Skal de rødgrønne lykkes med en tillitsreform, må offentlig finansierte velferdstjenester drives i egenregi og i langsiktige samarbeid med ideelle. Valgfrihet og tillit krever ikke-kommersiell drift. Så lenge kommersielle selskaper får drive offentlige finansierte velferdstjenester, er det behov for et styringssystem basert på kontroll og mistillit.
Kvalitetsutvikling i velferdstjenestene skjer i møtene elever, eldre, syke, barnehagebarn og barn i barnevernet, har med fagpersonene i førstelinja. Byråkratiske rapporteringskrav og styring gjennom standarder, gir mindre valgfrihet. Mindre medvirkning på innholdet for brukerne, og mindre mulighet for førstelinja til å bruke godt faglig skjønn.
Offentlig finansierte velferdstjenester vil alltid måtte rammes inn av krav, lover og budsjetter. Spørsmålet er derfor ikke om det skal være krav og dokumentasjon, men hva som skal kreves og dokumenteres, hvor mye og av hvilken grunn.
Kommersialisering av skattefinansierte tjenester bør ikke skje uten mistillit. Det er ikke mulig å love offentlig kontroll med skattepengene, dersom en innfører et tillitsbasert system for kommersiell drift. Kommersielle selskaps profittmål står i et kontinuerlig konkurranseforhold til forvaltningens mål om at alle penger bevilget en tjeneste skal gå til tjenesten. Fellesskapet får et stort kontrollbehov.
Høyresidens privatisering av offentlig sektor gir derfor mer byråkrati og mindre handlingsrom.
De rødgrønne har sovet tungt i timen når høyresiden lykkes med en kommunikasjonsstrategi der kommersialisering blir til debatter om «valgfrihet». Brukervalg i eldreomsorg gir ikke økt valgfrihet for eldre, men større markeder for kommersielle selskap.
Kontrollbehovet øker i tjenester for sårbare brukere som er svært vanskelig å ramme inn og måle. Det er enkelt å måle hvor mange boliger en hjemmetjeneste har besøkt, men ikke å måle kvaliteten den eldre med demens opplevde. Som regjeringen skriver i høring om private i barnevernet: «barnevernet er kjennetegnet av særlig sårbare brukere og inngripende tiltak, med særtrekk som gjør at det kan være krevende å kjøpe riktig selv ved korrekte innkjøp.» Det samme kunne vært sagt om de fleste velferdstjenestene.
Når velferdstjenester kommersialiseres, blir derfor politikernes svar å stadig utvide byråkratiet og øke kvalitets-, rapporterings- og dokumentasjonskrav. I regjeringens forbilde, Sverige, er resultatet i eldreomsorgen blitt stoppeklokkeomsorg.
Det er lite valgfrihet for eldre som ikke har råd til å betale private for ekstratjenester. I barnevernet, en av våre mest kommersialiserte velferdstjenester, øker Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) sin kontroll. Det utarbeides stadig flere standarder og systemer som førstelinja skal følge.
Barnehagesektoren sentraliseres, normeres og strømlinjeformes i en stadig jakt på kontroll med pengene. I sykehussektoren drives halvparten av budsjettet som butikk, gjennom innsatsstyrt finansiering.
Erfaringen til nå med dette markedssystemet er at kommersielle konsern klarer å tjene penger uansett og fellesskapet får dyrere og dårligere tjenester. Mer byråkrati og mindre lokalt handlingsrom. Alle tjenester rammes, også de det offentlige driver selv og også tjenestene som drives av ideelle uten formål om fortjeneste. Reguleringene treffer alle, store som små, by og distrikt, kommuner med og uten kommersiell drift. Barnehagesektoren er et stadig tydeligere eksempel. Bemanningsnormen og statliggjøring av det økonomiske tilsynet, er Stortingets direkte svar på de kommersielle kjedenes melking av sektoren for penger.
Kanskje har de rødgrønne sovet tungt og lenge fordi mange har ignorert systemets bakside. Markedsretting var lenge også del av den rødgrønne verktøykassa. Uansett. Nå har de rødgrønne endelig våknet. I Arbeiderpartiets og Senterpartiets forslag til stortingsvalgprogram går tillitsreform igjen. Arbeiderpartiet skriver:
«Mange ansatte i velferdstjenestene bruker mer og mer tid på papirarbeid, på kontrollrutiner og på å rapportere den samme informasjonen flere ganger. Mange måles på «indikatorer» som ikke fanger opp det som virkelig teller for kvaliteten på tjenestene. Altfor mange brukere møter et system hvor de som bestemmer, er fjernt fra folk, og hvor tjenestene er fliset opp av konkurranseutsetting, bestiller utfører-modeller, outsourcing, internfakturering og ansvarspulverisering. Grunnleggende velferdstjenester er ikke markeds- og konkurranseutsatt produksjon. Vi vil ha slutt på at vår felles velferdsstat styres basert på markedsmekanismer som ikke passer i offentlig sektor. Vi vil bort fra importerte ledelsesmodeller som ikke passer i Norge, og misforstått mål- og resultatstyring hvor det som kan telles, er det eneste som teller.»
De rødgrønne har en stor jobb foran seg. Først må de avsløre valgfrihets- og avbyråkratiseringsbløffen, så må de fase ut kommersiell drift i offentlig finansierte velferdstjenester. De kommersielle og regjeringspartiene vil sette inn store ressurser for å stoppe det. Motstand kan også komme fra markedsbyråkratiet. Men et oppgjør med markedssystemet er en forutsetning for en reell tillitsreform.
Tillit i offentlig finansierte tjenester kan kun gjennomføres for offentlig og ideelt ansatte som ikke er underlagt eiere med mål om profitt, i en sektor der det ikke finnes slike eiere. Så enkelt og så vanskelig.
Cathrine S. Amundsen
Spesialrådgiver, For velferdsstaten
Kronikken stod også på trykk i Klassekampen 15.10.20 og kan leses her.
