Av Linn Herning, daglig leder i For velferdsstaten
Publisert i Klassekampen 03.05.2021.
Alle er enige om at kvalitet er viktig. Uenigheten mellom For velferdsstaten og PBL (Private Barnehagers Landsforbund) er hvordan kvalitet i barnehagene sikres og forstås. Vi mener at kommersielle eiere og tilhørende markedsmodeller for finansiering er et problem for kvalitetsutviklingen.
PBL mener derimot at organisasjonsform er uvesentlig. De vil ikke ta ordet «kommersiell» i sin munn på tross av at fremveksten av store, kommersielle barnehagekonsern er en av de mest markante endringene i barnehagesektoren siden Barnehageavtalen i 2002. PBL jobber for å fremme de kommersielle barnehageeiernes interesser slik at denne utviklingen kan fortsette. Vi har skrevet et omfattende notat om dette. PBL misliker notatet sterkt ettersom de ønsker å fremstå som interessepolitisk talerør for alle private barnehager. Notatet finnes på våre hjemmesider.
Vi har mange argumenter for at organisasjonsform er vesentlig for kvalitet, men la oss ta noen korte her:
1) Penger forsvinner ut av sektoren. Kommersielle eiere skal, som Lindboe skriver, ha privat fortjeneste. Vi mener at alle penger som foreldre betaler inn, og som fellesskapet bidrar med gjennom sine skattekroner, skal gå til barnehage. I en situasjon der internasjonale finansfond kjøper norske barnehager og norske eiere har blitt mangemillionærer, er dette problemet akutt.
Kommersielle eiere presser personalkostnadene nedover. Rundt 80 prosent av utgiftene i en barnehage er personalkostnader. Vi ser at kommersielle barnehager jevnt over har hatt lavere bemanning enn offentlige og ideelle. At presset på bemanning og de ansattes lønns-, arbeids- og pensjonsvilkår ikke er gått lengre i barnehagesektoren, skyldes politisk regulering, sterk fagbevegelse og et finansieringssystem som eliminerer priskonkurranse og favoriserer kommersiell drift. Det er de ansatte som leverer kvalitet i barnehagene. Hvis bemanningen og vilkårene for de ansatte presses ned, vil det skade både kvalitet og rekruttering til sektoren.
2) Kommersialisering gir byråkratisering og standardisering. Kommersielle velferdsselskap er i liten grad kritiske til den stadig økende mengden måling, telling og kvalitetsindikatorer. De kaller det kvalitetssystemer. De ber faktisk stadig om flere målinger: «Se oss i kortene, vi vil bevise vår kvalitet.» Vi mener dette fører til standardisering av tjenestene og flytter fokus fra faglig forankra tilstedeværelse og over til papirarbeid.
Det synet på kvalitet som kvalitetsmålingene representerer, er ikke bare en trussel mot kvaliteten i seg selv. De brukes også som argument for at det vil sikre riktig bruk av skattepengene i offentlig finansiert velferd.
Men faktum er at ingen velferdsstater har klart å stoppe at kommersielle eiere profitterer på offentlige finansierte velferdstjenester gjennom stadig flere såkalte kvalitetssystemer. De kommersielle selskapene fortsetter dermed å oppnå god fortjeneste i gjennombyråkratiserte systemer der de ansatte som leverer kvaliteten, får stadig mindre innflytelse. Gode tjenester blir det imidlertid ikke av det.
