Velferdstjenester nær folk

Av Cathrine S. Amundsen, Spesialrådgiver, For velferdsstaten.

I velferdstjenestenes barndom sikret ideelle organisasjoner uten fortjenestemotiv, tjenester som det offentlige ikke betalte for. NHO Service og Handel vil avslutte debatten om det skal være mulig å oppnå privat fortjeneste på offentlig finansierte velferdstjenester, men debatten er for viktig til det. Små forskjeller og nærhet til tjenester over hele landet, er et viktig stridstema i stortingsvalget.

Kommunene og staten har en viss sum penger det kan drives velferdstjenester for. Politikerne kan velge å bruke pengene i en offentlig tjeneste, eller betale ideelle organisasjoner eller kommersielle virksomheter for at de skal drive den.

I velferdstjenestenes barndom sikret ideelle organisasjoner uten fortjenestemotiv, tjenester som det offentlige ikke betalte for. Da velferdsstaten ble bygget ut tok fellesskapet over finansieringen og det offentlige drev tjenestene selv eller i samarbeid med de ideelle. Ideelle organisasjoner som Norske Kvinners Sanitetsforening, Kirkens Sosialtjeneste (CRUX), Røde Kors m.fl, er altså del av hele velferdsstatens historie.I dag er situasjonen drastisk endret. Det offentlige finansierer velferdstjenestene, men siden 1990- tallet har politikerne gradvis organisert mer i et marked. De ideelle konkurrer nå med kommersielle bedrifter. De ideelle taper på dette og mange har blitt kjøpt opp av større kommersielle konsern, f.eks innenfor barnehage og barnevern. I eldreomsorgen er omfanget mindre, men tendensen lik. Større aktører uten lokal og historisk forankring tar over, og oppnår fortjeneste på offentlig finansierte velferdstjenester.

Når Furulund skriver at hans medlemmer «leverer tjenester det offentlige aldri har levert fullt ut selv», er dette en beskrivelse av de ideelle pionerene. At det offentlige i nyere tid kjøper tjenester av kommersielle bedrifter er noe annet. Bedriftene er ikke «et viktig supplement», fordi de ikke driver i tillegg til det offentlige, men istedenfor. Det finnes bare en finansieringskilde, den offentlige fellespotten, og de leverer tjenester Stortinget har bestemt at befolkningen har krav på. Der de er et supplement er i private helsetjenester privatpersoner betaler, men det er ikke disse tjenestene vi diskuterer. Når de driver offentlig finansierte tjenester skaper de dermed ikke «arbeidsplasser både i byer, tettsteder og distrikter». Dersom de ikke var der, ville pengene blitt brukt i en offentlig tjeneste eller en ideell. Arbeidsplassene er betalt over den norske befolkningens skattesedler.

Utvikling mot store selskaper er positiv og åpner for langsiktighet, ifølge Furulund. Høy oppkjøpsaktivitet, interesse fra utenlandske investorer og store salgsgevinster og goodwillbeløp, samt økt eierskap i oppkjøpsfond og registreringer i skatteparadis, er imidlertid tegn på det motsatte. Det er tegn på kortsiktighet, forretningsmessig lønnsomhet og konsolidering hos aktører med eierskap langt unna befolkningen og lokalsamfunnene. Utviklingen i velferdstjenestene må derfor bekymre alle som arbeider for folkestyre, sterke lokalsamfunn, norsk eierskap, tjenester nær folk, små forskjeller og et likeverdig tilbud i hele landet.

Innlegget stod i Nationen 16.06.21.

Forfatter: <a href="https://velferdsstaten.no/author/for-velferdsstaten/" target="_self">For Velferdsstaten</a>

Forfatter: For Velferdsstaten

Alliansen For velferdsstaten kjemper for å opprettholde og videreutvikle de velferdsgoder og rettigheter som er vunnet gjennom lang tids faglig og politisk kamp her i landet. Vi avviser undergraving, kommersialisering og markedsorientering av våre velferdsordninger.