Hva driver en stødig familiefar til å okkupere Navs hovedkontor?
«Historien starter vel egentlig da hun sa ja for femogtjue år siden.» En mann med store, rolige trekk nikker over bordet mot sin kone. «Jeg kunne ikke akseptere at Nav behandlet henne sånn. Og så begynte jo politiet også.» Hun ser så vidt opp. Det er ikke mulig å se om hun blir like rørt av kjærlighetserklæringen som meg.
Det sentrale i fortellingen om hvorfor Remy endte med å okkupere Arbeids- og velferdsdirektoratets hovedkontor er konas langvarige og kompliserte sykdomshistorie. Hun var nesten ferdig med jusstudier da det ikke var mulig å presse kroppen mer. Etter råd fra legen flyttet trebarnsfamilien til Spania for å se om varmen kunne hjelpe på helsa. Der var også Navs lokale kontor. Og da Solberg-regjeringen tiltrådte i 2013 med lovnader om å intensivere jakta på såkalte trygdesnyltere, tok det bare litt over ett år før politianmeldelsene begynte å øke i antall. Ekteparets historie er blant de mange menneskeskjebnene bak «Nav-skandalen» som sprakk i 2019. Den avdekket at den norske staten har straffeforfulgt trygdemottakere helt urettmessig. Trolig med viten og vilje.
I rommet sitter også Rune Halseth og Marianne Evensen. Rune, tidligere proffdanser og blomsterhandler med en lang rekke frivillige verv bak seg, sonet fem måneder for grovt trygdebedrageri i høysikkerhetsfengsel. Marianne, en røff americana-aktig dame med bakgrunn som langdistansesjåfør, fikk kreft og ble dømt etter å ha pendlet mellom Danmark og Norge for å ta vare på familie begge steder. Ekteparet fortalte sin historie til Dagbladet (5. februar 2022), men orket ikke stå frem med navn. Livet var tøft nok fra før for familien. Nå har de funnet uante krefter. Sammen med Rune, Marianne og støttespillere har de opprettet organisasjonen Nav-oppryddingen. Gjengen forteller at de gjennom kontakttelefonen stadig avdekker nye saker, og at de har avverget minst to selvmord. Skandalen ruller altså videre.
Behovet for en hjelpeorganisasjon for brukere av det offentlige hjelpeapparatet fremstår som et svært alvorlig paradoks. Poenget med velferdsstaten var å gi folk en annen verdighet når livet buttet imot enn å måtte gå bedende til fattigkassa. Da Einar Gerhardsen ble intervjuet i 1962 trakk han frem de økte trygdeutgiftene som en av sine stolteste bedrifter. For ham var milliardutbetalingene «en seier for fellesskapstanken og tanken om solidaritet mellom samfunnsgrupper – og landsdeler». Få politikere har snakket slik om trygdeutbetalingene de siste tiårene. Den politiske debatten er derimot gjennomsyret av en grunnleggende mistenksomhet mot alle trygdemottakere. Hvor mange som har fått sine liv ødelagt og hva den overdrevne jakten på trygdemisbruk har gjort med befolkningens tillit til velferdssystemet, har det vært lite oppmerksomhet rundt.
Dagens Nav-system leverer langt unna velferdsstatens idealer. Verdigheten er i for mange tilfeller erstattet med mistillit, kompliserte skriv, stengte kontorer og telefonkøer som bare fører til noen som ikke kan svare, eller som gir beskjed videre til noen som ikke ringer tilbake. «Jeg la igjen beskjed, men ingen tok kontakt tilbake. Da bestemte jeg meg for å intensivere innsatsen. Så jeg ringte hver morgen, så midt på dagen og rett før stengetid. Tre ganger om dagen, fem dager i uka. Ingen ville sette meg over til Innsatsteamet, jeg fikk bare servert svada etter å ha ventet en time på å komme gjennom.» Hva gjør du når politiet truer med å hente den syke kona di foran tre vettskremte barn, og du ikke får tak i de ansvarlige i saken?
De tøffeste stiller seg fysisk der makta ikke kan overse deg. Remy fant adressen til Navs hovedkontor, tok seg fri fra jobben og reiste over fjellet inn til Oslo. Rolig og kontrollert krevde han å få snakke med noen med ansvar og myndighet i konas sak. Litt etter lunsj den tredje dagen fikk han en telefon – fra Trondheim. Ingen fra Nav ville møte Remy.
Nav-oppryddingen består av folk som har gjort sin plikt og vel så det, men som fikk politiet sendt etter seg da de krevde sin rett. At de har funnet styrke til å ta opp kampen også på vegne av andre inngir nesegrus beundring. Samtidig bør det minne oss om at velferdsstaten ikke er en evig gave fra oven, men en politisk samfunnsordning som stadig må kjempes frem av helt vanlige folk. Det er på høy tid at solidaritetens faner reises på nytt.
…
Kommentar av Linn Herning, daglig leder i For velferdsstaten
Innlegget stod på trykk i Klassekampen 11.10.2022
