TRANSKRIPSJON
Sted/tittel: Civitafrokost – Hva skal vi med de private velferdstilbyderne? Går pengene bare til profitt, eller er de en viktig del av velferdstilbudet?
Dato: 02.12.20
Varighet: ≈ 55 min
Programledere: Kristin Clemet (KC) og Steinar Juel (SJ)
Gjest: Kåre Hagen (KH)
KC: Hjertelig velkommen til frokostmøte i Civita. Dette er nok et møte som gjennomføres uten publikum, men som strømmes direkte på Civita.no og på Facebook, og som senere sendes i opptak i programmet Debatt på P2 på NRK. Mitt navn er Kristin Clemet, og jeg skal lede dette møtet.
Tema i dag er en helt fersk NOU fra det såkalte Velferdstjenesteutvalget som overleverte sin utredning til regjeringen i går. Utvalget har kartlagt og analysert lønnsomhet og pengestrømmer hos kommersielle og ideelle leverandører av velferdstjenester, og foreslått tiltak for at vi skal få enda mer velferd igjen for pengene. Utvalget har vært ledet av Kåre Hagen, som er leder for senter for Velferds- og arbeidslivsforskning ved Oslo Met. Utvalget er et ekspertutvalg, men tematikken har også stor interesse politisk, blant annet i forbindelse med de politiske partienes arbeid med stortingsvalgprogrammer foran valget i 2021. Min kollega Steinar Juel og jeg skal i en samtale med Kåre Hagen forsøke å belyse noen av de viktigste temaene som utvalget har behandlet. Vi skal holde på i maks en time, slik vi pleier, og hvis det er noen som vil stille spørsmål så kan de gjøre det på Twitter med hashtagen #civitafrokost, eller på facebooktråden, og så skal vi forsøke å fange det opp. Og da tror jeg bare jeg starter med å gi ordet til deg, Kåre Hagen, og la deg bruke littegranne tid på å forklare hva dere har gjort i utvalget.
KH: Ja.
KC: Vær så god.
KH: Tusen takk, Kristin, og tusen takk til Civita for at jeg får lov til å fortelle om noe som på mange måter har vært et utrolig privilegium. Og det er å være samfunnsviter, interessert i oppdrag, i velferdsstatens utvikling, også få som oppdrag å gjennomanalysere sammen med 11 ekspertkolleger. Gjennomanalysere de norske velferdstjenestene. Jeg har lyst til å starte littegranne med å sette proporsjonene her nå. Altså, vi snakker om helsetjenestene, utdanningstjenestene, omsorgstjenestene, barnehagene, barnevernet, arbeidsmarkedstiltakene og asylmottakene. Til sammen tjenester som produseres av 720.000 mennesker, og som vi bruker 400 milliarder av kroner på. Og som er det systemet som resten av verden oppfatter som, på en måte, det beste. Det er litt viktig å ha det utgangspunktet når vi skal inn i problemene og utfordringene med dette systemet. Men det som på en måte er fascinerende og som vi gjør som et slags grunnlagsarbeid, det er at vi gir en beskrivelse av samspillet mellom det offentlige ansvaret og private leverandører. Altså, private leverandører, de har vært med på utviklingen av velferdstjenestene helt fra starten. På mange måter kan vi si at det var de private som satte dette i gang.
Vi har fått nå et velferdssystem hvor private leverandører er til stede i alle tjenestene, men på ulike områder. Det vil vi helt sikkert komme tilbake til her nå. Men altså, rollen til de private har vært litt sånn uklar. Er fremdeles uklar. På noen tjenester har private vært invitert inn for å skape en rask kapasitetsutvikling. Full barnehagedekning. Omsorgstjenester og så videre. På andre områder så er private gitt en oppgave i å skape mangfold. For eksempel innafor skole. Brukerne skal ha valgfrihet. På noen områder så leverer private fleksibilitet. Plutselig så er det krig og tragedie i Syria. Det kommer masse flyktninger. De må hoste opp asylmottak på en kort stund. Så er det nå færre flyktninger. Bygge ned. Vi finner et norsk velferdssamfunn hvor private aktører leverer cirka en femdel, litt i underkant av 20 prosent, på ulike måter, på ulike tjenester. Og vår første anbefaling ut fra denne observasjonen, det er at det norske samfunnet og politikken bør gjennomtenke litt tydeligere: Hva skal være oppgaven til de private aktørene innenfor de ulike tjenestene. En slags type opprydningsarbeid. Og det kan være veldig, veldig bra.
