Skrevet av Helene Bank, fungerende daglig leder i For velferdsstaten og leder i Handelskampanjen, og Håkon Edøy Hanssen, styremedlem i Attac
I sitt innlegg i Klassekampen 9. mai går Øystein Søreide i Abelia mot våre argumenter for en aktiv forvaltning av data, og hvordan vi skal hindre slik misbruk som NRK har synliggjort de siste dagene – der folk kan spores overalt (hjemme, på sykehus og krisesentre). Gang på gang gjentar Søreide påstanden om at forslaget fra Bank (27. april) vil føre til en låsing av dataene slik at de aldri blir nyttiggjort. Dette er det etter vår forståelse ingen som har ment. Vil Søreide diskutere digital økonomi, er det lurt å forholde seg til det som er sagt.
Vi snakker om å utøve demokratisk kontroll over hvordan data brukes og av hvem. Om reguleringer mot deling og videresalg der tillatelsene er gitt langt inni en 30 siders «personvernerklæring» fra en app som til og med våre myndigheter ber oss om å benytte oss av. Om politikk med offentlig infrastruktur og lagring.
Ikke minst snakker vi om muligheten til å innføre nye reguleringer innen denne digitale økonomien. Derfor går vi imot den datahandlingsavtalen som Norge er med å forhandle om nå utenfor Verdens handelsorganisasjon (WTO).
Søreide har rett at det er forskjeller mellom data, men inndelingen han legger opp er altfor enkel, naiv eller villedende. For eksempel vil personlige data kunne falle inn under industrielle data, slik det beskrives av Søreide. NRK (9. mai) og The New York Times (19. desember 2019) beskriver hvordan personlige data, hovedsakelig posisjonsdata, innsamlet av mobiltelefonene samles og omsettes, helt lovlig. NTB meldte i fjor at «DNB vil videreselge data om kundenes handlemønster». Å ha en bank er nødvendig i dagens samfunn – det vet også Søreide. Men i banken finnes lite skille mellom personlige data, offentlige data og industrielle data; barnetrygd, lønn eller handletur.
Skillet mellom offentlige og industrielle data er ikke skarpt heller. Google eier de dataene de samler inn om norske elever som bruker tjenestene deres i regi av skolen. Uten mulighet for innsyn og tilstrekkelige sanksjoner er det svært vanskelig, om ikke umulig, å sikre at de ikke bryter avtaler som er inngått.
Personlige data er ikke bare et anliggende for den enkelte, da disse dataene også forteller om dem som er rundt oss. Dersom andre rundt deg gir fra sine personlige data, vil det ikke være vanskelig å danne et detaljert bilde av dem som har valgt å holde disse opplysningene privat.
Søreide advarer også mot «nasjonalisering» av digitaliseringen med at det ikke vil gi verdiskapning. Dette ignorerer den historien vi har i Norge rundt aktiv statlig forvalting av infrastruktur som radio, strøm, telefon og industri. Søreide ignorerer også at den digitale økonomien ikke hadde eksistert i sin nåværende form om det ikke hadde vært for statlig styring og pengestøtte, for eksempel gjennom militær forskning og søkemotorer utviklet på NTNU.
Innlegget sto på trykk i Klassekampen 14.5.2020