Å kutte i velferdstjenester er ikke «effektivisering», men kutt i fellesskapsløsninger til fordel for skattekutt til enkeltindivider.
Det er en bisarr forestilling (lett tilgjengelig på Youtube): Mens høyttalerne spiller eggende musikk, veiver Elon Musk rundt på scenen med en motorsag han skal bruke mot «byråkratiet». Motorsagen ble overrakt Musk av Argentinas høyreekstreme president Javier Milei, mannen som først fikk ideen om å koble motorsager til politikk.
Det er nærliggende å tenke at disse gutta og prosjektet deres har lite med norsk forvaltningspolitikk å gjøre. Jo da, Musk og hans «DOGE» (Department of Government Efficiency) bruker andre metoder og har til dels andre motiver enn norske aktører innenfor feltet. Musks metode synes å være å raske, grove og kaotiske kutt i arbeidsstyrke, utstyr og bevilgninger til eksterne prosjekter. Om noe viktig ryker får man heller forsøke å gjeninnsette de mest virksomhetskritiske medarbeiderne og prosjektene da. Men dersom ingenting ryker, er det for Musk et tegn på at han ikke har kuttet nok, ifølge New York Times-podkastverten Ezra Klein. Det var slik han holdt på etter overtagelsen av Twitter og andre selskaper i porteføljen. For å lykkes på egne premisser er denne inhumane framgangsmåten avhengig av rask feedback, av den typen ingeniørdrevne tekniske systemer og markeder kan gi. Om Space-X raketter faller ned eller Twitter taper brukere og inntekter som et resultat av kuttene, vil Musk selv få regningen og dermed et motiv til å justere kursen.
Slik er det ikke med det meste av det staten bruker penger på. Det handler om tid, og det handler om hvem som får svi. Mye av det det offentlige driver med – medisinsk forskning og forebyggende medisin, kontroll med nye legemidler, forbrukerbeskyttelse innenfor finans, sivil etterretning eller tilsyn med alt fra luftfart til brannfarlige skoger – kan oppfattes som deler av et gigantisk risikohåndteringsmaskineri. Det betyr at effekten av kutt ikke melder seg umiddelbart. Vi snakker snarere om langsomt virkende prosesser som øker sannsynligheten for svært negative utfall, i første omgang for andre enn dem som står bak kuttene. Høyres landsmøte vedtok nylig å nedsette en Musk-inspirert kommisjon for å kutte i det offentlige. Men det er vel lite som tyder på at Musks metode kommer til Norge?
Med hensyn til motiver er det vesentlige forskjeller mellom oss og USA. Mens Norge har fantastiske statsfinanser, er USAs i en elendig forfatning. Skal Trump få forlenget sine skattekutt, må de offentlige utgiftene ned. Når det er sagt, må det legges til at Musks kutt i antall ansatte ikke monner. De store pengene går til pensjoner, helse, gjeldsbetjening og forsvar. Dessuten er det sannsynlig at oppsigelsene gir et netto tap. Et nylig estimat gjengitt i Washington Post anslår at Trump/Musks bemanningskutt i skattevesenet (IRS) vil redusere skatteinngangen med 10 prosent, fem hundre milliarder dollar. Til sammenligning: Biden oppbemannet IRS og fikk 100 dollar mer inn per 34 cent han brukte på å styrke skatteinnkrevingen blant velstående amerikanere.
Vi kan heller ikke finne gode, norske paralleller til Maga-bevegelsens ønske om å ramme u-hjelp, nasjonal utdanningspolitikk og woke-infiserte universiteter. Kretsen rundt Trump tenker dessuten at det gjelder å handle raskt. Det er «midterm elections» allerede om snaue to år og da kan flertallet i Kongressen ryke. Heller ikke målet om å overvelde og skremme «the deep state» – ansvarlige toppbyråkrater som greide å forsinke eller hindre mange av Trumps innfall og ideer da han var president første gang – finnes det paralleller til i Norge.