Det andre som er veldig viktig å ha med seg er at når vi snakker om de private så er det et voldsomt mangfold av, på en måte, produsenter, da, hvis vi skal bruke økonomispråket. Og det kommer vi til å gjøre littegrann, for vi snakker om tjenester. Det er et mangfold fra nesten den individuelle gründer, via sosiale entreprenører, det har vært en tilstedeværelse av familiebedrifter hvor man har levert tjenester til kommunen i fire, fem generasjoner, alle former for samvirke, foreldredrevne, medarbeiderdrevne foretak, og opp til store internasjonale konsern. Også har vi en grovinndeling i ideelle og kommersielle og det skal vi sikkert også snakke om. Den [inndelingen] er viktig ideologisk, men litt vanskelig i praksis, det skillet der.
Så var jo hovedoppgaven, eller en av hovedoppgavene til utvalget, det var jo på en måte besvare den påstanden som kom med full styrke, sånn 2016 – 2017: Og det var at felleskapsmidler, penger som bevilges til velferdstjenester på en måte går i private lommer. Vi fikk dette begrepet om velferdsprofitører, og en slags antagelse eller en påstand i offentligheten om at litt for mye penger, altså litt for høye fortjenester, gikk i private lommer, og at velferdssamfunnet så å si hadde et lekkasjeproblem. Det har vi brukt veldig mye ressurser og mye tid på å trenge dypt inn i. Og det vi finner er at: Jo, i det store og hele – og det er litt viktig og – i det store og hele så tjener private penger på å levere til det offentlige. Det er helt, helt uomtvistelig. Så kommer spørsmålet, ja, men; tjener man mer enn man burde? Det er litt vanskelig akkurat det der med hva som på en måte er en rimelig fortjeneste. Det vi finner er at for 2018 så, private leverandører de hadde et overskudd på 5,3 prosent. Og tilsvarende sammenlignbar personlig tjenesteyting på andre områder av samfunnet hadde en fortjeneste på 5,7 prosent. Da, altså, da, velferdsprodusentene tjener littegranne mindre enn tilsvarende næringsvirksomhet. Og det leder til en konklusjon at jo; de tjener penger. Men det er ikke på noen måte grunnlag for å si at dette er urimelig høye fortjenester.
Så er det jo en del av den påstanden at jo, men, ikke sant, at de tjener jo ikke så mye penger, sånn synlig, men det foregår ulike former for tilpasninger. Altså, finansakrobatikk, internhandel, man reduserer litt på kvaliteten, man presser ned lønns- og arbeidsforhold. Altså, veldig sånn sinnrikt sett av påstander som vi prøver å etterprøve, så godt det lar seg gjøre. Vi har fått kolossal flott innsats fra Statistisk sentralbyrå og fra skattemyndighetene. Og det vi finner er at kommersielle, eller kan vi si at, ikke-ideelle private produsenter, de har noe lavere lønnskostnader for noen tjenester. Noe lavere, altså, det ligger på 90 til 95 prosent. Det lar seg rimelig lett forklare ved at de har litt yngre stab, og ikke alltid like mye formelt kvalifisert personell som, på en måte, de offentlige, eller de ideelle. Men for veldig mange, altså, tjenester, er det ingen forskjell. Barnehager, for eksempel, er veldig standardisert, det er ikke forskjeller i lønns- og arbeidsforhold. Og på noen områder innenfor helse og sånne ting, så ligger faktisk de kommersielle og ideelle over de offentlige igjen når det gjelder lønns- og arbeidsvilkår. Vi finner også, faktisk – og det er ganske interessant – at ansatte hos private kommersielle, altså ansatte; de rapporterer litt bedre arbeidsvilkår, litt større frihet i jobbutøvelse, de opplever litt større tillit fra arbeidsgiverne sine. Interessant.
Når det gjelder dette med å undergrave kvalitet, så er det viktig å formidle at her har det norske samfunnet et stor