De voldsomme angrepene på offentlig sektor er ille. Det svake forsvaret er verre.
Det samfunnsområdet det er aller enklest å få aksept for kutt og reformforslag på, må være offentlig sektor. Alt man trenger, er å presentere løsrevne tall eller vidløftige planer. Sektorkunnskap, forankring i virkeligheten eller analyse av konsekvenser er ikke nødvendig. At så mange virker interessert i slikt, viser først og fremst hvor svakt forsvaret for offentlig sektor står i dag. Her kommer derfor et lite grunnkurs.
Begrepet «offentlig sektor» rommer alt som finansieres gjennom fellesskapet, det vil si både tjenester, eierskap og direkte pengeoverføringer. Å kutte i sykelønn, trygder og pensjon, legge ned velferdstjenester eller selge kraftverk og offentlig eiendom er ikke avbyråkratisering. De store pengene i offentlig sektor går ikke byråkrati. Solbergregjeringens «avbyråkratisering og effektiviserings-reform» (ABE-reformen) handlet om å gi litt mindre penger hvert år til alt innen staten for å kunne kutte i skattene. Om man faktisk kuttet i byråkrati eller i tjenester til innbyggerne, var ikke så viktig. Målet var først og fremst en gradvis omfordeling fra fellesskapet til enkeltindivider.
I dag ønsker flere mer målrettede endringer. Kutt miljøsatsinger. Kutt kunstnerstøtte. Det er «sløsing». En av disse målrettede er Elon Musk, som nå skal «effektivisere» offentlig sektor i USA. I tillegg til å sikre skattekutt er det grunn til å tro at han også ønsker å kutte i byråkrati som regulerer og kontrollerer teknologibransjen og konkurranselovgivningen. At verdens rikeste mann og teknologioligark skal avbyråkratisere av rein egeninteresse, kan kanskje gi ny giv til forståelsen av byråkratiets nødvendighet i et sivilisert samfunn.
Formålet med offentlig sektor, herunder byråkratiet, er å levere på samfunnsmessige mål som ikke oppnås gjennom privat sektor. For eksempel demokrati, rettsstat og politiske mål som nasjonal infrastruktur og næringsutvikling eller at alle innbyggere skal ha lik rett til velferdstjenester og verdig liv. Demokratisk styring kan utøves indirekte gjennom reguleringer av privat sektor eller mer direkte gjennom offentlig eierskap og drift. I Norge er det gjennom utbygging av byråkrati og direkte offentlig eierskap at oljerikdommen har kommet alle til gode. Det er ikke olja, men offentlig sektors involvering i den, som skiller Norge fra andre oljeland. Det er heller ikke gode sosiale ytelser og velferdstjenester som kjennetegner en velferdsstat, men at alle innbyggere har like rettigheter til dem.
En viktig forklaring på at de fleste debatter om kutt og effektivisering ser bort fra grunnpoenget med, og mangfoldet i, offentlig sektor, er den sterke ideen om at kun konkurranse skaper effektivitet og nytte. Det gir en grunnleggende mistillit mot alt som drives offentlig. Helt siden midten av 1970-tallet har ideen om at offentlig sektor derfor må lære av privat sektor, hatt så sterkt medvind at mange later til å ha glemt hva poenget med offentlig sektor egentlig er.
Fra 1980-tallet har land etter land i sektor etter sektor kutta, privatisert, konkurranseutsatt eller innført markedsliknende finansierings- og kontrollsystemer. Bort med tillit til ansatte, fagledelse, folkevalgte og skreddersøm etter innbyggernes behov, inn med objektive standarder, tester, rapporter og resultatstyring. Det paradoksale er at dette fører til mer byråkrati. Makt og ressurser flyttes fra førstelinjene til stadig flere direktører, direktorater og eksterne eksperter. Det er riktig at norsk offentlig sektor i dag er overbyråkratisert.
Det var jo grunnen til at «et av regjeringens viktigste prosjekter er en tillitsreform i offentlig sektor [som] skal gi tilliten, tiden og makten tilbake til de som utgjør førstelinja og ryggraden i velferdsstaten, som for eksempel lærerne, sykepleierne, politibetjentene og fastlegene». Det er de rødgrønne som bør bære avbyråkratiseringens fane – for å redde offentlig sektor. Men da må man klare å skille avbyråkratisering fra kutt.
En av forklaringene på at dette arbeidet ikke er kommet særlig langt, er at den maktforskyvningen som tillitsreformen skulle bidra til å endre, er kommet svært langt. Fortsatt har enhver milliardær eller McKinsey-økonom mer å si i debatter om offentlig sektor enn alle landets lærere, sykepleiere, politibetjenter og fastleger – til sammen. Uten å endre synet på kunnskap om offentlig sektor og styrke det grunnleggende forsvaret vil man ikke komme noen vei. Da er veien åpen for et samfunn der de sterkeste og rikeste råder.
Kommentar av Linn Herning, daglig leder i For velferdsstaten
Innlegget stod på trykk i Klassekampen 28.1.2025
