Av Linn Herning, daglig leder i For velferdsstaten
Trykt i Klassekampen 10.8.2021
Det er valgkamp og dragkampen mellom høyresiden og venstresiden om privatisering av offentlig velferd er i gang. Heller enn å henge seg opp i de retoriske motpolene «velferdsmiks» og «velferdsprofitører», kan det være vel så nyttig å lytte til andre enn politikere med spissede valgkampslagord. For bak all retorikken ligger viktige samfunnsvalg.
Sjelden får man renere ord for penga enn når investeringsrådgivere og investorer analyserer «markedet». Hør for eksempel på de tre forklaringene som investeringsbanken ABG Sundal Collier gir på hvorfor det nå er høyere privatiseringsgrad i grunnskolen enn i barnehagene i Sverige:
1) Elevene går lengre på grunnskole enn i barnehage. Dessuten er grunnskole obligatorisk. Dette gir høyere og mer stabile inntekter enn i barnehage.
2) Muligheten for høyere gevinstmarginer. Det er bedre muligheter for å «optimalisere antallet lærere per elev» i grunnskole enn i barnehage.
3) Ved å øke andelen privatisering, så synker den politiske risikoen. Desto større den private sektoren er, desto vanskeligere blir det for politikerne å innføre reformer som påvirker de private utdanningsfirmaene.
Investeringsbanken leverer her tre gode grunner for å ikke privatisere offentlig velferd. For det første er finansielle investorer først og fremst opptatt av velferdstjenester som gir høye og stabile inntekter, ikke hvilket tilbud brukerne får.
For det andre er de villige til å kutte i tilbud og kvalitet for å øke gevinsten. Når for eksempel fagsjef i Norlandia-barnehagene (Dagsavisen 28. juli) spør «Hvordan havnet vi dit hen at eierskap får mer oppmerksomhet enn kvalitet i barnehagen?», så er svaret at eierskap og kvalitet kan henge tett sammen. Særlig blir dette tydelig når finansielle investorer ser på velferd med sine finansblikk. Investorers mål er å øke fortjenesten. Økt fortjeneste kan oppnås gjennom krav om kutt i tilbudet og da særlig i bemanningen. Selvsagt vil det påvirke kvaliteten i tjenestene. I Norge er det fortsatt et stort mangfold av private velferdsleverandører, men de finansielle investorene øker sin andel. Økt privatisering vil gi dem enda større bit av kaka. Vi kan derfor ikke se bort ifra deres vurderinger.
Det tredje argumentet er at investorer anser nye reguleringer av skattefinansiert velferd som et problem fordi det begrenser deres handlefrihet til å skape høye gevinstmarginer. Det samfunnet ofte hyller som demokrati, anses av investorer som en problematisk politisk risiko. Privatisering er å flytte beslutninger fra demokratiske organ over til markedet med alle dets aktører.
Politikerne kan forsøke å regulere velferdsmarkedet, men det har vist seg å være vanskeligere med effektive reguleringer av velferden. Dessuten er det åpenbart, slik som investeringsbanken påpeker, at desto større andel private aktører med klare profittmotiv, jo større vil motstanden mot reguleringer bli. Støynivået i den norske barnehagedebatten og de manglende reguleringene av dette «markedet» som de fleste er enige om at ikke fungerer, er et strålende eksempel på dette. Samtidig er investorenes vurderinger av politisk risiko også en erkjennelse av at politikk fortsatt er avgjørende for deres tilgang til skattefinansiert velferd. Risikoen kan bli så høy at investorene holder seg unna. Politisk risiko var blant hovedgrunnene til at Attendo trakk seg helt ut av norsk eldreomsorg i fjor. Ettersom dette er helhetlige vurderinger, der analyser av både valgutfall, bevegelser i partiene og samfunnsdebatt inngår så kan vi alle bidra til å øke nivået av politisk risiko ved å fremme kritikk mot kommersiell velferd.
Politisk retorikk er en naturlig del av en valgkamp, men vi må ikke glemme sakens realiteter. I det europeiske journalistnettverket Investigate Europe sin undersøkelse av eldreomsorgsmarkedet «Grey gold», fant de blant annet 30 finansielle oppkjøpsfond som står klare til å kaste seg over åpnede velferdsmarkeder. Uansett om politikerne kaller det «valgfrihet» eller «velferdsprofitt», så er privatisering av velferdsmarkeder i dagens Europa det samme som å gi skattepenger og ansvar til finansielle investorer som har helt andre motiver enn å skape gode og trygge velferdstjenester til den norske befolkningen.
