Folkelig politikk kan ikke bygges på enveiskommunikasjon fra ekkokammeret.
Når Høyre leverer meningsmålinger på 40-tallet, må alle som ikke vil ha Erna Solberg tilbake i regjeringskontorene ta seg en grundig kikk i speilet. Hva gjør vi feil?
Min hovedtese er at særlig forankringen feiler. Regjeringen sliter med engasjementet i sine kjernetropper. Verken grunnplanet i partiene eller organisasjonsfloraen rundt er særlig godt involvert i regjeringsprosjektet, og var det heller ikke i forkant. Dette blir tydelig om man sammenlikner med opptakten og starten til den rødgrønne flertallsregjeringen av Ap, SV og Sp, som satt fra 2005 til 2013. Det var et voldsomt engasjement langt utover partiene for å skape en politisk endring etter Stoltenberg I og Bondevik II-regjeringene.
Siden da har det skjedd en markant dreining i partier, organisasjoner og tilhørende herligheter. Det er færre seminarer, mindre alliansebygging og sjeldnere møter der målet er bred deltakelse. Ressursene brukes heller på spissa medieutspill, veltrimma poster i sosiale medier og konferanser, panelsamtaler og frokostmøter der hvert minutt er nøye forberedt av arrangøren. Det kommuniseres fra toppene – ut til andre og nedover i organisasjonen. Enveiskommunikasjon er tidseffektivt. Når du roper i ekkokammeret, er du sikra et gjenkjennelig svar som verken krever refleksjon eller kompromiss.
Mange ser dessuten ut til å forveksle høyt antall medieoppslag eller delinger på sosiale medier med politisk gjennomslag. Når medier blir styrende, lures vi også til å tro at hva folk spiser til middag, hvordan de kler seg eller hvordan de snakker er samfunnets viktigste skillelinjer. Strukturelle endringer av samfunnets fordeling makt, oppmerksomhet og penger er sjelden klikkvennlig. Pandemien ble en kraftig forsterker av utviklingen. Vi som var ansatt til å drive politikk kunne fortsette fra hjemmekontoret. Bredden i organisasjonene, samarbeid på tvers og konkret politikkutvikling som krever at folk kan treffe hverandre og bli kjent, stoppet derimot opp.
I dag tenderer potensielle alliansepartnere i den rødgrønne storfamilien, i og utenfor partiene, til å avvise hverandre på grunnlag av overfladiske identitetsmarkører som valg av middag, transportmiddel eller ordbruk, fremfor å søke felles politisk grunn innen næring, velferd, miljø, arbeid og ressursfordeling. Det er helt nødvendig å aktivt motarbeide en polarisert og overfladisk politisk samtale der provoserende utspill gir stor uttelling i både tradisjonelle og sosiale medier.
Selv om det er all grunn til å ta med seg det teknologiske kvantespranget innen digital kommunikasjon, må vi ikke glemme det grunnleggende: Mennesket – i motsetning til kapitalen – er grunnleggende sosiale vesener. Derfor bør det utskjelte seminaret, der dialog, diskusjon og deltakelse er i sentrum, tilbake på den politiske dagsorden. Vi må rekruttere nye, forankre politikkutviklingen hos de mange og søke brede koalisjoner.
I utviklingen av politiske deltakende mennesker er det dessuten enorm forskjell på det å lytte, lese eller scrolle – og det å selv delta. De fleste som er politisk aktive vil huske viktige merkesteiner i reisen fra tilskuer til deltaker. Selv husker jeg godt hvordan kroppen dirra av adrenalin og lettelse da jeg for første gang hadde tatt ordet på en stor konferanse. Det ble ikke en total flause! Det man gjerne frykter, er jo at tankene som surrer rundt i eget hode ikke skal komme ut i forståelige setninger eller at andre skal synes det du mener er teit.
Den gang da jeg tok mine viktige skritt inn i politikken, rundt år 2000, var det vanlig at også store konferanser hadde avsatt tid til at folk kunne ta ordet fra salen. Men da Buskerud Senterparti arrangerte konferanse i januar i år, ble det toppnyhet på VG-nett da Sps lokalpolitikere stilte seg opp i kø bak mikrofonen.
Når politikk endres fra dialogbasert breddeidrett til kommunikasjonsteknisk toppidrett, gagner det de interessene som ikke trenger bred deltakelse. For noen er det helt greit om makt og markeder rår. Vi som derimot kjemper for likere fordeling av ressursene, må bygge motmakt til kapitalens forskjellsmaskineri. Det er ikke et rop på mer høyrepolitikk i befolkningen, men en rødgrønn politikk krever en helt annen organisering og forankring for å få gjennomslag enn det vi ser i dag.
…
Kommentar av Linn Herning, daglig leder i For velferdsstaten
Innlegget stod på trykk i Klassekampen 28.3.2023
