Markedet eller oss

Skrevet av Julie-Isabell Løvdal, rådgiver, For velferdsstaten
Innlegget sto på trykk i Klassekampen 28.5.2020

EUs byråkrater lager jernbanepolitikk som om jorda var flat.  EU-drømmen er at alle togselskap i EU skal kunne kjøre fritt fra Stavanger til Paris og Helsinki til Barcelona. Men klima, geografi, infrastruktur og utstyr er ulikt. Dermed også sikkerhetsreglene. Tiltakene i EUs jernbanepakke IV kan få uopprettelige konsekvenser for norsk jernbane.

For å oppnå det frie markedet må EU ha kontroll over de nasjonale systemene, prosessene og reglene. EU må kunne ha siste ordet i juridiske uenigheter og ha myndighet til å pålegge endringer eller fjerning hindre mot konkurransen.

Den fjerde jernbanepakken ligger på bordet til transportkomiteen i Stortinget. En lovproposisjon som griper langt inn i vår nasjonale råderett over egen jernbane, og vil føre til tvungen politikk i uoverskuelig fremtid uavhengig av hva nye Stortingsflertall måtte ønske. En pakke som går vekk fra EØS-avtalens topilarstruktur, og dermed fratar Norge beslutningsmyndighet over egen jernbane.

 

EUs fjerde jernbanepakke fokuserer på konkurransen. På grunn av den, og ingenting annet, vil EU harmonisere de nasjonale sikkerhetssystemene og regelverkene i Europa.

Pakken kan deles inn i to stolper:

Pakken pålegger for det første en obligatorisk konkurranse på persontogtransporten og vil dermed hindre nasjonale myndigheter å avgjøre hvem som skal kjøre tog i Norge.

For det andre overfører den råderetten over sikkerhetsreglene i sektoren til EUs jernbanebyrå (ERA) med hovedsete i Frankrike, uten å gå veien innom ESA som er EFTA-landenes overvåkningsorgan i Brüssel.

Å drive trygg Jernbane er et teknisk krevende fag som er avhengig av klima, geografi, infrastruktur og togenes egne forutsetninger som vekt og bremser. Alt dette er variable faktorer som krever en grunnleggende forståelse både fra den enkelte operatør og aktør til den overordnede tilsynsmyndighet og lov-utvikler, og frem for alt – Jernbanen er aldri sikrere enn sitt eget sikkerhetsregime.

 

Sikkerhetsregler kan ikke være konkurransehemmende, ifølge EUs, de må derfor harmoniseres.  Det er sjeldent at «harmonisering» under markedsliberalisering fører til tryggere krav for brukere, samfunn og arbeidere. Det høres kanskje ikke så farlig ut. Men harmonisering av sikkerhetsreglene på europeisk jernbane vil ikke føre til at de med lavest sikkerhet blir hevet til nivået til de beste, det viser ERAs egne skryte-uttalelse på twitter 18. september 2018 av å ha redusert antall nasjonale regler i EU-området fra 14.000 til 1.200 på to år.

Paradoksalt nok har Norge og nabolandene kjørt grenseoverskridende tog i generasjoner uten EUs hjelp og uten at nasjonale regelverk hindret trafikken.

EU viser en skremmende holdning til at sikkerhetregelverk er noe som står i veien for konkurransen.

Harmonisering er ikke det samme som å anerkjenne at det enkelte land har sine særskilte behov gitt deres nasjonale forutsetninger, men å heller gjøre om regelverket for å oppnå mål om konkurranse.

EU ser ikke på nasjonale særregler som det de faktisk er; en nødvendighet basert på infrastrukturelle-, geografiske- og klimatiske forutsetninger og begrensinger, men som en hemsko for det frie markedet.

De land med strengest regler kan anses å være «konkurransehemmende» og det er da nødvendig for EU med en harmonisering for at ikke andre lands togselskap skal føle seg ekskludert.

 

Vi har fire forskjellige sporvidder i Europa. Det er forskjellige dimensjoner på materiell og infrastruktur tilpasset tuneller, avstand til nabospor, bredder på broer og avstander til plattformkanter. Alt fra strøm, signalsystemer, tekniske innretninger på lokomotivene, opplæring av personell og språk er ulikt.

ERA begrunner harmoniseringen med at togselskap i hele EU-området skal ha enklere byråkratisk tilgang til hele det europeiske jernbanenettet. Konsekvensen er at et land ikke skal kunne stille egne krav til sikkerhet, uten at EU har samme oppfatning.

 

Samferdselsminister Knut Arild Hareide uttalte til Dagsavisen 25.mai 2020 at Norge har mulighet gjennom Statens jernbanetilsyn (SJT) og stanse trafikk på norske jernbanestrekninger hvis sikkerhetshensyn gjør det nødvendig. Utfordringen er at det kan ikke gjøres uten ERAs innblanding i ettertid, et byrå Norge ikke har stemmerett i.

Regjeringen hevder at pakka ikke vil føre til at Norge mister råderetten. Det er ikke jussprofessor Christoffer C. Eriksen enig i. I en juridisk betenkning han har gjort på oppdrag fra Norsk Jernbaneforbund og Norsk Lokomotivmannsforbund trykt i FriFagbevegelse 12.mai 2020, slår han fast at EUs fjerde jernbanepakke betyr overføring av myndighet på jernbaneområdet til EU. ERA og EU-kommisjonen vil få forvaltningsmyndighet over norske foretak, mens EU-domstolen ville få dømmende myndighet. Eriksen mener at dette bryter med grunnloven.

 

Det EU ber om i denne jernbanepakken er så uoverskuelig stort at det burde være en selvfølge å avslå. Jernbanepakke IV fikk en utsettelse i høsten 2019 etter massive protester, deriblant en politisk streik gjennomført av forbundene som organiserer de ansatte på jernbanen.

Jernbanepakke IV påvirker politisk styring over norsk jernbaneinfrastruktur, det påvirker et sikkerhetsregime som er tilpasset norsk klima og natur, og nasjonale tekniske løsninger, og det legger myndighet over vår politikk til et overnasjonalt, byråkratisk styrt organ vi ikke har innflytelse på.

Vi trenger råderetten over egen jernbane. Over egen kommunikasjon og over egen infrastruktur. Vi må kunne bestemme gjennom valg, om norsk jernbane skal drives av staten selv, og hvilke krav til sikkerhet for passasjerer og ansatte vi vil ha. Norge sitter i en situasjon hvor det er mulig å avslå pakken på bakgrunn av reservasjonsretten i EØS-avtalen, Stortinget må bare vedta å bruke den.

Forfatter: <a href="https://velferdsstaten.no/author/for-velferdsstaten/" target="_self">For Velferdsstaten</a>

Forfatter: For Velferdsstaten

Alliansen For velferdsstaten kjemper for å opprettholde og videreutvikle de velferdsgoder og rettigheter som er vunnet gjennom lang tids faglig og politisk kamp her i landet. Vi avviser undergraving, kommersialisering og markedsorientering av våre velferdsordninger.