Disse forskjellene til tros: Det som foregår i USA har noe til felles med ordskiftet i Norge, EU og alle rike land jeg vet noe om. Det er selve klangbunnen, de uuttalte premissene om staten som grunnleggende problematisk, som deles av et stort flertall i det politiske partilandskapet. I Norge går det fra Frp og dessverre ofte helt til Arbeiderpartiet. Vi kan se for oss en glideskala som begynner med sivilisert framført, men faglig svakt fundert kritikk (staten er alltid mindre effektiv) via begrepsmessig idioti (det private skaper verdier mens det offentlige bruker dem) til noe som ligner manisk hat framført av den stereotypiske fulle svogeren fra helvete. I Norge slutter de fleste aktørene (som helseminister Vestre) ved det begrepsmessige idiotiet. I USA går man lenger.
All tenkning krever premisser. Vi kan ikke sette alt i spill hele tiden, da bryter vår kognitive kapasitet sammen. Forsøker vi å kritisk undersøke våre egne «tatt-for-gitt-heter» i enhver sammenheng, ender det med overtenking og handlingslammelse. Derfor er det så politisk potent å kunne forme premissene andre tenker innenfor. Å få ideer som fremmer de mektiges interesser til å framstå som sunn fornuft, er den ultimate politiske triumf. Den italienske marxisten Antonio Gramsci kalte det for hegemoni. Poenget hans er alltid verdt å undersøke – det er en av mine «tatt-for-gitt-heter». Arbeiderbevegelsen i Norge har nesten glemt denne leksa, mens den globale høyresiden, ofte sponset av milliarder fra de rikeste, har jobbet systematisk med å realisere sin visjon. Målet har vært å endre samfunnet. Midlene har vært å forme språk, tanker og dermed politiske premisser.
Det mest kjente eksempelet er Mont Pelerin Society fra 1947, men det er en hel skog av tenketanker og til og med noen universitetsinstitutter (helst samfunnsøkonomiske) som har tatt imot ulike milliardærers penger og spredd budskapet. Andre faglige miljøer har gjort det helt gratis.
Den kanskje viktigste triumfen disse kreftene har kunnet feire, er gjendrivelsen av en basal keynesiansk innsikt om at man må skille skarpt mellom en stats finanser på den ene siden og en husholdnings eller bedrifts på den andre. En grunn til å opprettholde dette skillet er at statlig pengebruk kan gi vekst, flere sysselsatte og økte skatteinntekter i neste omgang. Men mer fundamentalt: Penger er symboler garantert av staten. De gir innehaveren mulighet til å mobilisere ressurser, men de må skilles analytisk og normativt fra realverdier. Den viktigste knappe ressursen for en stat er ikke disse symbolene, men folk, kompetanse, bygninger, maskiner og teknologi – det vi kaller realøkonomiske størrelser.
At realressurser er viktigst, kan vi se ved å gjøre et tankeeksperiment. Se for deg et Norge med vesentlig lavere skatter finansiert ved sterke kutt i det offentlige velferdstilbudet. Hva ville skje da? Vil etterspørselen etter velferd i form av helsetjenester, barnehageplasser, utdanning og pensjon bli borte? Eller vil de som har råd betale selv og bruke de samme ressursene i et marked? I så fall vil fordelingen av velferdsgoder bli skjevere. De vil omfordeles oppover i et marked, i stedet for nedover og bortover via staten og skatten. Vi får noen flere forfengelighetsdrevne plastiske operasjoner og lengre offentlige kreftkøer, men etterspørselen etter helsearbeidere blir ikke borte.
Anti-Keynes var en viktig triumf fordi «vi har ikke råd»-retorikken er et potent politisk våpen. Det gir den som bruker den anledning til å framstå som «den voksne i rommet». I stedet for å si «jeg vil ikke være med på å finansiere andres velferd» kan man bruke vendinger som «vi må gjøre tøffe valg, tørre å prioritere» og så videre. Gitt at velferdsstaten er populær, og det er den nesten overalt, er «vi har ikke råd» en mye mer behagelig posisjon å innta for høyresiden.
Dagens aktuelle tapning av temaet, er at vi må velge mellom velferd og forsvar. Det ligger en historisk ironi i at velferd og forsvar stilles opp mot hverandre i både EU og Norge. Bismarck og andre velferdsstatspionerer tenkte motsatt. Industrialisering og urbanisering svekket folkehelsen. Historiske data fra det britiske forsvaret viser at gjennomsnittshøyden på britiske rekrutter falt mellom 1730 og 1850 – et uttrykk for hvordan dårligere ernæring gjorde mannskroppen mindre egnet til krig. Moral og motivasjon var et annet hensyn på den tidens krigerske lederes dagsorden. Skulle de kunne kreve blod på slagmarken, måtte de tilby brød (og etter hvert stemmerett) i fredstid.
