Hvis høyresida vinner valget, kan de få en endringskraft vi ikke har sett på mange tiår.
Valgkamp kan være ubehagelig. Demokratiets høytid forsvinner lett i valgflesk, partipolitisk småkjekleri, PR-spinn og mediedrevne skandaler, eller diskusjoner om taktisk stemmegivning. Å insistere på at årets stortingsvalg er et retningsvalg har nok liten effekt, siden det sies ved de fleste valg. Likevel er det riktig.
En ny borgerlig regjering vil ikke bare ha tyngdepunkt i Fremskrittspartiet, men også støtte fra et politisk radikalisert næringsliv og en hærskare politiske påvirkere og lobbyister. Sammen kan de få en endringskraft vi ikke har sett på mange tiår. Med Sylvi Listhaug ved roret vil vi få en snuoperasjon bort fra viktige bærebjelker i den norske samfunnsmodellen med regulert arbeidsliv, velferd for alle og mål om langsiktig næringsutvikling og bærekraft. Solberg-regjeringens kutt i velferd og fellesskapsløsninger ble feilaktig omtalt som smålige. De var mer enn dramatiske nok for dem som ble rammet. Trolig har Frp, på samme måte som Trump, lært av sin første runde i regjering. Tiden for forsiktig, og tidvis uprofesjonell, samfunnsendring er forbi. Nå er det rett på med motorsag.
Kanskje er det trøst å finne i innsiktene til en av Norges fremste samfunnsforskere, Stein Rokkan, og hans mest kjente setning: «Stemmer teller, men ressurser avgjør.» Rokkan fremhevet at selv om partisammensetningen på Stortinget er av stor betydning, så tøyles politikernes makt av interesseorganisasjonene i samfunnet. Det er altså vel så viktig å påvirke politikken og politikerne utenom valg. Alt er ikke tapt om valget tapes.
Et eksempel er den massive mobiliseringen mot Solberg-regjeringens svekkelse av arbeidsmiljøloven med åpning for mer bruk av midlertidig ansettelse. I en historisk stor og bred mobilisering samarbeidet LO, YS og Unio om en to timers generalstreik i 2015. Dette stanset ikke Høyre og Frp fra å gjennomføre sin politikk, men det la grunnlaget for at Støre-regjeringen hadde styrking av arbeidsmiljøloven som prioritert sak da den overtok.
Bruker man derimot Rokkans analyse på den utviklingen siden sist stortingsvalg, er det stor grunn til bekymring. For de som virkelig har innsett betydningen av å bruke sine ressurser til å påvirke politikken mellom valg, er norske kapitaleiere. De har skapt et massivt press mot alt som lukter av rødgrønn politikk fra Ap/Sp. Samtidig har de sponset partier, lobbygrupper og alskens influensere med titalls millioner for å hjelpe fram en borgerlig regjering i neste valg.
Deres politiske mål er å kutte i offentlig pengebruk for å sikre lavere skatt for seg og sine. Riktignok er det mulig å redusere noe offentlig pengebruk med mindre penger til bistand, klima, og næringsomstilling uten at konsekvensene av dette nødvendigvis vil merkes for velgerne på fire år. Likevel er det unektelig sånn at de store pengene i offentlig sektor går til helse, utdanning, omsorg og til økonomisk sikkerhetsnett ved sykdom, alderdom, arbeidsløshet og uførhet.
Samfunnskonsekvensene av kutt i offentlige tilbud er tema for årets Rokkan-forelesning, som holdes i Bergen få dager etter valget. Catherine De Vries viser i sin forskning at redusert tilgang til grunnleggende offentlige tjenester bidrar til å forklare hvorfor enkelte regioner utvikler seg til bastioner for ytre høyre og populistisk støtte. Innbyggerne oppfatter at politikerne har brutt samfunnskontrakten der man betaler sin skatt for å få tilbake i form av offentlige tilbud, og ytre høyre-partier fremstiller det som at tjenestenedbygging er et resultat av innvandring og elitenes svik.
Hvordan dette mønsteret vil slå ut dersom det er ytre høyre som står i spissen for en slik nedbygging, er usikkert. Det var ingen velgermagnet for Frp å være i regjering sist de forsøkte. Kanskje var det derfor de trakk seg, i tide. Velgerne ser i alle fall nå ut til å ha glemt Frps ansvar. Politikkens fortellinger later i dag nesten til å overstråle politikkens realiteter.
Noe som derimot fremstår sikrere, er at en Ap-regjering kan presses betydelig politisk. Hvis en ny Støre-regjering ikke styrker det offentlige tjenestetilbudet, eller går inn for velferdskutt, privatisering, sentralisering og byråkratiserende styringsmodeller, vil det være bensin på Frp-bålet. Man trenger ikke et professorat i sammenliknende politikk for å forstå at kuttpolitikk i offentlig sektor rammer folk rett i helsa, verdigheten og hverdagen.
Det er all grunn til å mobilisere inn mot valgdagen. Stemmer teller virkelig! Husk bare at uansett utfall vil det fortsatt være stort rom til å påvirke politikken. Støres regjeringer har så langt stått i full storm fra kapitalens hærskarer, mens det har vært stille fra det norske organisasjons- og samfunnslivet ellers. Det finnes enorme ressurser i sivilsamfunnet, fagbevegelsen og de mange løse rødgrønne fugler dersom de finner sammen. For å låne ordene til den nyvalgte lederen av Fellesforbundet: Nå må vi komme i gang og få motoren til å svive på alle sylinderne.
Kommentar av Linn Herning, daglig leder i For velferdsstaten
Innlegget stod på trykk i Klassekampen 25.8.2025
