2. «Velferdsmiks»? Vi må tenke sjæl!
I lederen Myten om fritt brukervalg skrev Nationen 22. mai om lovforslaget Stortinget vedtok med to stemmers overvekt i juni om brukervalg i eldreomsorgen. Ap, Sp, SV, R og Mdg stemte imot. Nationen skrev blant annet: «Regjeringa vil ha «svenske tilstander» i norsk eldreomsorg. Men i Sverige har ikke privatiseringen medført noen valgfrihet. Tvert imot.» Bransjedirektør Torbjørn Furulund i NHO Service og Handel svarte Nationen i Skivebom om fritt brukervalg. Han skrev blant annet: «At ytterste venstrefløy i politikken ønsker å frata brukere valgfriheten og satse på kommunalt monopol er ikke noe nytt. Men det er bekymringsverdig at en ellers pragmatisk avis som Nationen vikler seg inn i en diskusjon der de ukritisk kjøper argumentene til For Velferdsstaten uten den minste antydning til refleksjon eller kritisk sans», og hevdet privatisering vil gi mindre ulikhet.
For velferdsstatens Cathrine S. Amundsen svarte Vi må tenke sjæl og spurte: «Tror vi at direktøren i interesseorganisasjonen for kommersielle velferdskonsern vil åpne nye markeder for sine medlemmer når han ber om mer privatisering av offentlige velferdstjenester, eller tror vi at hans fremste mål er mer fellesskap og mindre ulikhet?» I svaret Jo, vi bidrar til fellesskapet, gjentok direktøren påstanden om at alle private aktører i velferdstjenestene motarbeides. Dette er del av NHO Service og handel sin kampanje velferdsmiks, der de likestiller kommersielle og ideelle aktører både historisk og i dag. I sitt svar Velferdstjenester nær folk, skriver Amundsen blant annet:
«I velferdstjenestenes barndom sikret ideelle organisasjoner uten fortjenestemotiv, tjenester som det offentlige ikke betalte for. Da velferdsstaten ble bygget ut tok fellesskapet over finansieringen og det offentlige drev tjenestene selv eller i samarbeid med de ideelle. At det offentlige i nyere tid kjøper tjenester av kommersielle bedrifter er noe annet. Bedriftene er ikke «et viktig supplement», fordi de ikke driver i tillegg til det offentlige, men istedenfor. Det finnes bare en finansieringskilde, den offentlige fellespotten, og de leverer tjenester Stortinget har bestemt at befolkningen har krav på. Når kommersielle bedrifter driver offentlig finansierte tjenester skaper de dermed ikke «arbeidsplasser både i byer, tettsteder og distrikter». Dersom de ikke var der, ville pengene blitt brukt i en offentlig tjeneste eller en ideell. Arbeidsplassene er betalt over den norske befolkningens skattesedler.» |