Norsk barnevern er et marked. Stortingsflertallet har siden barnevernsreformen av 2004 bestemt at det skal være slik. Til da drev i all hovedsak det offentlige barnevernet selv, i langsiktige samarbeid med private ideelle aktører. Systemet ble erstattet av et anbudssystem og store internasjonale kommersielle selskap gjorde for alvor sitt inntog. Siden har de bare vokst. Barne- ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) administrerer derfor i dag et system der hovedformålet er å få konkurransen til å fungere.
I krisebeskrivelsene av barnevernet går manglende samarbeid mellom ulike tjenester igjen. Mange barn opplever å bli flyttet langt unna familie og nettverk, når dette ikke er til deres eget beste. Mange barn blir flyttet mange ganger, fordi tiltakene de får, ikke er de rette for dem. Ofte sitter ingen med oversikt over det enkelte barns historie.
Barnevernets mandat er å jobbe for «barnets beste», og dette kolliderer stadig oftere med markedstenkningen. I 2019 ble seks av ti av døgn tilbragt i det private institusjonsbarnevernet, de fleste hos kommersielle aktører (VG 30.12.20). Kommersielle selskap er nesten eneleverandører av enetiltakene.
Barna er utsatt for markedets logikk. I et marked er det logisk med oppsplitting i mange konkurrenter, mange arbeidsgivere, det er forretningshemmeligheter og mekanismer som fremmer kortsiktighet. Plasser som står tomme regnes som utgifter, men når barn trenger hjelp er det en plass de trenger. Det offentlige barnevernet har over år vært presset til å oppnå høyets mulig belegg. Politikerne har skapt et system som gjør at den rette plassen for det enkelte barn ikke finnes, når barnet trenger det. Det offentlige barnevernet er bygget ned og må foreta enkeltkjøp i markedet, den mest innbringende delen av kommersiell barnevernsvirksomhet.
Regjeringen arbeider som om krisene ikke er forstått og insisterer på en barnevernsreform der premisset er at markedskonkurranse fungerer. Nylig fikk den overlevert på bestilling, Oslo Economics (OE) rapporten: «Analyse av konkurranseforholdene i markedene for tiltak og tjenester i statlig og kommunalt barnevern». Regjeringens bestilling er ikke å si noe om markedskonkurranse gir et godt barnevern. Innvendingene er derfor godt gjemt, men på side 50 kan vi for eksempel lese:
«Vurderingen vår er ( ) at faren for markedssvikt ved kjøp av tiltak og tjenester til kommunalt og statlig barnevern er stor. Dette innebærer at de identifiserte konkurranseforholdene og leverandørenes tilpasninger gir opphav til utfordringer med å nå målene om et godt og effektivt barnevern. Det er stor fare for at måloppnåelsen i barnevernet i dag er svekket på grunn av markedssvikten, og at det er fare for ikke effektiv ressursbruk i barnevernet.»
Konsulentselskapet ender forutsigelig og likevel med å anbefale tiltak som vil gjøre vondt verre. Virksom konkurranse i et marked forutsetter nemlig at systemet strekker seg lengst mulig for å oppnå fullstendig informasjon både om behov og effekt av tiltak. I dette tilfellet barns behov og effekt av barnevernstiltak. Bare slik er det mulig å sette rett pris i markedet. «Godt informerte kjøpere og selgere i et marked er en forutsetning for at markedet skal lede til effektiv ressursbruk», skriver OE.
Fullstendig informasjon er ikke mulig. Når hadde du sist fullstendig informasjon om ditt barns behov og hva effekten av dine ulike handlinger vil bli? Med vanlig sunn fornuft forstår foreldre at dette er umulig. Instrumentelt foreldreskap fungerer ikke. Mennesker lar seg ikke fastsette i en standard. Heller ikke i barnevernet. Barna i barnevernet trenger ansatte med nok tid og nok kompetanse til å gjøre gode vurderinger, i et fagmiljø der det foregår kritisk faglig refleksjon over egen praksis. Den erfarte kunnskapen må komme til nytte og kan ikke erstattes av teoretisk evidens eller standarder.
Likevel har politikerne lagt til rette for et barnevernsmarked der det å ha fullstendig kunnskap om barns behov og effekten av ulike tiltak, er målet organisering, finansiering, ledelse og sentralstyrt fagutvikling strekker seg mot. Det overser at barnevern er sosialt arbeid, det er relasjonsarbeid og det vil alltid eksistere tvil, tro og usikkerhet.
«Kunden», barna i barnevernet, er ikke i posisjon til å styre kvalitet ut ifra sine valg. De er heller ikke i posisjon til å gi bestillerne i direktoratet fullstendig informasjon om sine behov eller effekten av tiltakene de mottar. Innkjøperne vil alltid ha en informasjonsmangel. Det er et asymmetrisk forhold mellom selger, kjøper og mottaker av hjelp.
OE skriver: «Barnevernet har en utfordring ved kjøp av tjenester fordi det ikke har fullkommen informasjon om det enkeltes barns behov eller om hvilken effekt det enkelte tiltak vil gi. Videre, i noen tilfeller, har private leverandører bedre informasjon om dette enn barnevernet. I de tilfellene kan leverandørene opptre opportunistisk, og prøve øke tiltakene i tid og omfang.» Konsulentselskapet skriver at barnevernet har høyere barnevernsfaglig kompetanse enn innkjøpsfaglig kompetanse, og at dette gir en fare for ikke å oppnå full måloppnåelse.
Et barnevern til barnas beste skal selvsagt sette barnevernsfaglig kompetanse høyest. Hvis dette er et problem for systemet, så er det systemet som er problemet. Barneombudet sier i NRK 04.02 at barnevernet må ha god kunnskap om barns utvikling for å ta riktige beslutninger. Hun har rett, men hva om markedssystemet ikke gir førstelinjene mulighet til å bruke kunnskap som grunnlag for gode beslutninger? Når det hevdes kriser i barnevernet, ligger ofte forslagene til løsning nært å standardisere mer, måle mer og kontrollere mer. Dette harmonerer med OEs anbefalinger av tiltak for å fremme konkurranse og effektive innkjøp. Forslagene vil lede barnevernets ressurser i enda større grad inn mot å styrke markedet og det statlige barnevernsbyråkratiet, og standardisere barnevernsprofesjonenes arbeid, for å understøtte dette. På den måten vil samhandlingsproblemene og barnevernets evne til å gi rett tiltak til rett tid, på rett sted, bare fortsette.
Bufdir sin anskaffelsesdirektør og NHO Service, som organiserer de kommersielle barnevernsbedriftene, har mottatt rapporten med stor tilfredshet. Det er det ingen grunn til.
Skrevet av: Cathrine S. Amundsen, Spesialrådgiver, For Velferdsstaten
En versjon av denne kronikken stod på trykk i Fontene 3/2020