Et annet premiss for «vi har ikke råd»-posisjonen er forestillingen om at velferd må benevnes som utgifter. Det finnes en hel litteratur om «the social investment state». Poenget er enkelt: Utdanning og folkehelse er investeringer i kvaliteten på arbeidskraften. Det samme gjelder vellykket forebygging av ulike slag. Se for deg en vellykket barnevernsintervensjon: Det primære er kanskje omsorgsmotivet, men hvis effekten er en livslang karriere som skattebetaler heller enn en litt kortere karriere som stadig fengslet kriminell rusmisbruker, beløper forskjellen seg fort til flere titalls millioner over et livsløp.
Det finnes en haug med andre argumenter for å opprettholde og utvikle en stor offentlig sektor. De handler om komplementariteter (vi bygger veien så du kan kjøre på den), om hvor krevende og dyrt det er å regulere fram markeder der vi før hadde naturlige statlige monopoler (tenk jernbane- eller elektrisitetsreformene), og om oppgaver det private er dårlige til å løse (tenk mersalg i helse i stedet for riktig behandling, eller plattform- og app-økonomiens tyveri og misbruk av våre personlige data).
Slike argumenter blir gjentatt og gjentatt av den radikale delen av LO, av aksjon for velferdsstaten og sånne som meg. Men vi har ikke greid å slå særlig til sprekker i nyliberale hegemoniet. Derfor er offentlig sektor i konstant forsvarsposisjon. Én ting er å vinne et hegemoni, det må også opprettholdes.
Hvem har interesse av å opprettholde det banale budskapet om at stat = dårlig og marked = bra? En kandidat er NHO og de av dens medlemsbedrifter som ønsker seg privatisering og en stabil kontantstrøm fra stat og kommune. Videre har vi høyinntektsgrupper som vil finansiere egne skatteletter. Endelig har vi offentlige ledere og deres innkjøpte konsulenter som er avhengige av myten om offentlig sektors iboende elendighet for å forsvare sitt eget virke. Offentlig sektor er så dårlig, derfor har vi ikke råd til å bruke noe annet enn de beste og dyrest utviklede lederne. Som Klassekampen har avdekket gjennom en serie reportasjer inspirert av Tom Karps viktige bok om lederisme, er dette et helt reelt fenomen.
Å bekjempe banale utgangspremisser betyr selvsagt ikke at det ikke finnes alvorlige problemer og reelt forbedringspotensial i offentlig sektor, eller at det ikke finnes folk med edle motiver og nyliberale utgangspunkter. Den primitive analysen som begynner med et postulat om at det eneste som kan disiplinere mennesker til å yte skikkelig og bruke ressurser effektivt, er konkurranse, ender med at vi privatiserer eller etterligner markedet på områder som strekker seg fra sykehus via jernbane til lederutvelgelse. Trist nok har løsningene man hittil har forsøkt i sum gjort ting verre. Offentlig sektor har blitt full av kontrollører og ledere som har fjernet seg fra den daglige driften. Som en av de kloke lederne (de finnes, de også) sa til meg nylig: Det er for få som gjør ting, og for mange som passer på.
At offentlig sektor i Norge fortsatt presterer noenlunde bra er til tross for, og ikke på grunn av, forsøk på effektivisering, og det sier i sin tur noe om kapitalen som ligger i indre motivasjon, mening og moral – faktorer som er usynlige i den nyliberale diskursen som fortsatt fanger for mange av våre politiske ledere.
. . .
Kronikken er skrevet av Bent Sofus Tranøy, professor ved Høgskolen i Innlandet og Høyskolen Kristiania, og stod på trykk i Klassekampen 1.4.2025. Samme dato innledet han om dette temaet på et seminar på Litteraturhuset i Bergen. «Musk, makt og byråkrati. Hva må gjøres i offentlig sektor?» ble arrangert av For velferdsstaten, Tankesmia Agenda og Manifest analyse, og er en del av møteserien Rødgrønn debatt.
