Vi trenger en skikkelig diskusjon om velferdstjenester – uten høyresidas hektiske lobbyvirksomhet som premiss. Kronikk fra For velferdsstaten. Klassekampen 12.12.20.
Privatisering, kommersialisering og markedsretting er i ferd med å rive velferdsstatens tjenester i filler. Regjeringens politikk heller bensin på bålet. Nå har de fått et ekspertutvalg til å utrede hvordan de kan hindre at brannen kommer helt ut av kontroll.
Etter ekspertutvalgets utredning går debattene om superprofitt, markedssvikt og hvordan måle avkastning hos kommersielle aktører. Dette er diskusjoner egnet for økonomer og ekspertutvalg. Politikerne, derimot, må ikke miste innbyggernes velferd av synet.
Velferdsstatens idealer er redusert til mest mulig effektiv butikk i Velferdstjenesteutvalgets NOU 2020:13. Det er ikke utvalgets feil.
Rapporten leverer mye god kunnskap, men må leses i lys av mandatet regjeringen ga utvalget. Ekspertene skulle svare på hvordan private skal brukes til å levere offentlig finansierte velferdstjenester, ikke hvilke effekter bruken har på velferden. Premisset er altså at alle former for private aktører fortsatt skal ha en rolle.
Alle som ønsker et oppgjør med privatisering, kommersialisering og markedsretting i velferdstjenestene må derfor vokte seg for å la dette utvalget legge premissene for debatten.
Siden For velferdsstaten ga ut heftet «Private sugerør i fellesskapets kasser» for ti år siden, har vi påpekt fremveksten av rene profittmotiverte, kommersielle aktører i velferden og problemene det fører til. Etter utgivelsen av boka «Velferdsprofitørene» i 2015 tok debatten fyr. Mest fordi «velferdsprofitør» er en betegnelse de kommersielle aktørene ikke ønsker.
Vi har hele tiden presentert gråsonene mellom ideelle og kommersielle i velferden, men også at det grunnleggende skillet mellom disse er deres forhold til uttak av privat profitt. Vi ønsker at det etableres et tydelig skille mellom ideelle og kommersielle aktører. Det ønsker ikke de kommersielle.
Dessverre ser det ut til at Velferdstjenesteutvalget lar de kommersielle definere debatten. Når utvalgsleder Kåre Hagen beskylder oss for å kalle idealister for profitører (Dagens Næringsliv 10. desember), nærmer debatten seg det absurde. Det er Kåre Hagen som sauser sammen ulike private aktører og kaller idealister for profitører, ikke oss.
At en leder av en offentlig utredning legger debatten på et slik lavmål er illevarslende. Dersom profittmotiverte aktører skal drive velferdstjenester, må det nødvendigvis skje på markedsmessige vilkår. Det er ingen uenige om, og på denne bakgrunnen reiser utvalget en debatt om «superprofitt».
Gitt at kommersielle aktører skal ha en rolle, er debatten om hvordan profitten skal måles og hva som er urimelig høy avkastning relevant. Utvalgets uenighet om hvordan lønnsomhet best måles er interessant, men dersom dette blir rammen for velferdsprofittdebatten, skjer den på høyresidas og velferdsprofitørenes premisser.
Velferdstjenesteutvalget legger 600 nye sider på en allerede høy stabel utredninger, som alle finner store problemer med å organisere velferdstjenestene i marked.
Økt transparens om eierskap, organisering og økonomi, som utvalget anbefaler, vil «alle» være for, men det bærer også bud om store kostnader for fellesskapet. Det er en uløselig sammenheng mellom inkludering av kommersielle aktører og markedsrettingen av velferdsstaten, og mellom økt markedsretting og økt kontrollbehov.
Velferdstjenestene er ikke produksjon og kan ikke rammes inn og prises, slik kommersielle tjenester kan. Velferdstjenesteutvalget konkluderer derfor, som en rekke rapporter før dem: Vi klarer ikke å måle kvaliteten presist nok.
Regjeringens mandat tar ikke høyde for dette grunnproblemet. Å utforme stadig nye regler og kontrollmekanismer, er et evig jag mot mer detaljstyring, byråkratisering og sentralisering. Velferdstjenestene er ikke et ordinært marked, kun et konstruert liksom-marked med massiv markedssvikt. Det er derfor synd at utvalget ikke utreder det de omtaler som «styringskostnader».
For spørsmålet utvalget dermed ikke svarer på, er om det er mulig, formålstjenlig eller samfunnsøkonomisk fornuftig å løse problemene med mer kontroll. Velger man kontroll- og reguleringsstrategien, må man også forholde seg til styringskostnadene og konsekvensene for tjenestene. Alt annet er uredelig.
Velferdsprofitørene og deres forsvarere må insistere på at det er mulig å styre velferdstjenestenes kvalitet gjennom markedsmekanismer, kontroll og måling. Men så lenge «bedre bestiller-kompetanse», «flere kvalitetsindikatorer», «stykkpris», «brukervalg» og «standardisering» er forslaget til løsning, vil lærernes, barnevernspedagogenes, sosionomenes, helsefagarbeidernes, sykepleiernes og legenes faglighet være underordna.
Det vil også innbyggernes påvirkning og brukernes medvirkning. Mer kontroll gir mindre rom for demokratisk tillit og medvirkning.
Partier som ønsker tillitsreform i offentlig sektor bør merke seg at løfter om mer kontroll for å beholde kommersielle aktører, samtidig er et løfte om mindre tillit.
Tillitsreform er umulig i høyresidens velferdsmiks. Et mindretall i utvalget mener at ideelle aktørers sosiale mål og manglende mulighet til å ta overskudd ut av virksomheten, gir grunnlag for større grad av tillitsbasert styring. De ideelle skvises under dagens markedsregime, mens det er mulig å inkludere disse i et tillitsbasert regime.
Marked skaper vinnere og tapere, og øker ulikheten sosialt og geografisk. Hovedpoenget med å drive velferdstjenester i fellesskap er å skape en annen logikk, nemlig at velferd skal fordeles etter enkeltmenneskets behov.
Løsningen på kvasimarkedsproblemene er åpenbar. Offentlig finansierte velferdstjenester må drives i offentlig egenregi og i langsiktige samarbeid med ideelle organisasjoner uten profittmotiv. De rødgrønne må starte arbeidet umiddelbart og ikke la seg fange i regjeringens nett. Kun slik kan brannen profittmotiv skaper i velferden slukkes.
Kronikk: Cathrine S. Amundsen, Helene Bank og Linn Herning, For velferdsstaten. Publisert i Klassekampen 12.12.20.