Kanskje er det de eldre vi skal leve av når olja tar slutt? Næringslivets Handelsorganisasjon (NHO) kaller nå alle over 60 år, deres private kjøpekraft og bruk av velferdsstatens tjenester, for det grå gullet. Men hva skjer når eldreomsorg gjøres om til et kommersielt marked?
Eldre har blitt en kjøpesterk gruppe, men eldre friske kunder er ikke lenger nok. Syke og hjelpetrengende eldre skal også bli kunder, hvis NHO og regjeringen får det som de vil. Fordi vi har en offentlig velferdsstat, er de store pengene innen omsorg i Norge å finne i de offentlig finansierte tjenestene. Skal næringslivet få tak i det grå gullet, må eldreomsorgen privatiseres.
Derfor har høyresiden intensivert innsatsen for såkalt brukervalg i eldreomsorgen og statlig subsidiering av private tjenester i hjemmet. Som administrerende direktør i NHO Service og Handel skriver: «Eldre befolkning, nye tjenester – sammen er de dynamitt.» Og hun fortsetter:
«At det «grå gullet» er et interessant marked, ser vi av reklamer, som i økende grad tar i bruk modeller som har passert middagshøyden. Eldre blir en mer kjøpesterk gruppe enn det vi har vært vant til, ikke minst fordi nye pensjonistkull inkluderer kvinner med høyere pensjon enn før, og fordi mange i Norge har tjent gode penger på sine boliger.» (Dagens Perspektiv 23.10.20)
NHO foreslår en ordning der staten skal subsidiere eldre som velger å kjøpe tjenester i hjemmet. Forslaget er ikke nytt. Det står i regjeringserklæringen at regjeringen vil vurdere insentiver som gjør det enklere å få utført tjenester i hjemmet og et forslag om godkjenningsmodell for brukervalg er ute på høring. Godkjenningsmodellen innebærer fri etableringsrett for alle kommersielle selskap som oppfyller minimumskrav og vil drive hjemmetjeneste. Regningen skal kommunen betale, til samme kostnad som de kommunale hjemmetjenestene. Syke eldre skal velge blant ulike tilbydere.
I Sverige er ordningene allerede innført i mange kommuner. Erfaringen der er at den offentlig finansierte hjemmetjenesten har blitt en minimumstjeneste, som de som har råd supplerer med private skattesubsidierte kjøp. De som trenger tjenestene mest, risikerer dermed å få minst. Subsidiering, stykkprisfinansiering og fri etableringsrett for kommersielle selskap har skapt større sosiale forskjeller i eldreomsorgen. Ingen kan påvise kvalitetsforbedringer.
Brukervalg og skattesubsidier er markedsmekanismer som favoriserer de kjøpesterke og de ressurssterke. Velferdsstatens grunntanke er at man skal få etter behov, ikke etter kjøpekraft eller ressurser.
Eldre syke mennesker, mange med demens, er ikke i en livssituasjon der de klarer å opptre som kunder i et marked. Ofte må valget foretas under tidspress. Mange vet derfor ikke at de har valgt og veldig få bytter leverandør. Over tid viser det seg at hva selskapene tilbyr av tjenester er forsvinnende like. Den eldre som faktisk velger kan dermed i praksis kun velge logo på uniformen til den som skal komme hjem.
Konkurranse blant kommersielle leverandører som er i markedet for å tjene penger går ut over ansattes lønns, – pensjons- og arbeidsvilkår, bemanning og kompetanse i hele eldreomsorgen. Svensk hjemmetjeneste har blitt en svært presset tjeneste, hvor de ansatte må løpe stadig fortere. Det rammer selvsagt de tjenestene er til for, eldre med behov for hjelp. Under Covid 19 har de pressede arbeidsvilkårene i eldreomsorgen og de oppsplittede tjenestene blitt heftig debattert i Sverige. Det sier seg selv at det er vanskeligere å møte en epidemi i pressede tjenester og når innsatsen er splittet opp under ulike ledelser. I Stockholm har det vært nesten hundre ulike aktører bare for hjemmetjenestene.
Privatisering av offentlig finansierte velferdstjenester, som eldreomsorg, skaper et stort byråkrati. Det går store summer hvert år til å administrere brukervalget, og forsøke å kontrollere at det offentlige får det de betaler for. Slik kontroll er selvsagt vanskelig når det er snakk om møter mellom mennesker som trenger hjelp og kommersielle aktører som skal tjene penger. Derfor omgjør mange svenske kommuner beslutninger om bistand til tid. Det er i Norge kalt «stoppeklokkeomsorg». Hjemmetjenesten får trange rammer, der det er fastsatt på forhånd hvor lang tid en dusj eller et besøk skal ta. Det gir lite valgfrihet for de eldre og de som skal hjelpe dem, de ansatte i førstelinja.
Eldreomsorg i marked vil utfordre kommunenes beredskap og langsiktige planlegging. Kommunene vet ikke hvor mange som vil benytte et kommersielt selskap og hvor mange som vil etterspørre de kommunale tjenestene. Kommunen vet ikke hvor mange tilbydere de vil måtte forholde seg til ettersom den frie etableringsretten er løpende og det ikke er satt begrensninger på antall. Kommunen har fortsatt ansvaret for at brukerne får sine rettmessige tjenester og må stille opp dersom en leverandør ikke vil drive lengre eller går konkurs. Konkurser, useriøse aktører og lovbrudd har lenge vært et problem for svenske kommuner.
Eldreomsorgen i Norge er også en presset tjeneste. Covid 19 – epidemien har også her aktualisert behov vi allerede visste var der. Eldreomsorgen må rustes opp med nok bemanning, hele, faste stillinger og rett kompetanse. Beredskap må tas på alvor, slik at vi er bedre rustet til å møte framtidige kriser. Skal dette skje, må kommuneøkonomien få et kraftig løft. Regjeringens nedprioritering av kommuneøkonomien, vil ramme også eldreomsorgen og legger samtidig til rette for marked. Med brukervalg og skattesubsidier er det ikke menneskene høyresiden vil nå, men kjøpekraften deres – både den private og den som skjer gjennom offentlige tjenester.
Norge trenger en eldreomsorg som når menneskene og skaper trygghet. Da har markedet ingenting å bidra med. «Brukervalg» og «valgfrihet» gagner i beste fall noen få, men eldreomsorgen skal gi trygghet til alle. Vi som ønsker en eldreomsorg som prioriterer etter behov, og ikke kjøpekraft og ressurser, må derfor gå til kamp mot regjeringens brukervalgmodell og avsløre bløffen om «valgfrihet».
Cathrine S. Amundsen, Spesialrådgiver, For velferdsstaten
Innlegget stod på trykk i Dagbladet 25.11.20
Innlegget kan også leses her.