Nyliberal faneflukt

Skrevet av Linn Herning, daglig leder i For velferdsstaten
Innlegget sto på trykk i Klassekampen 22.02.2022

Ingen vil ta ansvaret for den nyliberale virkeligheten.

Vi forstår verken nyliberalismen eller vår samtid om vi lar oss begrense av nyliberalistenes egne analyser. I deres fortelling står motsetningen mellom autoritær stat og fritt marked, og mellom nyliberalt demokrati og illiberalt autokrati. Slik unngår de diskusjon om hva demokratiet skal innebære.

21. januar gjenga Klassekampen et intervju med Martin Wolf, en velkjent nyliberal hærfører. Intervjuet er et strålende eksempel på at ingen nå vil ta ansvar for den nyliberale virkeligheten. Det er faneflukt over hele linja. Men når de som tømte demokratiet for innhold, nå roper varsko om trusler mot demokratiet, kan de ikke få slippe unna. De autoritære tendensene som Wolf advarer mot, vokser fram som en respons på politikkens avmakt overfor kapitalens herjinger.

I boka «Markedsvendingen – nyliberalismens historie i Norge» gjør historiker Ola Innset et nyttig skille mellom nyliberalisme som ideologi og som analytisk begrep for tidsepoken fra midten av 1970-tallet fram til i dag, altså den nyliberale virkeligheten. Kjernen i ideologien er tro på konkurranse som organiserende prinsipp på alle samfunnsområder. Men fra de nyliberale ideenes spede barndom på 1930-tallet til de fikk sitt gjennomslag, var verden grunnleggende endret.

I veien for nyliberalismens idealer sto tre store problemer: folkevalgte, fagbevegelsen og velferdsstaten. Disse tre fordeler makt og ressurser etter andre prinsipper enn kjøpekraft – og demper konkurransen. Jo sterkere disse tre sto i det enkelte land, desto vanskeligere var det nyliberale prosjektet.

Jonas Bals skriver godt om problemene i Wolfs fortelling i sin kommentar her i avisa 12. februar og omtaler nyliberalisme som klassekamp ovenfra. Det er et godt begrep, men det trengs likevel en utfyllende analyse av nyliberalistenes fortellinger om staten. De nyliberale statene er nemlig verken små, svake eller billige i tråd med nyliberale idealer. Derimot har markedsvendingen grunnleggende endret statens (og offentlig sektors) funksjon og virkemåte og frarøvet denne demokratiske arenaen for mye av sin politiske potens. Det er ikke en svak stat som fører til kravet om sterk leder. Sjelden har vel statene vist seg mektigere enn under pandemien. Problemet er svakt demokrati. Et demokrati som nyliberalistene aktivt har jobbet for å svekke.

 «Alternativet til markedstvang er demokrati. Alternativet til konkurranse er solidaritet»

Innset skriver at på tross av hva nyliberale tenkere ga inntrykk av i offentlig debatt, var de fullt klar over at de trengte statens kraft for å oppnå målet om et markedsbasert samfunn og en sosial orden basert på konkurranse. Her er det nyttig å huske Margaret Thatchers uttalelse fra 1982 om at «økonomi er metoden; målet er å forandre hjertet og sjelen.»

I Norge startet det nyliberale reformprosjektet mildere enn i Storbritannia, men med Solbergs første regjeringserklæring var målet med den gradvise revolusjonen klart uttrykt med en formulering hentet fra Frps arbeidsprogram: «Det er (derfor) helt nødvendig at konkurranse blir et gjennomgående element i offentlig virksomhet.» I markedsfundamentalismen, som ikke ser forskjell mellom ulike virksomheter eller mellom offentlig og privat sektor, er konkurranse virkemiddelet – uansett hva det dreier seg om.

Den nyliberale epoken betegnes også av forsøket på å innføre markedstvang mellom stater. Internasjonale institusjoner og avtaler som Verdens handelsorganisasjon (WTO), Verdensbanken (der Wolf tidligere jobbet), IMF, EU, bilaterale handelsavtaler, har vært virkemidler for å institusjonalisere markedsfundamentalismen. Dette har vært en sterk driver for å flytte beslutninger ut av demokratiske arenaer og redusere politikk til juss.

Markedstvang, enten det er reelle markeder med private aktører eller oppkonstruerte liksom-markeder, fortrenger alltid demokratisk innflytelse både for borgere, folkevalgte og ansatte. Under nyliberalismen ble demokratisk deltakelse uthulet fra å bety aktive samfunnsborgere med mulig stor innflytelse over samfunnets økonomiske prioriteringer, til kunder som skal disponere sin stadig mer ulikt fordelte kjøpekraft.

Wolf sier at folk som hater nyliberalisme, må huske at alternativet er verre. Men det finnes også alternativer som er bedre. Alternativet til markedstvang (og autokrati) er demokrati. Alternativet til konkurranse (og hierarki) er solidaritet.

Bla i arkiv

Forfatter: <a href="https://velferdsstaten.no/author/for-velferdsstaten/" target="_self">For Velferdsstaten</a>

Forfatter: For Velferdsstaten

Alliansen For velferdsstaten kjemper for å opprettholde og videreutvikle de velferdsgoder og rettigheter som er vunnet gjennom lang tids faglig og politisk kamp her i landet. Vi avviser undergraving, kommersialisering og markedsorientering av våre velferdsordninger.