Mens alle diskuterer energiprisene, står slagene om velferden.
Debatten om årsakene til de økte energiprisene er nedslående. Diskusjonen om det er Putin eller markedskreftene som presser opp prisene, er direkte fordummende. Det er jo ikke enten–eller, men både–og. Putin er markedskreftene. I det europeiske energimarkedet har russisk gass betydelig markedsandel. Det gir Putin stor markedsmakt. Det fellesintegrerte energimarkedet gjør store deler av Europa og Norge, som egentlig ikke er avhengige av russisk gass, sårbare for Putins maktbruk i markedet.
Samfunnsrisikoen ved å legge makt til markedet fremfor demokratiske organer, er større for noen varer og tjenester enn andre. Energi er grunnleggende infrastruktur. Når energiprisene skyter i været, eller det snakkes om rasjonering og strømbrudd, ryster det hele samfunnssystemet. Det skjer ikke når franske oster blir dyrere eller neglesalonger legges ned. I tillegg er energi en strategisk naturressurs som Norge og Russland har mye av, mens andre land har lite av. Markedsfundamentalismen tar derimot verken høyde for maktbruk eller at ulike varer og tjenester har ulike samfunnsfunksjoner.
Det kanskje grelleste eksempelet på hvor virkelighetsfjern den rådende markedsideologien kan bli, er det norske barnevernet. I sitt forsvar for dagens anbudssystem har NHO definert barnevern som en teknisk tjeneste. Ved at markedsteori presses ned over virkeligheten, blir sårbare barns livsvilkår som et trylleslag enkelt å standardisere og dermed velegnet for markedet. Denne tankegangen har også satt seg i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), som har tatt sin tildelte rolle som prispresser meget seriøst. Dette har ført til at ansvaret for de mest hjelpetrengende barna i dag er overlatt til fire store kommersielle kjeder. Disse kan nå bruke sin markedsmakt til å presse prisene opp og politikere til å la dem fortsette. Et anbudssystem i barnevernet fungerer kun når man lukker øynene for at barns livsskjebner i virkeligheten er alt annet enn teknisk og standardiserbart. Regjeringen har lovet å avslutte bruken av konkurranseutsetting og anbud i barnevernssektoren. Dessverre er motmakten stor og den offentlige oppmerksomheten liten. Mens alle diskuterer energi, står slagene om velferden.
I velferdspolitikken går det et klart skille mellom sittende regjering og Solberg-regjeringene. Den første Solberg-regjeringen (H+Frp) skrev i sin politiske plattform: «Regjeringen mener i utgangspunktet at produksjon av velferdstjenester skiller seg lite fra andre tjenester. Bruk av konkurranse stimulerer til verdiskaping, bedre tjenester og effektivisering. Det er derfor helt nødvendig at konkurranse blir et gjennomgående element i offentlig virksomhet.» Ap/Sp-regjeringen sier derimot i sin Hurdalserklæring at «grunnleggende velferdstjenester skal ikke kommersialiseres», og at de skal «redusere bruken av markedsmekanismer i alle deler av velferdsstaten». I denne politikken har regjeringen også flertall i Stortinget med SV og Rødt.
Det har markedsaktørene innen velferd forstått. De driver derfor en massiv, men ganske stille, interessekamp. I velferden er det ikke Putins geopolitikk, men kommersielle eieres profittjakt som gjør samfunnet sårbart. Disse bruker også sin makt i markedet som politisk virkemiddel. Da Private Barnehagers Landsforbund (PBL) i høst oppfordret sine medlemsbarnehager til å stenge i protest mot regjeringens politikk, var det medlemmenes markedsmakt de benyttet for å forsvare sine profittmuligheter. I likhet med kamper om energi, jernbane og forsvarsrenhold møter markedskritisk politikk også motstand fra alle som trives og har vært opplært i dagens markedssystem, inkludert markedsbyråkratene.
Regjeringen fremstår dessverre hjelpeløs på flere områder om dagen. At Høyre og Frp vokser på meningsmålingene, er likevel et gedigent paradoks. De vil bare gi mer makt til markedskreftene, som altså er konkrete størrelser som Putin, Statkraft, velferdsprofitører og finansspekulanter. Da utsettes både enkeltindivider og samfunnet for enda mer risiko og sårbarhet. Behovet for konkret markedskritikk, motkunnskap og motmakt er åpenbart enormt. La oss bruke de dyrekjøpte erfaringene fra energisektoren til å styrke forsvaret for demokratisk kontroll over sentrale samfunnssektorer.
…
Kommentar av Linn Herning, daglig leder i For velferdsstaten
Innlegget stod på trykk i Klassekampen 14.09.2022