). Dette er politikken som ble ført i det høyrestyrte Oslo og som Raymond Johansen, 30.12, med rette kaller NPM.
Målstyring kan innføres i offentlig sektor uten privatisering, men privatisering kommer aldri uten økning i måle – og kontrollsystemer. Hvis vi holder oss til de såkalte myke velferdstjenestene har politikken lagt til rette for betydelig kommersialisering i barnevernet, barnehagene og i spesialisthelsetjenesten. Regjeringens mål er at det også skal skje i eldreomsorgen. I tillegg kommer de tekniske sektoren som vei og jernbane. Når skattefinansierte velferdstjenester drives av kommersielle selskap, så må myndighetene forsøke å sikre at mest mulig av bevilgningene går til kvalitet tjenestene og minst mulig til privat profitt. Det kommersielle innslaget i velferdstjenestene påvirker styringen, organiseringen og finansieringen av hele offentlig sektor. Det blir flere detaljerte krav, mer rapportering, mindre fleksibilitet, mer stykkprising og mindre tillit til førstelinja. Mer standardisering gjennom kvalitetsindikatorer og normer. I Norge har markedsrettingen og kontrollsamfunnet utviklet seg parallelt.
Stedlig ledelse med tillit til de ansatte og med faglig handlingsrom i førstelinja, har vært etterlyst bredt i sykehusene og i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Pasientene, brukerne og de ansatte vil ha det. Rett og slett fordi faglig skjønn og myndighet på stedet, trumfer måling, rapportering og sentraliserte avgjørelser når det kommer til kvalitet. Kontrollen må begrenses til det som er nødvendig og gir bedre kvalitet i tjenestene. Den store svenske velferdsutredningen (SOU 2016:78 og 2017:38) viser at med innføring av kommersiell velferd har også tjenestene i offentlig sektor i økende grad blitt utformet slik at den kan kontrolleres og målstyres. Kontrollsamfunnet er et mindre demokratisk samfunn, der makt flyttes fra lokalsamfunnene og arbeidsplassene til en teknokratisert stat og store kommersielle selskap med stor juridisk kapasitet.
Regjeringen vil viske ut skillet mellom forretning og forvaltning. Det truer både tillitsreformer og folkestyre. Vi trenger derfor en mye bredere forståelse av hvordan markedsrettingen virker i offentlig sektor, enn en debatt som frikopler deler som i virkeligheten henger tett sammen.
Cathrine Strindin Amundsen, Spesialrådgiver For velferdsstaten