Velferdsprofitører, foren eder! Men si for all del ikke hvorfor.
NHO etablerer nå sin 17. landsforening for å samle helsenæring, barnehager og omsorgsaktører. «Dette er en vekstnæring som fortjener et løft i det offentlige ordskiftet,» sier konstituert direktør Karita Bekkemellem til E24 11. april.
Torbjørn Røe Isaksen skriver i en E24-kommentar samme dag at et av formålene med den nye landsforeningen er å flytte debatten om private velferdstjenester mot sentrum ved å legge om retorikken. «NHO-sjef Ole Erik Almlid og direktør og tidligere Ap-politiker Karita Bekkemellem [legger] vekt på samarbeid, partene i arbeidslivet og de mulighetene som ligger i å bruke private. Det er moderat og et forsøk på å favne bredt». Det er tydelig at den tidligere Høyre-politikeren mener manøveren er god.
I møte med en Støre-regjering som sier den vil avkommersialisere velferden, har NHO forstått at det ikke holder å møte privatiseringsmotstanden med merkelapper som «radikale ytre venstre». De må også utvikle positivt ladede argumenter som kan appellere til Ap- og Sp-politikere. Endringen var tydelig allerede i valgkampen, da NHO betalte seg fram til en rapport som konkluderte at kommersielle velferdsleverandører måtte til for å sikre helsetilbud i distriktene. De la også mer vekt på kampanjen «Velferdsmiks» der formålet er å framstille kommersielle velferdsaktører som en varig bærebjelke i velferdsstaten. At begge deler er løsrevet fra virkeligheten, er visst ikke så viktig for NHO, så lenge det gjør nytta. Nå gjøres det altså også organisatoriske endringer for å samle styrkene og strømlinjeforme budskapet.
Røe Isaksen hevder valget av det uforståelige navnet NHO Geneo er tidstypisk og at «det var bare før at foreninger skulle hete noe som gjorde at vi forsto hva de drev med».
Forklaringen er nok en annen. De fleste landsforeningene har fortsatt navn som NHO Sjømat og NHO Reiseliv, men i motsetning til disse organiserer NHO Geneo en bransje som i seg selv er politisk kontroversiell. Det Bekkemellem omtaler som vekstnæring, består i hovedsak av skattefinansierte velferdstjenester som er omdannet til markeder for profittmotiverte bedrifter. Ettersom tilgangen til disse «markedene» er politisk kontrollert, er store deler av bransjen avhengig av politiske privatiseringsvedtak for i det hele tatt å eksistere. Hadde de kalt landsforeningen for NHO Velferdsprofitt ville jo alle forstått hva de driver med. Det er det absolutt siste de vil.
Bare i Norge har vi nå over 20 års erfaring med markedsløsninger i velferden. Vi kan også trekke et vell av erfaringer fra andre land, selv om markedstilhengerne alltid nekter for relevansen. Når Joe Biden går til harde angrep mot finansielle oppkjøpsfond (private equity) som eiere av sykehjem, er det absolutt relevant at Velferdstjenesteutvalget dokumenterte at denne eierformen blir stadig vanligere i norske velferdstjenester. Særlig fordi han viser til at kostnadene har gått opp og kvaliteten ned fordi disse eierne har satt profitt over mennesker, som Anders Kvale Havig, Brooke A. Hollister og Charlene Harrington skriver om i Dagens Næringsliv 27. mars.
I Frankrike kom nylig myndighetenes gjennomgang av de kommersielle sykehjemmene i Orpea-konsernet. Rapporten dokumenterer hvordan konsernet har fått sykehjemsdirektørene til å prioritere økonomisk overskudd framfor faglig kvalifisert pleie. Sykehjemmene hadde lavere og dårligere kvalifisert bemanning, høyere turnover, dårligere pleie og mindre mat enn gjennomsnittet, men bonusordninger for direktører med overskudd. «Scandale Orpea» er så å si identisk med den svenske Carema-skandalen fra 2011. I Norge har vi nesten avviklet kommersielle sykehjem, men det er ingen grunn til å tro at forretningsmodellene er særlig annerledes i andre velferdstjenester.
Når mange, som NHO og Røe Isaksen, påstår at den harde debatten om profittmotiverte velferdsmodeller skyldes ordet velferdsprofitør eller en spesielt kløktig norsk venstreside, er det viktig å minne om at denne debatten ikke er et særnorsk fenomen. Finansielle eiere har finansielle formål – uansett sektor, land eller retorisk innpakning.
Debatten er hard fordi profittmotivert velferd bryter grunnleggende med en fellesfinansiert velferdsmodell som prioriterer likeverdig tilbud til alle og gode arbeidsvilkår for ansatte. Den hardner til etter hvert som de konkrete erfaringene med dårligere tilbud, større ulikhet, hardere arbeidsvilkår og enorme profittoverføringer som har fulgt med kommersialisering av velferden, tårner seg opp i land etter land. At NHO nå legger enda mer arbeid i å tåkelegge sakens realiteter, beviser bare hvor avgjørende det er for velferdsprofittbransjens overlevelse.
…
Skrevet av Linn Herning, leder i For velferdsstaten
Innlegget stod på trykk i Klassekampen 19.04.2022
