Juletida gir rom for refleksjon, sies det. Her er en invitasjon til å grave dypt. Politikk handler om å styre samfunnsutviklingen. Uten mål, ingen retning. Dessverre begrenser ideologiske diskusjoner på venstresiden seg ofte til 1900-tallets politiske tenkning og praksis. Hva ville Gerhardsen gjort? Hvorfor gikk det galt i Sovjet? Sosialt demokrati eller demokratisk sosialisme? Vi trenger å gå mer radikalt til verks, altså helt til roten.
I søken etter noe mer grunnleggende kommer jeg stadig tilbake til teksten «Det gode livet» av svenske Nina Bjørk, som sto på trykk i Morgenbladet i 2018. Her skriver Bjørk om den menneskelige kroppen som utgangspunkt for politisk tenkning:
Du finner til slutt en dødelig, avhengig og begjærende kropp. Og der har vi svaret. Det gode livet begynner i nettopp den kroppen. I den biologiske kroppen og dens uunngåelige behov for mat, vann, omsorg og et klima det går an å leve i for en skapning med den biologien. Disse behovene har vi felles – alle mennesker – overalt i verden, til alle tider. De uunngåelige behovene er ikke individuelt fordelt; de er ikke bestemt av hvem du er som individ. De er ikke styrt av smak og behag eller frie valg på et marked. Derfor kan vi – derfor bør vi – snakke om «det gode livet» i entall. Utviklingen har ikke kommet lenger enn at vi bør gjøre det.
Fra alle menneskers egenverdi og våre kroppers universelle behov bygger Bjørk en kritikk av kapitalismen som produksjonssystem. Kapitalismen styres ikke av menneskelige behov, men av jakten på profitt. Fordeling skjer etter betalingsevne, ikke etter behov. Vi lever i en verden som produserer nok mat til alle, men der mennesker likevel dør av sult.
I sin bok «Om man elsker frihet» (2020) videreutvikler Bjørk argumentasjonen ved å ta for seg dagens ideologiske forsvar for kapitalismen. Særlig interessant er delen om meritokrati, altså at man skal få belønning for prestasjoner. I avslutningen skriver hun at det ikke finnes noe annet mål for politikken enn mennesket, og at om alle mennesker har lik verdi må det bety at alle mennesker bør ha like muligheter til å leve gode liv, ikke til å prestere for å gjøre seg fortjent til et bedre eller dårligere liv. Et relevant eksempel kan være den avgjørende forskjellen på å tilrettelegge for klassereiser og målet om å bekjempe klasseforskjeller. Å snakke om menneskeverd avfeies til tider som en kristen tradisjon, men den æren kan ikke overlates kirken alene.
Under lanseringa av boka «Streik» (2021) snakket forfatteren Jonas Bals med journalist Yohan Shanmugaratnam om hvordan arbeiderbevegelsens kamp grunnleggende sett har handlet om arbeidernes motstand mot å reduseres til sin funksjon som arbeidskraft. Vi er hele mennesker, ikke bare varer i andres makt. Boka åpner med et sitat fra slutterklæringen etter fyrstikkarbeiderstreiken i 1889: «Nå begynner vi å forstå at vi har verd som mennesker, vi også.» I samtalen var de også innom aksjoner under borgerrettsbevegelsen i USA, der deltakerne gikk med store plakater påskrevet «I am a man». Anerkjennelse av det grunnleggende menneskelige ligger som en pulsåre i all antirasisme, som i Black Lives Matter-protestene og det urmenneskelige ropet «I can’t breathe». Uten pust, intet liv. Her finnes også den politiske sprengkraften i tittelen på Shanmugaratnams bok om antirasisme: «Vi puster fortsatt».
Behovet for å se politikken i lys av menneskelige behov presser seg frem i en verden som styres etter andre prinsipper, og som gir groteske utslag. Kanskje er det nettopp fordi kirken så eksplisitt setter opp et verdisystem med enkeltmenneskets egenverdi og et felles forvalteransvar for kloden, at den fra høyresiden anklages for å være venstreradikal? Det ligger dypt humanistiske tradisjoner på venstresiden, men i dag er de i liten grad uttalt. Systemer som demokratiet, der alles stemme skal telle lik, velferdsstaten der man får etter behov, eller arbeidsmiljøloven som gir arbeidstakere rettigheter, kommer fra helt andre rotsystemer enn kapitalismen. Kall det sosialisme, sosialdemokrati, økohumanisme eller hva du vil.
Vi trenger sårt å legge til grunn et politisk uttalt verdisystem. Så får vi heller leve med at det i hverdagen vil være små skritt og kompromisser, lang avstand mellom liv og lære, og store uenigheter om fart og virkemidler. Heller det, enn politikk uten retning.
…
Skrevet av Linn Herning, daglig leder i For velferdsstaten
Innlegget sto på trykk i Klassekampen 21.12.2021