Høyresidas iver etter privatisering må slås tilbake med et kraftig forsvar for en solidarisk velferdsmodell.
Høyresiden kaller velferdsprivatisering for «mangfold og valgfrihet», «velferdsmiks» og «alle gode krefter». De vil helst ikke bli motsagt, men slagordene må vurderes opp imot konkrete erfaringer.
For velferdsstatens rapport Den internasjonale velferdsprofitten og bendelormøkonomien handler om konsekvensene av privatisering til kommersielle aktører.
Alle krefter er nemlig ikke gode i velferden. Arbeidsintensive velferdstjenester for sårbare brukere er ikke egna for å drives i et marked.
Vi bringer videre internasjonale og norske erfaringer som viser at myndighetene over tid mister kontroll over finansiering, kvalitet og arbeidsvilkår. I de mest privatiserte landene kan det ikke lenger forutsettes at penger som bevilges vil nå tjenestene. De kan like gjerne forsvinne i kompliserte konsernstrukturer, forretningsmodeller og skatteparadis.
Det kaller vi bendelormøkonomi, inspirert av en rapport fra den internasjonale fagforeningsføderasjonen Public Service International. I sum er erfaringene så alarmerende dårlige at de bør være en kraftig advarsel mot å gjenta andres feil.
Press på lønns- og arbeidsvilkår skjer i alle land i alle sektorer der politikerne lager marked av velferd. Velferdstjenesteutvalget konkluderte med at kommersielle aktører i Norge i gjennomsnitt har 9 prosent lavere lønnsnivå enn offentlige og ideelle (s.207). Utvalget forventet også at sterkere konkurranse og press på avkastning fra eiere, ville kunne gi ytterligere press på lønns- og pensjonskostnader (s.307).
Høyre og Erna Solberg påstår likevel at utvalget ikke fant forskjeller i lønns- og pensjonsforhold. Velferdstjenesteutvalget skrev at de ikke visste om offentlige midler blir brukt effektiv og i tråd med formålet, ved bruk av private aktører (s.438).
Høyre påstår likevel i sitt ferske program for privatisering at utvalget kom frem til at pengene går til tjenestene. Høyres udokumenterte påstander må møtes med fakta.
Kommersialisering av velferden løser ikke problemer, men skaper nye. Økt grunnbemanning, flere heltidsstillinger, faste ansettelser, god opplæring og etterutdanning, er nødvendig for å skape gode arbeidsvilkår og å øke rekruttering og kvalitet.
Fordi den største kostnaden er personalkostnader, er det ved å gjøre det motsatte av hva som er nødvendig, de kommersielle selskapene tjener mest penger. Da Oslo under Høyre satte sykehjem på anbud var lønnsdumping, skandaler og press på kvalitet, tilbakevendende tema.
Når kommunen tok sykehjemmene tilbake i offentlig drift gikk ansatte opp 70.000 i årslønn i gjennomsnitt, og får bedre pensjon.
Debattene om velferdsprofitt har hatt en tendens til å fokusere på profitten knyttet til velferdskonsernenes driftsselskap, men overser ofte andre pengestrømmer. Men driftsmarginene kan være lave, samtidig som eierne tjener store penger som skulle gått til tjenestene.
Verdens største infrastrukturfond, kanadiske Brookfield kjøpte i 2022 barnehageeiendommer fra noen av de største kommersielle barnehagekjedene i Norge. Eiendommer kjedene i sin tid skaffet seg på svært gunstige vilkår fra det offentlige. Jo høyere husleie barnehagene har forpliktet seg til, jo høyere salgsgevinst for eierne og noen av de har flyttet til Sveits etter salget.
Skal dyre husleier ikke gå utover barnehagedriften, må det offentlige dekke kostnaden. Forretningsmodellen går altså ut på at den norske befolkningen skal betale for barnehageeiernes eiendomsdisposisjoner mange år fram i tid. Forretningsmodellen til de kommersielle barnehagekjedene er nøyaktig den samme som dominerer europeisk sykehjemsindustri, fordi i andre land har politikere også sluppet det til der.
De norske og internasjonale erfaringene viser at det alltid er befolkningene som må ta kostnaden når velferden overlates til profittjag og pengespekulasjon. Enten over skatteseddelen, ut av egen lomme eller ved å ikke få sine velferdsbehov dekka.
Høyres løfte om privatisering, er et løfte om å overføre mer av felleskapets penger til fra før rike norske og utenlandske eiere som sitter på trygg avstand fra tjenestene.
…
Skrevet av Cathrine Strindin Amundsen, nestleder i For velferdsstaten
Innlegget stod på trykk i FriFagbevegelse 23.6.2023
